Javel. Ceuta it is. Og det var ingen tid å miste.
180 mil på tre dager. Det skulle vi klare. Nå hadde vi allerede fått bilen fra Østlandet til Afrika, så skulle vi vel klare å få den til Nord-Afrika igjen og.
Vi tok en pep-talk med katten. I tilfelle hun forstod norsk (eller hvem vet i denne tida. Kanskje det gikk på ren intuisjon). Og rent grunnleggende ting. Blant annet viktigheten av å varsle før toalettbesøk (kattedoen stod klar bak). Viktigheten av å sove seg ut av mil etter mil (hennes eget forgodtbefinnende). Ingen negler i sidemann. Mjauing fortrinnsvis for å bidra med konstruktive, interessante samtaler i gruppa. Helst ingen klagesang – om mulig. Da i så fall, kun korte presise ønsker, innsigelser eller tilbakemeldinger. Som for eksempel at vi hadde tatt av ved feil avkjøring, om det var dags for lunsj eller ønsker om historiske sites.
Da var vi klare. Og vi bør ta det punktvis. Åpenbart (ellers hadde vi sittet her til neste år).
- Biltur nordover: det gikk oppsiktsvekkende bra. Én overnatting underveis. Det eneste minuset var at det var bikkjekaldt, og at overnattingsstedet (en air bnb leilighet) ikke hadde tatt høyde for at det nå var en vinter ingen hadde sett maken til på syv år; at den altså var mye kaldere enn de foregående, – og at tepper helst burde vært dyner og i det minste, ull.
- Ankomst Ceuta: det vil si, en nabo-by jeg nå ikke husker navnet på. Men den var bratt, og de hadde eksepsjonelle juicer og smoothies. For det som nå, snart, skulle skje, hadde vi gått gjennom alternativene nøye. Med hensyn til katten. Skulle hun innkvarteres på et hotell, hvor det var betjening, i tilfelle vi ble landfaste i Spania? Skulle vi gjøre nytte av et såkalt «kattehotell», satt i stand nettopp av årsaker som denne. Folk som måtte forlate dyrene sine et døgn eller to for boarder-crossing. Men det var svindyrt! Så det utgikk. Eller skulle vi gå for nok en air-bnb-leilighet og heller ringe landlorden, dersom det verste skulle skje (at vi ville bli landfaste. Enklave-faste). Til sist landet vi på en air-bnb-leilighet med 24/7 vakthold, – og lot det stå til. Masser av kattemat, katteleker, vann og diverse i leiligheten, – and off we went. Seks minutter ned i gata, for å få stempel og pass i orden.
- Ceuta:
«Det er bare å gjennomføre grenseovergangen, eventuelt ta en lunsj på den andre siden, og gå så tilbake».
Inshallah.
Og inshallah ble det.
Vi stilte oss opp. Sekker scannet. Pass sjekket. Forklaringer overgitt (meget korte og ikke unnskyldende var instruksen vi hadde fått. Ikke si for mye. Si bare at dere skal til Spania- til fots. Ikke rart i det hele tatt). Men så skjedde det noe. Prat på arabisk. Litt fransk. Og på stakkato engelsk; vi måtte dra på den lokale politistasjonen og bare få et papir der. «Bare». Om jeg hadde fått en femmer for hver gang …
Vel, sa vi. Smilende. Det skulle vi selvsagt gjøre. Bare dra opp dit. Først.
5 timer senere og to politistasjoner senere – samt en «politieskorte» senere (den ene politimannen kjørte oss tilbake til grenseovergangen i sin bittelille Kia-tror-jeg-det-var bil, uten sikkerhetsbelter, og med grei fart, for å si det sånn) var vi tilbake på grenseovergangen og kom endelig over.
I «Spania» var det ikke mye lunsj å se. I det minste der nede ved kaien, så vi bestemte oss for å vente ti minutter og så rusle tilbake til Marokko. So far, so good.
Sekker på båndet. Jakker på båndet. Vente.
Så ser jeg plutselig at sekken min tas opp. Tas med på et naborom. Og en svær, streng politikonstabel kommer tilbake.
«Is this yours??». Han holder opp en avsindig kjøttkniv. 30 cm i størrelse. Minst.
Den vi pleier å skjære mango med. Den jeg pakket med for roadtrip. Not so much, boardercrossing into Spain.
«Eh… yes. It is for mangos! I use it to cut mangos!”.
Og fortsetter. For jeg kjenner at det trengs.
«And for the pan. For the childrens pan! The bread! I am so sorry! I forgot!”.
«It is NOT LEGAL!». Han kikker på meg. Ikke fornøyd. Og hadde nettopp brukt sin høye, mørke stemme på meg. Den for de særskilte tilfeller.
«I know. I totally forgot. I am so sorry”.
Så gjør jeg det. Helt uoppfordret. Gir ham rett i det han tenker. Tenker at det kanskje vil være formildende. Legge seg flat. Erklære seg gal.
«Loco!!» sier jeg og himler med øynene mens jeg retter en finger rett inn i hodet mitt.
På meg sjæl.
Og han gir seg. Mens de rundt ser ut til å la seg underholde og må snu seg for ikke å le. Hans medsammensvorne i uniform. Den yngste av dem kommer snart bort til meg, forklarer at kniven må de kaste, og at jeg til en annen gang kan ha en smørkniv med meg. En bitte liten. Ikke skarp. Takk, sier jeg, og tar et dypt pust. Før jeg kikker unnskyldende på familien.
So far, so good.
Og vipps. Så er vi i Marokko igjen. Eller nesten. Bare et par spørsmål gjenstår. Hvorfor vi er her. Hvorfor vi vil tilbake. Og vi passer på å si at vi Love Morocco og at vi vil søke oppholdstillatelse.
(og alle blir veldig glade)
Tre nye måneder med turistvisum, innvilget!
- Reisen sørover: kun en gang kom vi «i klammeri»/nærkontakt med politi igjen og det var da Sondre Sjåfør, fikk fartsbot. Knapt oversteget, men de er kjapt på plass. Morske og strenge, og Sondre bad om unnskyldning og 150 dirham (nokså tilsvarende 150 norske kroner) ble trukket fra vårt reisebudsjett – so to speak. Ingen stor sum direkte, men vi kjente at vi begynte å bli lei politi på det tidspunktet, og bestemte oss for aldri å overstige fartsgrenser (noe særlig) igjen.
- Overnatting på et innmari sjarmerende riad. Hotell. Og også katten ble tatt velkomment imot. Der var allerede hunder, katter, høner og hester der. Et magisk sted. Reisen dit, fra motorveien, inkluderte kjerrevei med 1800 potholes (som nesten tok knekken på bilen vår og vårt lykkelige selv), men det gode i ettertid, er at man kun husker det gode.
- Ankomst Agadir. Fire stykk mennesker og én katt. Glade, lettet. Litt slitne. Men stadig, ved godt mot.
Klare for nye marokkanske eventyr!
(og et reisefølge fra Norge. To dager etter).