To uker og ingen tid å miste! Vi hadde jo noe omgang med byråkrati fra før. Og riktig nok. Etter et par googlesøk til, satt vi igjen med inntrykket at prosessen fort kunne ta noen uker (!). Herre jemini! Og hva med katten? Den kunne ikke tas med ut av landet før den var vaksinert med både det ene og andre elendigheten, og det kunne visst ta fire måneder totalt! Her måtte det handles raskt, og med håndtering av ett problem av gangen! Det ble rett i bingen, og med alarm på klokken dagen etter (en funksjon vi ikke hadde hatt på, på månedsvis).
Dagen etter våknet vi friske og opplagte, – og skjerpet. De peneste klærne vi hadde var funnet frem (dog ikke kjole. Det ville bli for telling, too telling, og ville nok uansett ikke slå an like godt i et muslimsk land som dette, som i den skitne vesten (hvor det stadig altså hadde løst problemer for meg – kjolene)). I stedet ble det rene, lange plagg og litt mascara. Guttene var også vel antrukket, men ikke stivpyntet. Vi var tross alt ikke kriminelle.
(bare distre. Og trekvarts ute av matrixen. Men det skulle jeg selvsagt ikke si til dem. Jeg var jo ikke dum heller).
Men jeg var ikke dummere enn at jeg for første gang medvillig gikk med på å be Chat GPT om råd. Til en tekst, en forklaring, vi kunne vise på den lokale politistasjonen. På fransk. Og kanskje og på arabisk. Her ville vi ikke trå noen på tærne eller la det bli misforståelser på grunn av språk.
Og er det noe Chat GPT er god på, foruten språk, så er det manipulasjon og høflighet («for et godt spørsmål madam, for et godt spørsmål»). Så resultatet ble en legge-seg-flat-tekst, med passe mengde «vi ønsker jo å følge nasjonale regelverk …» «og anser oss som lovlydige borgere» (tror jeg til og med) – som rett og slett hadde …
«Misforstått litt».
Mente Chat GPT at var lurt å si. Så det var det vi sa. Eller skrev. Eller, Chat GPT skrev det, og vi viste det til dem.
En skikkelig bad-cop cop svarte etter en liten evighet, og etter å ha lest teksten, at vi «måtte dra til vår lokale politistasjon». Ja vel, tenkte vi. Vi hadde fått høre at dette var vår politistasjon, men nevnte selvsagt ikke det (man vil ikke kverulere med menn i uniform), og dro av sted. Med adressen til denne andre visstnok lokale politistasjonen, på telefonen.
I mellomtiden hadde vi til vår forskrekkelse oppdaget at vi nå heller ikke hadde gyldig bilforsikring (!), ettersom den også utløp samtidig som visumet (og etter en bekjents – og lokal- forskrekkedes ansiktsuttrykk å dømme, da vi fortalte det) fant vi ut av den brannen måtte slukkes først. Ikke minst med tanke på alle politikontrollene som finnes her i landet. Som er i annenhver rundkjøring og på hvert gatehjørne. Nå når vi visste at vi kjørte uten forsikring (og hvor strengt det var) var det ikke en behagelig tur hjem den dagen.
Og rett nok. Like nedi gaten der vi bodde, stod de igjen. Politifolkene. Ja, ja, tenkte vi. Bare smil og pust. Smil og pust. Og Sondre Sjåfør smilte og pustet så mye at han tydeligvis glemte å stoppe ved «stopp-skiltet» … og stoppet ble vi. Det er så man ikke tror det selv. Den ene gangen man blir stoppet, på tre måneder, og etter å ha passert 1800 politikontroller, -så skjer det på dagen forsikringen har løpt ut.
Deilig.
«Dessverre, du stoppet ikke ved stopp-skiltet», sa betjenten. «Det blir 400 dirham». Jeg trakk et lettelsens sukk (for dirham utgjør det samme som kroner), men som ikke varte så lenge fordi jeg visste at de gjerne skulle ha alle papirer og, om de først stoppet deg. Og joda og jada. Han ville se førerkort. Tok pengene. Men så kikket han lenger på det. Førerkortet. Pauset litt, og sa;
«Its a lot of money. 400. Just for not stopping. Here is what we are gonna do. You take this (og gav Sondre tilbake to hundrelapper med dirham) and I take this» (og tok de andre tohundre innunder skjorta si).
«Sure. Yeah. Very good» sa Sondre, lettere forfjamset, men smilte. Alt for ikke å gjøre konstabelen ukomfortabel over å være korrupt. Eller å ha latt oss bli korrupt. Eller hva som egentlig hadde skjedd her …
Og like etter det, utvekslet de -og vi -noen ord om hvor vi bodde. Sondre fikk slengt på at vi elsket Marokko (de elsker slikt) (og vi gjør jo det) og at vi skulle søke permanent oppholdstillatelse, – og da nærmest sprakk politimannen opp. Av stolthet. I glede. Og lurte på om vi kanskje ville få hjelp til å komme i kontakt med folk som hadde eiendommer til salgs. Land. Hva som helst. Vi kunne få nummeret hans, -og det var bare å ringe!!
Fem minutter senere kjørte vi lettere sjokkskadet opp til leiligheten, og tenkte at dette måtte være tidenes Blessing in Disguise. Eller tidenes utur. Det var vanskelig å si. Men fant ut at det var sikkert kjekt å kjenne en politimann.
Dagen etter troppet vi opp ved den andre lokale politistasjonen, et godt stykke unna. Og nei, «troppet opp» gjorde vi forresten ikke. Vi gikk ydmyke inn. Blide og ydmyke inn. Med nok en tekst fra Chat GPT.
Mange strenge folk. Bevæpnet politi overalt. Men liten politistasjon, og kattene gikk inn som de ville. Det luktet mugg og ledninger hang løse, men ellers så det ut som kontorer flest. Bare veldig lite. Etter litt surmuling og tregheter, nevnte vi at vår venn «Omid» (la oss kalle ham Omid) hadde bedt oss komme rundt klokken 1. «Kanskje var han her …?» spurte vi. Og da lyste de opp. Og like etter dukket Omid opp og stemningen lettet. Puh. Han var blid og glad (og rikere) og veldig behjelpelig. Vel, rett skal være rett. De er nok ikke rike i det hele tatt. Faktum er at mange må jobbe på den måten (den korrumperte måten), for den vanlige lønnen strekker ikke til. Er det vi har hørt, og jeg tipper at det stemmer. Selv arbeidskarer med verneutstyr og gravmaskiner spør oss om penger her. Det sier jo litt. Og folk prater. Vi vet etter hvert hva en del her tjener, – og det er gjennomgående skrekkelig lite.
Tilbake til asylsaken. Visum-saken. Da Omid og vennene hans alle hadde lest vår velvalgte tekst, spurte de igjen på ok engelsk. Hva som hadde skjedd. Og da vi igjen sa «misunderstood» lo de bare hjertelig og slo oss på skulderen. Da var det bare å le med og jeg kjente jeg måtte improvisere litt. Jeg sa at jeg var reiselederen og vanligvis hadde full kontroll (ljug selvfølgelig) men at jeg hadde kost meg så her i landet (noe de elsker å høre) at jeg rett og slett hadde glemt tiden helt … At det hadde vært jul … og jeg hadde vært så opptatt av julegaveinnkjøp … (pekte på ungene) … og mer rakk jeg ikke, før de igjen smilte sine bredeste smil og sa at dette ordnet seg vettu. Inshallah.
Det ordnet seg, inshallah. Om Gud altså ville. Jeg kjente meg jo ikke helt trygg på at Gud egentlig -og nødvendigvis- ville, men vi kjente at vi tok sjansen på det. Nå var det i Guds hender åpenbart og om jeg ikke tok heelt feil, kunne manifestering kanskje ha noe for seg nå (men det sa jeg selvsagt ikke til dem. Jeg er jo ikke helt dum heller).
Men hva Gud åpenbart ikke kunne hjelpe med, var betaling av boten vi ville få- for overstay. Så vi fikk tydelige instrukser om at denne boten måtte betales i nærmeste storby, men at det kom til å gå så greit. Tror ikke det var noe inshallah, her. Så da antok vi (feilaktig) det. Men er en erfaring rikere. Minst. Det, og rettssaken, tar jeg i neste nummer. Holdt jeg på å si. I del tre.
Med andre ord; to be continued.