«Har du med spørsmålene dine?», spurte hun, etter at jeg hadde kikket meg litt rundt. Forsøkt å ta inn flest mulig inntrykk på kortest mulig tid. Jeg skulle tross alt la en fremmed dame få ta meg inn i hypnose, så noe i meg følte vel det var greit med en liten scanning av omgivelsene for røde flagg og farer. Men jeg kunne ikke finne noe, og få minutter senere satt vi med hver vår te-kopp og pratet sammen. Hvem var jeg. Hva hadde ført meg hit. Slike ting. Og så. «Har du tatt med spørsmålene dine». Hun smilte til meg.
Men selvfølgelig hadde jeg ikke tatt med noen spørsmål. Helt i tråd med naturen min, hadde jeg heller ikke nå lest noen «bruksanvisning» før noe vesentlig skulle skje. Ikke fordi jeg ikke ønsket det, men helt i tråd med naturen min hadde jeg ikke fått det med meg, overhodet. «Det går så fint», sa hun. «Da gjør vi det bare nå. Du skal få sitte litt i fred, og så skriver du ned 10-20 spørsmål som du gjerne ønsker å få svar på». Hun forklarte at hun kunne ikke garantere at jeg kom til å få det. Svar på alt. Kanskje ikke noe av det. Men det var i det minste en bestilling, og universet hadde det med å svare.
This is it. Nå gjelder det. Det føltes som å sitte ansikt til ansikt med skaperen og plutselig kunne spørre om alt. Ikke lite press, akkurat. Jeg jobbet meg opp. Startet forsiktig og jeg antar ganske klisjemessig. Hvem er jeg? Hvem var jeg? Selv om jeg følteat jeg visste det, var jeg åpen for flere tolkninger. Fra noen der oppe. Kilden. Eller hvem vet. Mitt Høyere Selv. Hva var mine talenter? Var det noe jeg burde prøve ut, som jeg ennå ikke hadde gjort? Her passer det antakeligvis å legge til at jeg i alle fall tror at det var det jeg spurte om. Jeg husker ikke helt, og har ikke spørsmålene foran meg. Jeg vet ikke engang om jeg har de ennå. Men jeg husker imidlertid – og heldigvis! – en del annet. Jeg husker at jeg spurte om mine tidligere liv. Som jeg, på dette tidspunktet, hadde konkludert med at sannsynligvis var en reell ting.
Så hadde jeg noen spørsmål som omhandlet dette motstandsarbeidet jeg mer eller mindre frivillig hadde påtatt meg. Hvordan det nesten føltes som et kall. Noe jeg ikke kunne la være. Enda det gav meg en masse problemer. Jeg lurte på om jeg kanskje hadde vært borti noe tilsvarende i et av mine tidligere liv. Vi hadde også snakket en stund. Pearl og jeg. Og da hadde jeg fortalt henne at det var en ting jeg alltid hadde gjentatt i livet mitt, og som jeg mer og mer stusset på nå. Jeg hadde, siden jeg var ganske ung, i alle fall 13-14 år, sagt, nokså spontant. I ulike sammenhenger. Men der jeg hadde vært litt «synlig» vil jeg tro. Som jeg iblant var. Spesielt stilt ovenfor urett. Dyp urettferdighet. Om jeg så en ovenpå-og-ned-holdning. Kanskje fra en forelder. En lærer. Et barn som var større og sterkere enn en annen. Da grep jeg inn. Stilte meg opp eller imellom. Og ikke så sjelden heller. Slåsskamp på byen. Flisa meg imellom. Og det gikk, utrolig nok, som regel bra.
«Hadde jeg levd i gamle dager, hadde jeg garantert blitt brent …!»
Smalt det fra meg. Med jevne mellomrom.
Jeg sa det ikke for å være morsom. Ikke for å sjokkere. Jeg bare følte det. Jeg hadde alltid følt det.
Det var tid for hypnose.
Det jeg fryktet mest, eller kanskje det eneste, var at det ikke skulle fungere. At jeg ikke skulle klare og gå i hypnose. Falle i hypnose. Og jeg var allerede enig med meg selv, om at hvis så var, skulle jeg i hvert fall ikke fake det. Da fikk det stå sin prøve, og vi fikk stikke fingeren i jorda. At her var det problemer. Det var ikke sjans! Kanskje jeg måtte jobbe med min åndelighet – og heller komme tilbake senere.
Hun telte, og jeg husker jeg syns det var artig. At det faktisk var sånn. Sånn man tror. Men jeg husker ikke så mye mer enn det. Men det var behagelig. Veldig behagelig. Hun hadde sagt til meg at jeg kom til å føle at jeg var helt til stede underveis. Men kanskje, etterpå, at jeg likevel ikke ville huske det. Eller, huske alt. Derfor blir sesjonene tatt opp. Så man kan høre på båndet senere. Dette er litt sånn bruksanvisning-aktig, så minn meg på at jeg sier noe om det senere ….
Vel. Hun telte og jeg slappet av. Og så var vi i gang. Jeg lå med øynene lukket og det tok ikke lang tid før diverse bilder og forestillinger dukket opp for mitt indre. Hun spurte meg om hva jeg så. Jeg humret og sa at det egentlig var ganske lite. Og sikkert ikke noe viktig. Men jeg følte de tingene hun sa. Hun ledet meg et sted. Det var åpenbart.
Det var nok litt startproblemer for min del. Jeg følte at det jeg så kanskje bare var inntrykk jeg hadde fått fra filmer og bøker og slikt. Jeg følte at jeg fikk opp ting jeg visste at jeg hadde lest om. Sett. Andre steder. Og jeg følte meg nærmest hyklersk når jeg fortalte om det. Stresset litt innvendig og tenkte «Ærlig talt, Julie. Du er jo ikke i hypnose engang. Du gjenkaller bare det du har sett, du». I ettertid må jeg le litt. Det stod litt på spill. Det var mye penger og høye forventinger. Og snart måtte jeg si til meg selv «Hold fred, du, og stikk et annet sted!». Jeg fikk roet meg og lot det stå til. Lot meg lede, mye friere og lettere til sinns. Så begynte rare ting å skje.
«Hvem er du nå?», spurte hun. Før jeg rakk å område meg, kom svaret på løpende bånd. Jeg var en liten gutt. Helt alene. Foreldrene hadde dødd. Det var ingen andre søsken, åpenbart. Jeg hørte meg selv, og skvatt nesten, før historien tok meg videre. Jeg så en brønn og det var noe dårlig med den. Jeg fikk en sterk uro og vi lot det være med det. Vi gikk ikke så mye mer inn i det. Vi hadde i det minste, nå, åpnet opp. Og mer kunne komme på plass senere, hadde jeg blitt fortalt.
Neste liv. Jeg så en mann. Herregud, enda en mann, husker jeg at jeg tenkte[1]. Før jeg fortalte om han. Dette stod også fullstendig klart for meg. Jeg, denne mannen altså, skrev. Han skrev ting man ikke kunne ha navnet sitt på. Han skrev i skjul, -og distribuerte det i skjul. Og skrev altså, under pseudonym. Han var gammel. Bodde alene. Og når hun spurte om han hadde kone, eller noen barn, kom det fra meg -et kontant nei. Jeg så hvordan han jobbet og skrev. Jobbet og skrev. Brukte hele livet på det. Og jeg kjente hvordan tankene raste i hodet. At her var det, kanskje. Grunnen. Grunnen til at også jeg skrev.
Jeg husker ikke når, men ganske ut av det blå tror jeg det var, åpenbarte det seg et sterkt bilde i mitt indre. Av et bål! Herregud. Det var et bål. Pulsen min steg og jeg ble raskt overveldet av følelser. I den utstrekning at jeg knapt klarte å beskrive det, si noe om det. Pearl var rolig og tålmodig, og tok seg god tid. Spurte forsiktig om hva det var jeg så. Det raste innvendig. Jeg tenkte at her har vi det. Her er sikkert bålet jeg ble brent på! Det var noe i det. Det var altså noe i det! Men så … noen sekunder gikk. Og jeg ble stille. Skjelven.
«Det er jo ikke meg …! Det er ikke meg!».
Jeg begynte å gråte. Gråten tok overhånd. Det var hektisk og kaotisk. Og nå var jeg fullstendig overmannet av følelser. «Nei!!» «Nei!!». «Jeg står bare her, jeg, … og ser på!». Jeg hulket. «Jeg må bare se på. Være stille. Så de ikke skal forstå … at jeg og. At jeg og …». «Det kunne like gjerne vært meg!! Det kunne like gjerne vært meg!!».
«Hvem er det, på bålet …?» spurte Pearl meg så. Jeg uttalte navnene deres hulkende. Venninnen min. Hun som var så engstelig. Som ikke ville ha noe med motstandsarbeid og gjøre. Til tross for at hun visste ganske mye … Hun strittet liksom imot. Så var det min nye venn. Han jeg hadde stiftet bekjentskap med like etter jeg ble hjerteskadd. Han var nesten i front. I motstandskampen. En vi ikke forstod hvor hentet kreftene sine fra. Motet sitt fra. Som hadde mistet alt. Ofret alt. I alle fall mye. Her var han. Han ble brent!!
Jeg kunne ikke tro det … Jeg var målløs. Den siden av meg, som bare observerte, også målløs. Fullstendig fri fra eventuelle tvil om at dette skulle være noe skuespill, fra min side. Fri fantasi. Eller noe hentet fra en bok.
Jeg var klar for å reise videre.
Fortsettelse følger … Del 3/3 kommer neste gang.
[1] Typisk, tenkte jeg. Der har vi det. Folk hadde -opp igjennom- sagt at jeg hadde større baller enn de fleste menn … Grr. Kanskje dette var grunnen.