Houston, we have a problem. Folk lukter altså så shit.
Og jeg, ikke minst. Her om dagen skulle jeg noe. På hva jeg vil klassifisere som et mini-ærend. Jeg skulle handle mat, og innom Sparkjøp, tror jeg det var. Ærendet innebar i alle fall noe mer omgang med mennesker enn hva en kjapp runde på matbutikken ville ha krevd. Så jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk på å heve hygienen, ett hakk eller to. Ettersom svettens odør, på et tidspunkt, hadde gått fra det nære, til det sfære. Fra kropp, til rom. Eller, likefullt kropp, som rom. Det var kropp og rom. Kroppen hadde, på sett og vis, inntatt rommet, kan du si. Satt sitt preg, og avtrykk, i rommet. Og jeg var ikke villig til å bruke masse penger på å bli helt ren, åpenbart (all den tid dette kun var å anse som et mini-ærend). «Halv-ren», «tilsynelatende-ren» eller «ikke nødvendigvis ren, men ikke-luktende» var looken jeg ønsket å gå for (om ikke ønsket, men i det minste satt som et minimum). Ren nok, var det jeg siktet meg inn på. For en billigst mulig penge. Og jeg valgte meg ut pakken med våtservietter som dagens botemiddel. Som så mange ganger før. Vanligvis var det et gnikk eller to, -og rett ut! Men denne dagen, skulle det vise seg, skulle jeg møte mer motstand enn som så. Jeg var i gang med høyre hula og femte servietta (9 totalt), tror jeg, da jeg måtte gi tapt. Til fordel for ei stank* som etter alt å dømme, hadde penetrert seg dypt ned i hudlaga (for å si det som Klaus Schwab. Bare at han sier det om kabinettene og statsråd, og jeg sier det om svetta). Jeg mistenker at svetten, på dette tidspunktet (ut i energikrisa) har begynt å bore seg ned i huden vår. Det er ikke lenger en enkel jobb, når man går fire-fem dager uten dusj. Å få fjernet det. Og det du trodde var armhula di, før krisa, – er ikke i nærheten av å være armhula di, midt-i krisa. Vi snakker en 8-ganger-arealutvidelse, glatt! Armhula rekker plutselig ned til puppen, på den ene siden. Til albuen, på den andre siden. Og den er pokker meg på skuldrene, og! Så det sier seg selv at jeg fikk problemer forrige onsdag. Det ble dusj, rennende varmtvann og par doseringer med såpe. Før jeg fikk bukt med det. Men det var verdt pengene, syns jeg. For mens jeg stod der fikk jeg en åpenbaring. Et klarsyn, om du vil (foruten det om at slufsa renser seg sjøl (takk, kjære Gud)). Kluten. Kluten! Denne vesle tingen, som vi ikke har sett på noen tiår. Som har vært gjemt, glemt og stuet bort. Med egenskaper som et håndkle. I en meget hendig størrelse. Og ikke minst; med sin ru overflate, er den born and raised for å skrape bort svette. På dusjfri dager. Så anse den i dag, som gjenintrodusert! Og har du ennå ikke blitt fullrammet av energikrisa (og den påfølgende svettekrisa) do not worry. Din tid vil komme. Kast ikke kluten.
Det er ikke bare jeg som lukter. Mange lukter. Menn jeg omgås, lukter også. I starten … det vil si … når lukta først har satt seg, så kan det nesten være litt hot, litt godt. At det lukter litt, mann. Men så, to dager etter det igjen, begynner det å bli forderva. Forderva hud, kanskje. Som fortsatt henger på. Iblandet svette-bakterier. Jeg vet ikke. Men what I do know, er at de ikke må gå forbi deg, sånn fort. Man bør gå sakte, inne. Sakte. Inne. Du vil nødig få gå-forbi-lukta, av dem. Den vesle vinden. Innendørs. Utendørs (med jakker) blir det fort enklere. Deiligere. Men inne, må det tas forholdsregler. Flere lag, for eksempel. Med klær. Men det kommer nokså naturlig, heldigvis, i disse dager (kanskje ikke heldigvis, men når det først er som det er. Vi må være positive der vi kan). Men det er ikke tilstrekkelig. Du må etter hvert (eller «de» må etter hvert) være villig til å ha rene klær på utsiden, av dritten. Sin. Noen ganger flere lag, på utsiden. Du må stenge inne, dritten. Hvis du skjønner. Til det igjen er dags for dusj.
Forleden dag, kjøpte jeg støvsugerposer av en relativt ung fyr, -som luktet ekstremt svette (typen som hadde inntatt rommet, og lagt sitt beslag på det). Og nå er ikke intensjonen min å henge ut denne gutten for at han luktet så svette, når han var på jobben sin. Overhodet ikke. Mer, er det et tegn i tiden. Mer, blir jeg imponert faktisk. For at han valgte å bli der. Jeg vet ikke hvordan de unge får det til. Hvordan de får til å dusje, overhodet. Hvordan de har råd til det. Og med dating og allting. Å være midt i, det der (jeg har jo slutta (helt riktig tidspunkt, og jeg får sannsynligvis aldri råd igjen)). Og være skikkelig nedadgående, svettemessig. Jeg får vondt av dem. Først, var det lockdowns. Og nå, når de endelig kan treffes igjen, -så er de ikke rene lenger. Men vi får se det på den positive siden, antar jeg. Slik Klaus Schwab er så flink til. For on a positive note, som han sier, så har all denne Koronaen i det minste vært et godt bidrag med hensyn til en bærekraftig befolkningsvekst. Ettersom det ikke har vært så mange unge nå, som har vært i stand til å stifte familie. Det syns jeg var en forbilledlig måte å se det på. Folk burde generelt tenke mer positivt, syns jeg. Ja, og lese litt mer.
*Jeg ser på svetta mi som hokjønn. Derav, «ei». Ei svette og/eller ei stank. Rett og slett for å beholde litt female integrity, oppi det hele. Men for alt jeg vet er også disse kjønna i ferd med å fases ut. Jeg vet ikke. Jeg føler meg såå gammeldags.