Tallene tredte ut av papiret. Det kunne ikke stemme. Si det ikke stemte. Hadde jeg klart det igjen? Hadde jeg levd så i nuet at visumet hadde utløpt uten at jeg hadde hatt den fjerneste ide. Og hva skulle jeg si til reisefølget? At mamma – og reiselederen- hadde vært så ute av matrixen, til et sted der ikke datoer og regelsett gjaldt lenger … For så vidt beundringsverdig, ville jeg selv finne det, men kanskje ikke alle ville se det på samme måte som meg …?
Etter at katta var ute av sekken, og katten godt plassert på badet (jeg kunne ikke tenke mens en liten bylt hoppet og skvatt rundt omkring), var det tid for brain-storming. God gammeldags brainstorming, lært nettopp i institusjonen. Alt som dukket opp i hodet, ble presentert for gruppa. Mer eller mindre. Mindre kanskje bildene av oss voksne som ble fraktet bort i lås og slå -for de dukket saktens opp. Hvem kunne vite med noe som helst i denne satans verden. Men det holdt jeg for meg selv. I stedet dro jeg frem det velkjente alt-ordner-seg-smilet, akkompagnert av det velkjente alt-ordner-seg-tonefallet, – og ingen følte seg rolige. Kunne jeg se. De var for gamle. For erfarne. Og hadde blitt eksperter på for rolig kroppsspråk, – og for rolig toneleie.
(helvete)
Det måtte andre skyts til. Jeg la meg i stedet flat. Sa at jeg hadde kost meg så her i Marokko, ikke minst med julegaveinnkjøp, at dette hadde gått helt i glemmeboka. Dere kjenner jo mamma. Så lo jeg litt. De lo ikke, men vi fikk i det minste opp energien i rommet føler jeg (fra fullstendig tom). Og jeg vet ikke hvordan jeg klarte det, men etter hvert var de blitt forsikret om at mor og konemor tross alt hadde vært borti verre ting og heller ikke dette var noe uløselig, slik jeg anså det. Det var bare å forklare for den lokale politistasjonen, viste det seg, ifølge et googlesøk, at her hadde vi rett og slett glemt oss, og bare være høflige og blide. Og ydmyke … og være villige til å betale oss ut av det … Jeg forklarte videre til reisefølget at nå hadde jo tross alt mamma greit med penger (før første gang i livet), ettersom huset der hjemme var blitt leid ut til tre- fire arkeologer, så hva bedre å bruke pengene på enn en bot. Jeg tror jeg lo hjertelig, den gangen, og det smittet.
Det er to måter å ta det (meste) på. Le eller grine, – og jeg har alltid foretrukket den første. Dessuten er det jo latterlig, til dels, å se seg selv så klart. Så gjennomgående karakterlik, år etter år. Erfaring etter erfaring. Eller skal man si, tross erfaring på erfaring.
Vel, vel. Det var sikkert ikke verdens undergang, dette. Bare få betalt bota fort som svint, si, så ville det hele sikkert gå i orden- og vi kunne bli i landet. Og vi hadde hele to uker på å få orden i sysakene, før deler av slekta kom på besøk (svett-emoji og dødningshode).