Du trenger ikke gi meg komplimenter. Det er ikke det jeg vil ha. Jeg vil ikke vite hvor vakker du syns jeg er.
Jeg vil føle det.
Jeg vil ikke vite hvor forelsket du har blitt.
Jeg vil føle det.
Ikke gi meg komplimenter når alt jeg vil ha er bekreftelse. Betryggelse. Et enkelt «jeg vil ha deg» rekker i massevis. Hauger av komplimenter er, som alltid, faretruende, og det gjør meg engstelig.
Og jeg har rett. Jeg har gjort dette før. Og det har blitt gjort mot meg før. Jeg gjenkjenner alt. Hvert lille ord. Pausene. Tonefallet. Alt det fine, fremført hviskende. Du sier hvor fantastisk jeg er, som om det var et minus. Som om det var en ulempe. Jeg får ikke med meg de neste ordene, alt det som gjør meg så usedvanlig og unik. Alt som gjør meg så elskverdig og enestående. De fineste, vakreste ord. Ord vakre nok til å utgjøre en bryllupstale alene.
Det er bare det at vi ikke er i et bryllup.
Vi er i en begravelse.
Uansett hvor mye du prøver å overbevise meg, og deg selv, om hvor flott alt dette oss er, så forstår jeg det umiddelbart. Før siste ord er sagt, har jeg begynt å sørge. Ilden ble slukket for en stund siden, og jeg fikk det ikke engang med meg. Men nå er det over. Det er forbi. Det tilhører fortiden ennå mens du ender det. Du sier det kanskje ikke, men det er det du gjør. Det er over, selv før det begynte.
Alt jeg vil gjøre er å skrike.
Innerst i skogen, skrike.
Hvilken betydning har det at du følte deg sett? Hvilken betydning har det at du følte deg trygg? Hvilken betydning har god kjemi? Nærhet og intimitet? God sex? Det udefinerbare? All latteren? Alle samtalene? Hva betyr vel det, når strikken forsvinner? Når dukkene faller til gulvet.
Da ligger de der, og de vil aldri mer kunne stå.
Den ene dukken ligger der, nedkjempet, kuet og kvalt. Men se så vakker hun er. Se, så sterk hun er. Et eget lys omgir henne. Hun er vakker, elskverdig og flott. Det har hun blitt fortalt. Og det er så vakkert å se henne slik på avstand. Der er hun vakrest. Der skal hun få ligge. Hun ligger der med kroppen, nummen og forslått. Sjelen foret med vakre ord, rett før strikket forsvant. Så, ser du ikke? Hvis du ser godt etter. Ser du hvordan hun smiler, idet øynene lukkes?
Se, så elsket hun føler seg.
Se, så lykkelig hun er.
Helt der borte for seg selv.