Luremus

Jeg har fått en helt ny type dårlig samvittighet. Det vil si, jeg har fått en ny type ting som jeg har mye dårlig samvittighet for. Et slags tillegg på lista, liksom. Så i tillegg til støvtørking, kjellerrydding og ting jeg burde limt inn i album, – så er det også dater jeg burde vært på.

Eller. Skulle vært på. Ikke bare skulle. Men skulle- skulle. Som i at det var oppe og avgjort. Det var avtalt. Datoen var satt. Stedet var plukket ut. Og han gledet seg (!).

For såpass hyggelige er disse mennene som jeg plukker ut til date, at de sier at de gleder seg. Som om ikke den dårlige samvittigheten var ille nok. Men så gleder han seg altså, i tillegg. Og det er jo ingen selvfølge når man drar på date.

Så hva er problemet da, tenker du kanskje. Vel. Det skal jeg si deg. Og det er både sammensatt og meget komplekst. Er du klar?

Vel. Som voksen jente, er det en del faktorer som spiller inn når man da altså skal velge seg make (jeg vet, egentlig, ikke lenger om dette er selve intensjonen med dating. Make-making. Men det VAR i hvert fall det- og jeg legger til grunn at det fortsatt har noe med saken å gjøre. Saken, being dating). Vel. Og da, altså. Er det ikke lenger nok å ha flotte øyne, rik skjeggvekst og/eller svulstige legger. Det er geografi, mine og dine, -og forholdet til eks-kona.

Og det ser lovende ut, lenge. Vi skriver. Ikke for lenge, men helt passe. Det vil si. Det siste året (det kan være årene) har jeg ikke orket å skrive så lenge. Det er «bare å få møtt dem». Det sier både jeg. Venninnene mine. Mora mi. Og søsteren min. Det er bare å få møtt dem. Så det er det jeg gjør. Jeg prøver bare å møte dem.

Så nærmer det seg, da. Og meldingene hans er dørgende kjedelig. Au, tenker jeg. Au, så kjedelig. Uff, så trist! Og hva gjør man? Man drar i litt. Tar frem det festligste fra livet sitt. Skriver det ned. Ser hva han sier. Vært i radio. Katten har gått amok. Rød-spagetti over hele det nye teppet. Men han er like sindig. Like rolig. Like kjedelig. «Oi, det hørtes ikke noe moro ut». Skriver han.

NEI, DET VAR IKKE NOE MORO!! MEN DET SOM ER MYE MINDRE MORO, ER AT DU IKKE KLARER Å LE OVER MELDING!!!!

At han ikke klarer å skrive «hehe», «haha» eller et jæklens «hoho». Emoji. Utropstegn. Hvasomhelst! GOD DAMN IT!!!!! JEG ORKER IKKE MER!!

«Hei du! Beklager litt sent svar igjen. Dagene har bare rast av gårde! Men teppet er rent da. Haha. Uansett. Jeg har tenkt litt. Det har oppstått litt på hjemmebane. Hva skal man si. Med en eks. Og jeg innser at jeg nok ikke er heeelt over det. Slik man burde være. Så jeg tror jeg gjør deg en tjeneste ved å la deg gå på date med en annen søt dame. Regner med at du har nok av tilbud;) For du virker jo veldig søt! Lykke til og beklager så mye!».

Eller. Denne.

«Hei du! Herrlemin! Her fløy visst dagene. Men du. Jeg har tenkt litt. Man blir jo nokså fleksibel når man blir såpass voksne som vi er nå. Slik du også nevnte, med avstanden mener jeg. Men så tenker jeg at jeg da kanskje heller vil ha et langdistanse-forhold med en fra Oslo- for jeg liker lissssssom Oslo, bedre … «.

Neida. Det er bare noe jeg tenker, men aldri sier/skriver høyt/ned. Man kan jo ikke det. Så da skriver jeg i stedet:

«Hei du! Herrlemin! Her fløy visst dagene. Men du. Jeg har tenkt litt. Man blir jo nokså fleksibel når man blir såpass voksne som vi er nå. Slik du også nevnte, med avstanden mener jeg. Men så er det denne, vesle drømmen min da. Om et kjærlighetsbarn og slikt på sikt … 😉 Og du vet, med mine og dine, – i tillegg til mangfoldige mil, så blir nok dette hakket for komplisert. Og da er det kanskje greit å unngå en heidundranes forelskelse, – som ikke helt har `livets rett`. Håper du forstår … !!».

Og tro meg.  De forstår. Alltid! Å kjøre babykortet er den kjappeste, mest effektive måten, å komme seg ut av sånt på. For begge parter. For selv den mest ihuga beiler syns det er pes å få barn med en syk blogger, -tredve mil unna.

Og slik holder jeg på. Arrangerer. Og avlyser. Arrangerer. Og avlyser. Som den emosjonelle luremusen jeg er. For jeg still haven`t found, what I`m looking for. Og da er det jo mye diggere, å være hjemme med Netflix og Chill.