Det er ikke så lett, det der. Det med å vende det andre kinnet til, og sånn. For på den annen side, tar det jo en landsby.
Det er ikke så sjelden. Det vil si, det er rett ofte faktisk, at jeg lirer av meg «ja … for hva er det dem sier? Det tar jo en landsby…!» og så glugg-ler jeg etterpå. Kanskje ikke glugg, men nokså. For å demonstrere på et vis, at det er ikke mer å si, om den saken. Det er ikke der jeg vil ha fokuset. La oss heller bare være enige om at slik er det, – og implisitt har jeg sagt at ungen min kan kjeftes på.
Det er ikke svært ofte jeg begir meg ut på kommentarfelt. Som sådan. Det er et sted, jeg vil si, jeg besøker nokså sjelden. Men innimellom befinner man seg der. Kanskje helt uten forvarsel, -og det store valget må tas. Og i dag var en sånn dag. Jeg havnet helt ufrivillig, helt uforberedt, inn i et kommentarfelt. Hvor jeg ikke ante ‘hvor skoen trykket’, om man kan si det sånn. Jeg skjerpet derfor sansene, skaffet meg en noenlunde oversikt, over tonen blant de kommentargivende, -og bestemte meg så for å gå rett til kilden. Ja, selve innringeren, om man kan si det sånn. Eller rett og slett, innleggsskribenten. Post-publisereren. Vel. Den toneangivende.
Han hadde merket posten sin, det vil si innlegget sitt, med følgende lille overskrift; «Trigger Warning / Ironivarsel». Som jeg kjenner meg litt provosert av, i etterkant, kjenner jeg. Som om han ville fortelle oss at her var det ikke annen mulighet enn å le, faktisk. Om du lot deg trigge, eller provosere, av det følgende, hadde du enkelt og greit ikke skjønt humoren i det. For dette var bare spøk, må vite. Dette med at det ikke er så rart at ukrainske flyktninger blir tatt bedre vare på, enn migranter fra Midtøsten og Nord-Afrika, for eksempel. Ettersom de, altså de ukrainske, ikke forventer seg parallellsamfunn, egne bønnerom, -og de går heller ikke løs på omgivelsene sine dersom noen brenner ‘boka deres’. Han listet deretter opp en rekke deilige punkter om hva muslimer er. Og gjør. Og står for (Ironivarsel!) (mitt helt eget).
Det var tydelig at mange hadde sett humoren i det, for de lo seg nærmest i hjel. Ler-seg-ihjel-emoji. Ler-mye-emoji. Litt-på-kanten-men-jeg-ler-fordet-emoji. Henda-i-været-emoji. Klapp-klapp-emoji. I det hele tatt meget og mye positivt. Og jeg føler jo selv at jeg behersker humor-formen, ironi, kan du si, – men likevel var det ingenting som fikk meg til å le der. Innlegget var delt 30 ganger, hadde 50 kommentarer (hvor de fleste var overmåte positive. Alle jeg så, faktisk) og det var godt over 300 likes. Og valget var mitt. Skulle jeg vende det andre kinnet til, her nå? Eller hadde jeg et moralsk ansvar om å si ifra?
Jeg gikk noen runder med meg selv. Både fysisk (stue-kjøkken, et par etapper) og ‘psykisk’. Åpenbart, var det et par faktorer å ta stilling til. Eller, i det minste være seg bevisst. Her var jeg antakelig i et miljø hvor «således’e» (jeg likte ordet! Lev med det) innspill var å anse som topp underholdning. Alt som var motsatt, var gøy …! Jeg kunne nå bli «party poopern»og få en mengde mennesker på nakken. Om ikke bokstavelig talt, så ville bokstaver, bokstavelig talt, regne, på meg. Emojier, kanskje også. Til hun som ikke tok en spøk. Som ikke skjønte ironi. Som mente at man ikke kunne kritisere, lenger. Debattere, lenger. Vesle-frøken-politisk-korrekt. Åjada. Jeg visste godt hva som ville regne min vei. Og hadde jeg tid til dette? Ork til dette? For jeg var utvilsomt ikke interessert i å begi meg ut i noen debatt med dem. Og hva om noen spurte meg om noe? Skulle jeg la være å svare dem?!
Men på den annen side. Hva om det var unge mennesker, her, som leste dette? De som ennå ikke har vokst opp. Som ennå skal lære, erfare, – og påvirkes. Og så. Til slutt. Tenkte jeg på sønnene mine. Tanken om at det, en gang i fremtiden, kunne være dem som så dette. Leste, dette. Da visste jeg at jeg ville være sjeleglad, om det i så fall da, også fantes andre stemmer.
Så. Etter det som kun kan betegnes som en uvanlig kruttsterk latte (en selvmotsigelse i seg selv og jeg beklager til alle baristaer) skrev jeg. Jeg skrev. Og satte et punktum. Nei, et spørsmålstegn, var det. Det var snusfornuftig. Uoriginalt *. Og ikke milevis unna «krig og fred og sånn», men jeg gjorde i det minste, min borgerplikt.
I ettertid innser jeg at jeg kan ha snublet inn i et «digitalt ekkokammer». Og det er så mye å si om det.
Og det kommer.
*Beklager, men dette syns jeg var helt grusomt å lese (fikk den delt av en venn). Har ironi plutselig blitt et legitimt virkemiddel for å svartmale en gruppe mennesker, tro? For alle muslimer går ikke til angrep, dersom Koranen blir brent. For å nevne noe. Og hva tenker du/dere at dere oppnår med dette? Er det underholdning? Åpenbart ikke. Det er en tydelig tale under «ironien» her. Og utsagn som dette fører, selvfølgelig, til enda mer hat, konflikter og intoleranse -trosgrupper imellom. Trenger vi virkelig det?