Jeg var klar for å reise videre. Og jeg vet ikke hvordan Pearl gjorde det, men hun fikk meg dit.
Jeg satt plutselig ved et langbord. Det var mange mennesker. Det var familie. Mange søsken, – og foreldre og. Jeg var definitivt en jente. Dame. Det kjente jeg. Men mer så jeg ikke. Jeg så meg ikke utenfra, ovenfra, men var inni kroppen. Men jeg kunne se hva jeg hadde på meg. Det var fine klær. Kjole, tror jeg. Og jeg så utover bordet. På de rundt. Det var innmari mye mat. Fin mat. Mye prat. Glad prat.
Det føltes eksotisk. De så eksotiske ut. Maten, og frukten, likeså. Men jeg vet ikke hvor det var. Men det var varmt. Det var et sted, der det var varmt.
Før jeg begynte å skrive denne teksten. Det vil si, del en, så skrev jeg ned alt jeg husket. Om de ulike livene. Følelsene. Smått og stort. Jeg trodde jeg husket alt. Men jo mer jeg gikk inn i det, jo mer merket jeg at jeg hadde begynt å glemme. Da tenkte jeg; det er tid for å høre på tapen. Dette var noe jeg hadde utsatt litt. Grudd meg til, nesten. Jeg visste det var så emosjonelt. Så voldsomt. Og jeg følte det likevel lå nært i tid. At jeg husket alt. Slik at det ikke hadde noen særlig hensikt. Men at det kanskje var noe jeg kunne gjøre senere. Når jeg hadde begynt å glemme. Når jeg var klar.
Men, så gikk jeg gjennom e-postene jeg hadde fått fra klinikken. Fra Pearl. Der hun hadde bedt meg skrive ned noen spørsmål som forberedelse til sesjonen. Som jeg skulle ta med meg, dagen jeg skulle dit. Dem jeg hadde glemt (som jeg skrev om i del en). Men det var mer i mailen. Og dette er bruksanvisningsaktig. Ting jeg sjelden får med meg. Og som jeg altså ikke fikk med meg. Før nå, ett år etter.
«Tapen/opptaket av QHHT-sesjonen er tilgjengelig for nedlastning i en uke».
Altså ikke nå. Ett år etter. Vel, tenkte jeg. Der røk det. Ingen stor overraskelse, for meg. Dessuten var det sånn det var nå. Teknologien ventet ikke. Den var utålmodig og ville helst at vi skulle hive oss over den, med det samme. Ikke Pearl sin skyld. Men det var disse deilige plattformene, som alle nå brukte, tør jeg påstå, delvis sin skyld. Absolutt, delvis, min skyld.
Vel. Da var det ikke meningen, tenkte jeg. Verre er det ikke. Jeg husker det jeg skal huske. Og sånn er det med den saken. Universet vet. Og mitt høyere selv vet. Alt i orden.
Etter noen timer begynte imidlertid den lille stemmen (ikke den helt slemme, men den veldig slitsomme)
«Men, opptaket varte visst i to timer. Det du husker kan knapt beløpe seg til en «god» gammeldags skoletime. Tre kvarter. Hva mer kan ha skjedd? Hva mer har du sagt? Hva har hun sagt? Hva skjedde?!»
Veldig irriterende. Veldig naggete. Ble, den.
Vel. Sånn er det. Du husker ikke, Julie. Mer er det ikke å gjøre med det. Fokuser på skrivingen nå. Ta med det du husker. Og så kan du jo skrive det, da. At du ikke husker alt. Skriv at det er bruksanvisningsaktig. De kan først som sist få vite at du ikke er særlig bruksanvisningsaktig.
Sant det. Det gjør jeg! God plan!
Lille vakre.
Men tenk at jeg ikke fikk opp ett eneste liv med avslutningen, da. Hvordan jeg døde. Man gjør visst ofte det. Men ikke jeg. Jaja. Det var vel ikke så viktig da.
Tenkte jeg. Og la meg.
Fem timer senere bråvåknet jeg. Hodet fullt av bilder. Og jeg husket plutselig alt.
Tenk at jeg kunne glemme det. Tenk at jeg hadde glemt det!
Jeg fikk stablet meg opp på bena. Vaklende. Rett ut av rem-søvn, føltes det som. Hvem vet med noe lenger … Men jeg måtte forte meg. Finne penn og papir og få skrevet det ned, mens det ennå var der.
Dagen etter leste jeg en haug med stikkord. I ustødig skrift.
Men ett av de var større enn de andre.
Forgiftning!!
Jeg/hun ble forgiftet!!
Det var hun ved bordet. Der det var overflod. Og rikdom. Lykke og glede. De hadde hatt mye innflytelse, med de hadde vært gode. Av de gode. De sjeldent gode og innflytelsesrike. Men hun var i veien for andre. Hun stod i veien. Da jeg så det, i sesjonen, husker jeg at jeg gråt. Jeg gråt da jeg fortalte Pearl at hun ble forgiftet. At hun ble forgiftet til døde.
«Det er så urettferdig!», husker jeg at jeg nesten ropte, mens jeg gråt.
«Det er så feigt. Det er så dårlig gjort!». Jeg gråt, -og tårene rant. De lot seg ikke stoppe. Jeg fikk ikke stoppet det. Det var umulig.
Det er sikkert unødvendig å si at jeg var nokså tappet etterpå. Eller kanskje mest, full. Full av inntrykk. Mer enn tappet. Proppet full, er nok riktigere. Men stadig, overveldet. Gåen, på en ikke utmattende måte. Som om jeg hadde fått energi. Fysisk. Men var robbet, mentalt. Om det gir mening. Det var absurd, men fantastisk. Noe helt aldeles nytt.
Kanskje var det en renselse. Om jeg skal tro papirene. Hva jeg leste om det etterpå. Hva jeg vet om det, ett år etter.
Det er ikke alle brikkene som har falt på plass. Med hvem disse var. De jeg, sannsynligvis, var. Jeg har bruddstykker. Essensen. Noe.
Og ifølge litteraturen; det viktigste, nå.
Det kan det sannelig synes som jeg fikk også. Noen svar, kanskje forklaringer, på hvorfor skrivingen står så sterkt hos meg. Hvorfor jeg nærmest hadde hatt et mantra som jeg hadde repetert siden jeg var ung.
…
Jeg velger å avslutte på samme måte som Pearl, i et skriv til meg, avsluttet sitt.
«Livet kan bare forstås baklengs, men må leves forlengs» -Søren Kierkegaard
…………………………………………
Om QHHT (kvantehelbredende hypnoseteknikk)
(kilde: Lionheart Hypnoterapi)
QHHT er en trygg, god, nyttig og en frigjørende teknikk. Det er en regresjonshypnose i tid og rom, og bevissthet og er et dypdykk inn i din indre bevissthet, der du kan få spontan healing, frigjøring, livsendring, oppvåkning og svar på store og små spørsmål.
Det er vår egen selv-sabotasje og manglende selvtillit og følelse av selvverd som hindrer oss i å ta i bruk flere av evnene våre, og som gjør at vi gir fra oss kraften vår til ytre autoriteter og andre mennesker. Men trenger det å være slik resten av livet? Nei, definitivt ikke. I QHHT-hypnose har man et redskap som tusenvis av mennesker har erfart positive resultater med, som hjelper deg å aktivere disse evnene og ha mot og selvtillit til å ta de i bruk.
Etter sesjonen (et utdrag):
(kilde: Lionheart Hypnoterapi)
Jo mer du lytter på budskapet og dine tidligere liv, jo sterkere blir din frigjøring hver gang. NB! Du må spole forbi innledningen på ca 10 minutter for å unge å falle i hypnose når du skal lytte til opptaket
Vær spesielt oppmerksom på drømmer og meningsfulle sammentreff (synkronisiteter) som kan manifestere seg både før og etter.
Vær og oppmerksom på at det, etter sesjonen, kan bli nødvendig med en del toalettbesøk. Dette er ikke farlig og kun en del av renselsen.
Mer info om hypnoseformen, og om klinikken jeg besøkte kan du finne under del en; altså her: Past life regression -på Toten (tidligere liv, ja) – Happilyeverafternoon