Like før klokken ti på morgenen svinget vi inn på veien hvor politistasjonen lå. Ingen majestetisk bygning dette heller, men godt bevoktet, presis som de andre.
«Bonjour» nikket den bevæpnede vakten til oss, men passet på å gjøre det uten så mye som antydning til smil, -noe som virkelig fikk oss til å huske på hvorfor vi var her.
«Bonjour!» svarte vi unisont tilbake. Med tilsvarende, men motsatt smileradius i både munn, kinn og øyne.
Det tok ikke lang tid på denne stasjonen heller, før vi ble dirigert i annen retning. Denne gang heldigvis, i samme by. Litt opp i gaten skulle vi. Til tinghuset.
Tinghuset, ja … Det hørtes i det minste dømmende ut. Men noe fortalte meg at det var nettopp slik det skulle være (…).
Saken vår skulle opp 13.30. «Saken vår». Som om vi stod tiltalt for menneskesmugling. Eller bankran med døden til følge -for samtlige. Det var alvor her. Helt ulikt det vi hadde sett av Marokko eller marokkanere til vanlig. Ja, ja, tenkte vi voksne, de skal vel skremme oss litt, -mens vi forsøkte å styre oppmerksomheten til ungene litt vekk fra maskingevær og mer i retning høye tak og flotte gardiner.
Vi fikk etter litt om og men kunngjort for oss at vi måtte følge med en tjenestemann ned i kjelleren, for å få unna noe papirarbeid. Og vi fulgte med ham. Bort en korridor og ned en trapp. Så enda en trapp ned. Og enda en trapp ned … Et passende tidspunkt, syntes jeg, å spøke med ungene (veldig stille, så den uniformerte og bevæpnede ikke skulle høre det) om at dette fremstod jo som det rene «dungeon» -etterfulgt av et lite haha. Men at det ikke var farlig altså … (noe jeg så klart syntes, men ikke ville de skulle vite).
«… det er bare veldig ofte at kontorer og sånn … i mange land, er i kjelleren».
Jeg vet ikke om noen av dem gikk på det, men de virket rolig nok. Helt frem til vi faktisk kom dit. Til et lite, lite rom, hvor det i den ene enden av rommet var et gitter. Som på film. Som surrealistisk.
Og bak gitteret; gråtende barn.
Gråtende barn! Som stakk hodene og hendene mellom gitteret, – og gråt om nåde (!). Såpass skjønte jeg, selv om jeg ikke forstod ett ord arabisk. Ungene (våre) ble stille og bleke på sekundet og det var som om pusten ble slått ut av oss. Alle. Unisont. Som en prank gone wrong. Som et realityshow gone wrong. Som en syk, psyk drøm.
«Jeg klarer ikke la være å se, mamma» hvisket den ene. «IKKE SE!!» formante den andre. Og slik forløp det neste kvarteret. Uten pust og synsvinkel. Fast bestemt på å få dette overstått så fort som o v e r h o d e t mulig.
Da vi endelig kom opp fra det som presist var et dungeon, et underjordisk fangehull, tenkte vi med rette (…) at nå var nok det verste lagt bak oss. Men vi hadde jo ikke fått betalt enda … Og ikke fått vite hvor mye det dreide seg om heller.
Men ikke vær redd, sa noen, etter en stund. Det ville dommeren forkynne i dommen sin. Når saken vår kom opp.
«Det er der inne, saken deres skal opp», sa en vakt og pekte på en stor majestetisk sal. Presist en rettssal. Ikke noe lite administrativt kontor, som tok i mot penger for overstay. Her, tusen takk. Vær så god -og unnskyld.
Nei. Bare ei lita, lita rettssak først.
Om noen kunne ha kløpet meg i armen, da. Jeg visste knapt om jeg drømte … Men takk og lov for humor før galgen. Den fikk oss gjennom (foruten livet generelt) også den neste halvtimen.
Mens vi ventet.
På at saken vår skulle komme opp.
Som bestilt (og bedt om, dagen før, da jeg bad om litt hjelp fra «himmelriket» [1]) dukket det i tolvte time opp to middelaldrende fyrer. Den ene av dem tolk, den andre lovbryter -som oss. Blek og med overstay. Han hadde åpenbart ikke verken manifestert eller brukt galgenhumor siste tida, men det var i ferd med å snu. Jeg og tolken fant med en gang tonen, og fikk oss noen lavmælte latterutbrudd da jeg blant annet spurte om dette var deres første gang (med hva jeg vil anse, i all ydmykhet, særs passende dont-say-the-word kroppsspråk). Stemningen lettet også betraktelig da jeg innviet dem i hemmeligheten om at «det var klokken halv to- inshallah». Only «If God wants». Så det var bare å smøre seg med tålmodighet. I motsetning til om vi var i Norge, eller i den østeriske lovbryteren med høye skuldres hjemland. Der ville halv to betydd halv to på sekundet. Jeg passet til sist på å si at jeg i grunnen foretrakk inshallah (også selvsagt for ikke å få lagt til eventuelle blasfemi-tiltaler).
Kvart på to ble vi husjet inn. Det var visst ikke bare oss, men mange. Menn og damer. På kirkebenkene, overalt. Føltes det som. Som i kirken. Stille og alvorlig. De store dørene ble slått igjen bak oss, og bevæpnede vakter fant sin posisjon foran dem. På begge sider, antar jeg. Det var ikke få folk på jobb.
«All rise!». Og alle reiste seg. Smått som stort. Helt uten forberedelser. Uten instruksjon. Men som det, på en uhyggelig måte, lå i DNA-et vårt. Å reise seg -men stå lavere enn dem. Dommerne, der oppe. Fire av dem i antall. Kanskje ikke dommere, alle sammen, juridisk sett. Men strenge og meningsbærende.
Uff. Som jeg hatet å være så liten.
«The women should sit over there” hvisket tolken plutselig til meg, fra benkeraden foran meg.
Oh, shit, tror jeg at jeg svarte og pellet sammen sakene mine, i ett tempo noen aldri hadde sett meg ha før.
Tok, ydmykt, løpefart (en selvmotsigelse, men ærlig forsøk) over midtgangen mens jeg gjorde «silly old me, from the west» -uttrykk til alle som ville se. Men damene var snille og smilte velkomment til meg, og gjorde rom mellom seg på benkeraden.
«Kanskje du må dekke håret» ropehvisker Sondre så, fra siden (akkompagnert av noen ikke-subtile håndbevegelser i retning hår foran bak og på siden) mens øynene hans er sperret opp, stort.
Fy faen, tenker jeg[2]. Hva gjør jeg nå. Kjenner at håret mitt er stort og uregjerlig, når sant skal sies. Skulderlangt. Godt synlig. Men skuldrene er i alle fall dekket med genser. Veldig bra. Jeg har jo et skjerf rundt halsen. Tar en kjapp debatt med meg selv om det kan virke formildende. Eller eventuelt provoserende. Når alle vet at jeg er blond og fra vesten. Tenker at det uansett kan være lurt. Begynner i mitt indre å tenke praktisk på hvordan det gjøres. Ser meg så – veldig klart for meg- i mitt indre med hijab fra skjerfet og får da latterkrampe. Som må kveles. Umiddelbart. Jeg får veldig galgenhumor, merker jeg. Som er krise.
Dette skjer ikke, tenker jeg. Du KAN IKKE le nå. Du kan bli utvist fra landet. Hengt. Hvorfor ikke. Hvem vet. Og får på mystisk vis kontroll over meg selv. Og finner i stedet frem et hårstrikk jeg har i lomma.
Stille og forsiktig lager jeg en stram, stram knute av hår. Høyt oppe. Nesten ikke synlig. Verken jeg, eller håret mitt, er nå, nesten ikke synlig.
«Gjullie Fåss!!» roper plutselig dommeren høyt. Og med mørk stemme. Jeg spretter opp. Spretter ydmykt opp.
«Eh.. yes. Yes!» og begynner på den lange veien opp midtgangen. Så plutselig roper han igjen. «Såndrei Scchøøt». Og jeg snur meg og ser også Sondre sprette opp. Og like etter, ungene.
«No!! No children! Not the children!” roper han.
“Not the children” roper jeg til Sondre. Like høyt som dommeren, denne gang. Og ser at den skjønne tolke-mannen smiler og tar seg av dem. Ungene setter seg, og blir nå i stedet vitner til mor og fars rettergang.
Før galgen.
Her og fru distre and forgetting about time because they love Morocco tar stilling foran dommeren. Inne i en halvbue av skinnende treverk, men som nesten er helbue, og hvor ræva mi ikke får plass, all den tid jeg må stå sammen med herr Schjøth, – så jeg ber ham (veldig stille) om å stille seg på tvers, så ræva mi får plass. Vi er tiltalt med to for en. Kan det synes som.
Vi får så vidt plass og ser opp på dommeren, som begynner å prate og mumle på arabisk -og fransk.
(deilig)
«Here, here, please. Kan you read this?” spør Sondre ham og rekker over telefonen sin med forklaringen vår (unnskyldningen vår) på formell fransk.
Det blir musestille i den store salen en tre minutters tid.
Dommeren rekker telefonen over. «It was very long!» sier han.
“Yes, yes …!” responderer vi nervøst tilbake, og ler litt. Men veldig kort. Før vi retter oss opp og ser nonchalant opp i taket. Så litt på føttene igjen, men ikke for lenge. Vi vil jo ikke se underdanige ut. Eller som om vi har gjort noe alvorlig galt. Så man ser heller litt på utskjæringene i veggen igjen. Maleriene. Passer på å ikke tolke dem, og lage negative ansiktsuttrykk (som eliten kan gjenkjenne). Ikke se ut som vi kjeder oss. Men som at dette faktisk er stedet vi har lyst til å være akkurat nå.
«The penalty will be a thousand dirham” sier han omsider.
“Oh, yes! Yes. That is of course okay. Okay …” svarer Sondre, iblandet noen ok`er også fra meg. Og vi passer på å se angrende og syndende ut. Og ikke lettet for en så mild dom (i norsk målestokk. Herregud!). I stedet passer vi på å se dels lei oss ut, for en så tøff dom, men som vi åpenbart respekterer og vil godta. Gjerne med en gang -og komme oss vekk derifra. Men det skjer ikke. I stedet blir vi plutselig vinket vekk og ned av en vakt. Og setter oss igjen på kirkebenkene. Sammen med våre respektive kjønn. Uten å ane noe som helst mer.
Mange lovbrudd senere, mange skjebner senere, slipper vi endelig ut av storsalen og tiden for finansielt oppgjør nærmer seg med stormskritt. Og dette neste forløp ganske bra. Med unntak av at summen steg fra tusen til cirka femten hundre fra en etasje til den neste (men som jeg ikke ville lage noe vesen ut av, mens Sondre et øyeblikk prøvde … å lage et vesen ut av det. Helt frem til blikket mitt traff ham … (og gjorde vondt))
og da Sondre prøvde å ymte frempå at han kunne tenke seg kvittering (!!) etter oppgjørets time -noe jeg også raskt fikk ham til å innse (ved hjelp av de da svarte øynene mine) at ikke var verken tid eller sted. For her i fangehullet og elsewhere gjorde vi som DE SA, kjente jeg, og fikk omsider kommunisert det til Sondre.
At vi etterpå likevel fikk et papir på at vi hadde vært i retten, tok vi som en bonus, -og da vi slapp ut i dagslys sa tolken at dette papiret var det lurt å ta kopi av, før vi etter hvert skulle ta det med tilbake til vår lokale politistasjon. Igjen gjorde vi som vi ble bedt om, og med det var dagen endelig omme.
Men så. Det var ikke fred å få enda. Så;
Dagen etter:
Nytt besøk på den lokale politistasjonen, hvor vi nå kjente samtlige. Den ene skulle snart bli far. Den andre var blitt rikere etc. De var glade for å treffe oss. Vi var glade for at de var glade. De sa gjentatte ganger at nå som boten var betalt, og rettssaken gjennomført, ville alt gå i orden, inshallah[3]. Vi måtte nå «bare til Ceuta først». Altså, ut av landet. Spania eller elsewhere. Ceuta – en spansk koloni på sett og vis (eksklave for å være presis)- i Nord-Marokko ville være det enkleste. Så det gjorde vi. 180 mil på tre dager (om fem dager kom familien på besøk) -med katt.
I retrospekt skulle jeg da f.eks. ønske at noen (autoritære) gikk gjennom lista og sa «og dette … og dette … er ikke lov å ha med i sekken over grensa» litt som på flyplass (som f.eks. store kjøttkniver, som man faktisk og vanligvis bruker til å skjære mango -og ikke drepe mennesker), men det var det jo ingen som gjorde.
Det var det ingen som gjorde.
To be continued …
[1] Min etter hvert kjente og slitte metode i livet; manifestasjon.
[2] Jeg må være ærlig. Jeg er ingen fan av så grov banning, men det skjedde. Det var det som skjedde.
[3] Damn-it-inshallah!!