Noen ganger
går du gjennom et rom
og bang.
Sånn var det.
Jeg hadde akkurat passert ham, men så kjente jeg det.
En følelse. En energi.
Jeg vet ikke.
Men jeg snudde meg.
Og han så allerede.
Mørk. Flott.
Men mest av alt en sitring.
Noe udefinerbart, men likevel så tydelig.
Det var stappfullt av folk der. Musikk, støy. Hundrevis av distraksjoner.
Men vi lot oss ikke distrahere.
Ikke av en ting.
Det kan ikke vart lenge,
men vi ble et par i lufta.
På ti meters avstand skjedde det noe ingen andre så.
Uansett så var jeg på oppdrag. Med hendene fulle av drinker.
Jeg måtte videre.
De ventet.
Dessuten kunne jeg ikke gå bort til ham.
Det ville vært som om noen hadde røsket av deg klærne,
og du skulle gå rundt og vise deg frem.
Det var åpenbart nok.
Hvis han ville
fikk han lete.
Men jeg lette uansett.
Jeg var for lengst distrahert.
Samtalene var ikke lenger viktige.
Ikke musikken.
Heller ikke drinkene,- som bare smakte vann.
Hvor var han?
Tenk om han var gått.
Jeg scannet og zoomet det jeg kunne.
Utelukket. Saumfarte.
Trodde, men ble skuffet.
Gikk på do, slik at jeg kunne lete mer.
Gikk i baren, selv om jeg fortsatt hadde.
Helt til jeg fant ham.
Eller han fant meg.
Han stod der plutselig.
Helt stille. Og kikket på meg.
Det var ingen vei utenom. Det var nå eller aldri.
På mandag ville jeg være i Oslo igjen.
Så jeg gikk over.
Det kan ha vært den kleineste samtalen
jeg noensinne har hatt.
Her var det elefanter.
Store, svære.
Det ville vært patetisk å late som det var et tilfeldig møte i baren.
«Åå, bra drink»
«Vært her lenge?»
Så vi gikk rett til navn. Personalia.
Kjøpte drinker.
Sørget for å ikke miste hverandre av syne.
Jeg var med han.
Og han var med meg.
Omtrent uten å ha snakket.
Det var så voldsomt at jeg nesten ble edru.
Og endelig.
En time etter
skjøv han meg forsiktig mot veggen og kysset meg.
Og der ble vi
til musikken stoppet
og lysene ble tent