Selvfølgelig. (et Facebook innlegg. Postet 20.07.24)
«SKADESKUTT BLIDFIS»
skulle dette innlegget egentlig hete (men så våknet jeg en natt, veldig nylig, og fikk denne øverste setningen servert rett-i-fanget. Om man kan si det slik).
Men jeg er òg nå, en skadeskutt blidfis. For dere som husker teksten min om hvordan jeg, som blidfis, opplevde at dét nesten provoserte folk. Og så kom jeg i radioen for det. Fordi jeg er blidfis. Og fordi folk blir gærne av det. I korte – og store- trekk. Teksten kan evt leses her; www.happilyeverafternoon.net/blidfis
og mine 3 minutes of fame har jeg delt med dere før (og det artige lille innslaget er ikke det interessante her).
Illusjoner har bristet. Drømmer blitt knust. Men nå er jeg klar, tror jeg (man kan jo aldri vite, selvfølgelig. Med noe).
Det er ikke få mennesker, de siste årene, som har ønsket å skade meg, skremme meg, misforstå, latterliggjøre. Forlate. Svike. Fordømme. Ødelegge for meg. Ødelegge meg. Og jeg jobber med tilgivelsen … men er jo bare menneskelig.
Så er det det som har holdt meg oppe. Meg selv. Og vissheten om hva som er det rette å gjøre. Samt de enda flere menneskene som har støttet, trøstet, forstått, ønsket å forstå, akseptert, tolerert og latt meg få være meg. Uten fordømmelse eller hat. Tusen takk for dere.
Ville jeg tatt den røde eller blå pillen om jeg fikk valget i dag? (se filmen «Matrix» med Keanu Reeves, om du ikke forstår hva jeg mener). Om jeg visste hva det ville føre med seg? Føre til. Jeg nøler selvsagt. Men nei. Jeg ville ikke gjort noe annerledes. Fordi det ikke ville vært mulig. Det var ikke mulig. Å gjøre det annerledes. Det var den eneste måten. Alt annet ville vært naturstridig. Da, ville jeg gått til grunne.
Jeg har sittet i blazer på kontor og gått med på ting jeg i en normal verden aldri ville gått med på. Som å ligge lavt. Slette grupper. Sider. Men de sa jeg kunne skrive. Skremmerne. Så da gjør jeg, det. Ikke vær opptatt av hvem skremmer(n)e er. De er overalt. Hvor som helst. De er ikke det interessante her. Dessuten, ingen liker snitchers. Sier de unge. De har rett i det. Det er ikke trygt heller.
Men jeg skal gjøre alt med de midlene jeg har. På en frekvens så høy at fanden aldri kan nå opp (og mind you. Min var høy i utgangspunktet). Jeg manifesterer i det minste det. Og manifestasjon har vist seg å bli min sanne og troe venn. Min superpower. Takk for dere som viste vei.
Jeg hadde jo ikke tenkt at denne skulle bli så lang, men når du ikke har skrevet på
251 DAGER
så er det klart at det blir noen ord.
Om jeg har blitt spirituell siden sist? Ikke på langt nær så, som jeg tenker at det er klokt, givende og fantastisk å være (og naturlig!). Så det jobber jeg med hver dag.
Jeg tror det er viktig å ha, eller beholde, evnen til å se bakover. Huske. Huske hvordan det var. Derfor også, vil jeg republisere de gamle tekstene mine, i tide og utide. I kanaler som dette. Og på juliefoss.no(takk Markus). Og de ligger selvsagt på bloggen min. Hvor de nye tekstene vil komme.
«Hvorfor skriver du ikke mer?». «Kan du ikke skrive igjen!». «Jeg savner tekstene dine». «Jeg hadde likt og visst hva du tenker om det nå». «Jeg savner de morsomme tekstene dine, – før alt ble så trist og alvorlig».
«Før alt ble så trist og alvorlig i verden, mener du?» svarte jeg.
—–
Jeg har alltid skrevet om det som rører seg. Først og fremst hos meg (ettersom det blir rart å skrive om andre). Som et menneske, i nå-tiden. Stort og smått fra tiden vi lever i nå. DA var jeg på dateren. På Tinder. Så ble jeg, i 2021, hjertesyk. Det er jo ikke først og fremst morsomt, det. Men; det er mye morsomt ved det. Jeg har jo også fått utviklet (foruten andre ting) en særdeles artig (hvorvidt den er bra eller dårlig får bli opp til hver og en å vurdere – for seg selv) galgen-humor.
Det kan ikke sammenliknes. Det å skrive underholdende og fjasete Som kommer veldig naturlig for meg. Og som folk utelukkende syns er gøy. Og som jeg utelukkende syns er gøy (og jeg gjør meg ikke til og alt er på ekte). Og det å skrive om de alvorlige tinga. Det er fullstendig verdifullt, på hver sin måte (så skriver jeg også ganske uformelt og bryter konsekvent reglene om å unngå og starte setninger med «og, for, men, eller» – stikk i strid med hva jeg lærte på lærerhøyskolen -for nye lesere).
Så er det ikke for dem at jeg gjør dette. Dette er for meg. Og så får vi se om det kan underholde, inspirere, irritere eller provosere. Jeg lover ingenting. Jeg lover kun at skrivingen kom til meg av en grunn (også det, skissert i tidligere tekster) og at jeg dedikerer meg fullt og helt til det (frem til jeg eventuelt ikke gjør det, men jeg tipper at det ikke vil skje med det første).
Mitt håp er at tekstene mine kan være et bidrag i å gjøre transformasjonen vi som samfunn går gjennom, enklere, morsommere og finere. For meg, – og for andre. Ja, de som vil. Så er det ikke sikkert alle vil like det jeg skriver, og det er helt greit. Jeg får enkelt og greit være meg, og du deg. Som mine gode venn, David, sier. «Det finnes kun én meg. Og jeg kan bare være den. Alle andre er uansett opptatt».
Men ja. Jeg er skadeskutt. Og i det ligger det at jeg har lært. Lært meg unnamanøvere. Hva som er lurt. Og ikke alltid så lurt. Lese publikum. Se an publikum. Selv om jeg ikke liker det. Jeg som alltid har vært uredd. Uten filter. Og åpen. Om alt. Må nå velge å holde tett. Holde tilbake. Tenke før jeg prater. Før jeg skriver. Kjøre taktikk (men jeg kommer aldri til å være falsk!). Det som er naturstridig for meg, akter jeg i fortsettelsen å gjøre. For å beholde noe. Gi noe. Få noe. Min gode venn, Kjetil, skrev om hvordan ord plutselig er blitt sidestilt med vold (ikke hans ord!). Jeg skal herved ta ordene tilbake. I kjærlighetens og rettferdighetens navn (uten amen).
P.S. Ektemann nr 1 sa jeg så farlig ut i dag (while seriously eyeing me). Der jeg stod iført kjole og solhatt, og skulle på ærender. En slik ektemann synes jeg alle burde ta.
—-
Sånn. Da er vi i gang.