Da jeg tråkket inn på Pilestredet Park en augustdag i 2003, så trodde jeg at jeg hadde det nokså klart for meg. Hvordan det kom til å bli. Voksenlivet.
Jeg skulle nå bruke fire år av livet mitt på å utdannes til lærer. Jeg kom antakelig til å få en del nye venner, de neste årene. Kanskje også noen kjærester, på veien. Jeg skulle lære, erfare, – og ikke minst, ha det gøy. Det meste kom nok til å gå bra, men det ville sikkert bli noen nedturer og. Kanskje noen knuste hjerter og ikke-beståtte fag, -og pasta tre dager på rad. Men, likevel. Jeg var sikker på at det ville bli bra, -og jeg gledet meg. Til alt sammen. Og så. Når jeg ble riktig, riktig voksen. Da ville jeg være gift, så jeg for meg. Med en snill og god mann. Vi ville ha fått noen søte barn, -og jeg ville fortsatt ha jobbet som lærer. Jeg ville elske og være lærer …! Men likevel, ville jeg først og fremst ha jobbet for å leve. Slik også mamma og pappa, hadde gjort. Være nøye på hverdag og fest. Dyrke fritid, vennskap, -og gode minner. Dra på ferier! Å, som vi skulle dra på ferier! Slik også vi gjorde. Da vi var små. Da vi skapte verdens beste minner. Verdens beste barndomsminner. Ja, alt dette ville jeg videreføre! Og mer!
Det jeg ikke visste, den gangen jeg tråkket inn på plassen til Høgskolen i Oslo for første gang, – var at jeg hadde med meg noe i sekken. Ikke bare drømmer, forventninger og utsikter. Men tråder av DNA. Tråder av DNA, som ironisk nok, skulle være nettopp trådtrekkerne, i mitt liv. Som da, lå der og ulmet. Som en udetonert bombe, -eller sovende beist. Men som siden, med jevne drypp, fikk demonstrere for meg hvilken kraft det var. Hvilken ubarmhjertig, nådeløs kraft det var, som nå hadde fått regien på stykket kalt Mitt Liv. En maktdemonstrasjon, uten like, som ikke var bekjent av å ta noen hensyn, overhodet, til mine planer. Mine drømmer. Men som i stedet sørget for at dryppene, til slutt, gjennom de neste årene, kulminerte i et totalt, og kroppslig kollaps.
Lite visste jeg, at jeg fem år senere skulle få diagnosen Cøliaki. Lite visste jeg at det ikke skulle bli noe særlig bra, selv om jeg byttet diett. At jeg ikke skulle orke noe. Skjønne noe. At jeg skulle bli full av eksem. Munnsår. Og være svimmel nonstop. Utmattelse. Feber. Og øreverk. Utmattelse. Feber. Og øreverk. Omtrent kronisk. At jeg skulle beskrive det som å gå på jobb med omgangssyke. Hver dag. Eller kanskje, et halvamputert bein. Uten sting eller krykker, men noe jeg måtte slepe rundt med meg. For slik, å kunne gå på jobb. For så, å bli mer sliten. For så, å bli mer syk. Runddansen. Kampen. I årevis! Leger. Helsepersonell. Og «alternative». Redningsarbeiderne mine, more like it. Men til tross for hjelpere, trøst, kamp og kjemping, -så er kraften der. Og slår deg rett ned. Klubber deg i hodet, -selv når du står. Og så gleden. Gleden! Når du blir ufør. Etter femten år med kamp.
Lite visste jeg at jeg skulle bli ufør som 38-åring. At jeg skulle bryte sammen i gråt, – da jeg leste det. Da jeg fikk det. Vedtaket. Men også, tryggheten. Forutsigbarheten. Sikkerheten. Og kanskje det aller viktigste, -som stod der, svart på hvitt. Tegn, tall og paragrafer. Alle symboler, på det å bli trodd.
Litt visste jeg om å bli ufør. Jeg visste at det kom til å bli trangt økonomisk. At livet ikke ville bli det samme, lenger. At ting måtte forsakes. Glemmes. Og prioriteres vekk. Og slik ble det. Slik har det vært, lenge. Først var det venninneturene til London som måtte skrotes. Sydenturen med ungene, som måtte skrotes. Middager ute, som måtte skrotes. Kafé -turene. De måtte skrotes. Camping og bil, måtte skrotes. Innkjøp, opplevelser og kultur, -måtte skrotes. Okey, har jeg tenkt. Vi skal klare oss, uten. Det blir sikkert bedre. Om en stund. Når jeg får en mann, kanskje. En å bo med. En å dele regningene med. Men akkurat det, har vært vanskeligere enn jeg trodde (og jo. Det har vært på radaren å få en partner, utelukkende av økonomiske hensyn, men det spørs om det hadde vært noen suksessoppskrift, for kropp eller sinn). Ja vel, men selg huset da! Sier noen. Okey. Men hva da? Da mister ikke bare jeg min plass i boligmarkedet, og med det en god investering, -men også ungene vil trolig havne på utsiden, da. For hvilken mor, tror du, kan stille som kausjonist, -om hun ikke har sikkerhet i egen bolig?
Lite visste jeg at strømmen skulle bli en handelsvare. Først og fremst. Og ikke lenger et `nødvendig gode`. Lite visste jeg at jeg måtte bruke matbudsjettet vårt, også, på strøm. At vi skulle fryse, innendørs, -måneder på rad. At ungene skulle fryse, innendørs, -måneder på rad. At personlig hygiene ville bli en luksus (!). At kvalitetsstunden i badekaret, måtte opphøre. At all bruk av tørketrommelen, måtte opphøre. At varmepumpa måtte skrus av, i lengre perioder. At veden skulle ta slutt, midtveis. At jeg måtte bruke hansker, inne. Lue, inne (!). At jeg ikke lenger kunne kjøpe gym-sko til guttungen. At jeg gruet meg, til vi skulle invitere til bursdag. At halve huset skulle være skrinlagt, iskaldt og mørklagt. At den allerede, avkortede stønaden til diett, -overhodet ikke lenger, skulle gå til diett. Min diett. Og nå også, grunnet DNAets finurlighet og forbannelse, sønnen min sin diett. At jeg håpet at han tålte det. For den laktosefrie varianten, var så innmari dyr.
Lite visste jeg at våre folkevalgte skulle sørge for at vårt felles eie, strømproduksjonen, skulle komme ut av demokratisk styre og kontroll. Lite visste jeg at milliardfortjenesten på det, skulle bli forbeholdt noen få. Lite visste jeg at folk og næringsliv ville bli flådd, -og at vi som allerede hadde minst, skulle bli rammet hardest. Lite visste jeg at klasseskillene ville øke for hvert år. Lite visste jeg at de ville kamuflere det som om dette var Det Grønne Skiftet. Som om det ikke fantes noen vei, utenom. Som om det ikke mulig med en grønn omstilling, uten å forderve lavinntektsgruppene. Som om ikke vi var opplyst. Som om ikke også vi hadde lest, satt oss inn i, -og forstått. Som om ikke vi forstod at det handlet om omfordeling. At ingen trenger å være fattige i et rikt land, på grunn av et grønt skifte.
Jeg er sliten, trist og lei. Jeg er lei av bekymringer. Jeg er lei av å bli ekskludert. Jeg er lei av å måtte si nei. Jeg er lei av å forsake, glemme, -og prioritere vekk. Jeg er lei av sykdom, vondter og sår. Jeg er lei av at kroppen min angriper seg selv. Jeg er lei av at immunforsvaret mitt, ikke fungerer som andres. Jeg er lei av å være syk, svak og forhindret. Og ikke minst. Er jeg lei av å være fattig. Men alt dette, må jeg leve med. For alt dette, er jeg. Redusert til.
Og nå, kjære samfunn, er jeg også dette. En kald, ufør kroniker.