Tenk deg at du kommer på jobb om morgenen. I garderoben passer de andre på å henge jakkene sine bort fra din, slik at din blir hengende for seg selv. Ingen sier hei. Ingen ser på deg. Hvis du sier hei, er det ingen som svarer. Ved kaffemaskinen står noen og snakker og ler, temaet er festen på fredag, den du ikke var invitert med på, men som du forsto var i gang da du sjekket Instagram fredag kveld.
Du kjenner det kanskje igjen. Du har kanskje lest det på Facebook den siste tiden. Kanskje i fjor. Kanskje året før der. Og kanskje har du delt det. Tenk deg så at du ikke må forestille deg det, i det hele tatt. Tenk deg så, at dette nettopp skjedde i ditt hjem.
Jeg har nok vært naiv. Jeg har vært bakpå. Jeg var bakpå. Jeg var opptatt av cookies og cache, – og nettsted-problematikk. Ikke cash, men kanskje det også. Av å finne noen bedre middager. Lage mer fra bunn av. Male soverommet. Få bort plankene. Hjelpe til med lekser. Og så glemte jeg nesten Halloween. Jeg glemte nesten Halloween.
«Oi! Hjelpes! Nå nærmer det seg Halloween! Har du …? Har du snakket med noen kamerater eller noe sånt eller …?».
Pausen. Lenger enn han pleier. Før han.
«Nei … eller. De andre er bedt på Halloween-fest, da. Men ikke jeg». Så søkket i magen. Min.
Han ser fortsatt ned på skjermen. Men jeg ser, at blikket hans er låst. Ordene gjaller i hodet mitt. Men ikke jeg. Forvirringen. Spørsmålene. Ikke han? Ikke han?
Men ikke jeg.
Min vesle gutt sitter urørlig i sofaen. Ingen skøyeraktige miner, denne gang, som vitner om at det hele var tull. Ingen gutt som, i ett byks, hopper opp og roper «TULLA!!!». Slik han pleier. Slik jeg forventer at han skal gjøre. Nå sitter han bare der. Helt stille. Og fastlåst. Og venter på at mammaen hans skal fortelle hvordan det hele henger sammen. Fortelle ham, hvordan alt kommer til å bli bra igjen. Men mammaen hans vet ikke. Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting. Og jeg gremmes for at jeg ikke vet, noen ting.
I løpet av noen titalls sekunder er energien i stuen vår som forvandlet. Fra det muntre og lette, til et alvor, jeg har liten erfaring med. For det var nettopp det. Jeg hvilte i tryggheten om at han har så mange. Han, og vi, er velsignet i så måte av at han har mange gode venner. I alle fall aldri over tid, har han måttet kjenne på verken utenforskap eller ignorering. Mobbing eller trakassering. Han var godt likt, sa læreren. Hadde mange rundt seg. Og det kom stadig folk på døra.
Det siste året hadde han begynt å lage avtaler selv. Med den konsekvens, av at vi fulgte mindre med. Vi var blitt bortskjemte. Bakpå. Uoppmerksomme og glemske. For vi skulle jo komme på banen, selvfølgelig. Snart. Men det vi glemte var at barna snakker om det, uker i forveien. Han visste, selvfølgelig, at han ikke var bedt, – i lang, lang tid.
«Og så sa du ingenting?». Nå satt jeg ved siden av ham, -og vi kikket tomt i skjermen begge to. Det var den eneste gangen den uka, at jeg faktisk satt pris på at han satt der med skjermen. For da slapp han, i det minste, å møte blikket mitt. Det slapp å bli så voldsomt. Voldsommere enn det var. Og før jeg visste ordet av det, la han PC-en på bordet, hodet i fanget mitt. Og hulket.
Denne gangen var det min gutt som fikk erfare hvordan det er å stå på utsiden. Hvordan det føles at alle andre gleder seg, og ikke han. Og det hjalp lite at jeg forklarte ham omstendighetene. At de stakkars foreldrene, initiativtakerne, aldeles ikke kunne klandres for dette. Det var en annen vennegjeng, på sett og vis. Det var ikke slik at hele gruppen hans var bedt, og ikke han. Men for en gutt i barneskolen, spilte det mindre rolle hvorvidt gjestelister måtte begrenses. Hensyn måtte tas. Hvorvidt det var andre å feire med. Hvorvidt han, faktisk, var ekskludert. Han følte seg ekskludert. Og den følelsen er vond. Og selv om mammaen hans forklarte hvordan det hele hang sammen. At alt ville bli bra. Så fikk vi smertelig erfare hvor vondt det er. For dem som er glemt. Og for dem som føler seg glemt. Så neste år skal jeg huske. Jeg skal være frempå. Jeg skal invitere, selv. Jeg skal ta praten, kanskje en måned før. Jeg skal minne andre på å ta praten, kanskje en måned før.
For jeg kan forestille meg. Jeg vet. Og jeg hører.
-Om den lille jenta, som alltid må kjempe. For innpass. For å få være med. Og som heller ikke denne gang fikk en invitasjon til Halloween. Så moren måtte ringe rundt og nærmest be seg inn.
-Om pappaen, og hans femtenårige sønn. Som, da han spurte om ikke gutten hans var bedt på noe, ble møtt med sinne, frustrasjon og lukket dør. «Er du helt teit eller, pappa?! Jeg gidder jo ikke det! Det er jo bare for kids! Skjønner du INGENTING?!!». Men hvor pappaen, faktisk, skjønte allting.
-Om studenten, som satt alene på hybelen sin. Men hvor naborommene var fylt til randen av vampyrer, hekser og killer clowns. Og hvor hun måtte sovne til lyden av vampyrer, hekser og killer clowns.
-Om hun som er alene om barna. Den eneste single i en vennegjeng av par. Som etter hun hadde levert ungene til feiring, den kvelden, satt og scrollet på Instagram. Så alle bildene fra dagen før. Alle parene, i skumle kostymer.
Neste gang er det kanskje deg. Din. Eller noen andre sin. Så ikke havne bakpå. Husk, -og vær i forkant. Forklar. Ta høyde for. Og vær forberedt! Og ikke ta for gitt. Slik at vi kanskje kan sørge for at enda flere får, en riktig, Happy Halloween.