Jeg har blitt sånn putedame. Jeg har puter i vinduene.
Nei, det er ikke sittebenk med pynteputer. Vi snakker ikke brede karmer og kosestund. Det er for å holde lyset ute. Det er i stedet for gardiner. Det er kun for å få sove.
Jo. Selvfølgelig. Helst skulle jeg hatt gardiner. Det vil si. Realistisk sett nå, består ikke drømmen lenger av gardiner. Drømmen er en rullegardin fra JYSK. Enkelt og greit. Lystette helst, men det går bra uansett. Og helst uten kjetting-hjul, som ungene kan bli kvalt i. Likevel, om kjettinghjulet er på tilbud. Vel, da er det vel en mening med det.
Det er rart hvor fleksible vi mennesker er. Det slår meg hver gang. I 2013 var gardiner “det store” her hjemme. I nesting-perioden ble de til og med sydd på mål. Så, etter noen virkelighetsfjerne år, hvor jeg drømte om ferdigsydde gardiner i plysj, landet jeg omsider på rullegardin. Selvinnsikten seiret og ambisjonene gikk ned.
Jeg har jo sett det i tiår allerede. Alle de som sparer til gardin. Og de som sparer til nedtrekk. Alt ettersom hvor i prosessen de har kommet. Slik var det også for meg. Jeg husker ikke første gang jeg brukte en pute, men jeg tror det var i høst. Det er klart, tanken hadde slått meg noen ganger, også før det. Det var etter å ha utelukket lakener i første omgang. Her trengtes ikke full isolasjon, det var mer underlivsområder jeg ville til livs. Soveromsvinduet starter i knehøyde, med nabohusene rett nedenfor. Med flatskjermen vendende opp hit. Iblant, når det har tråkket menn rundt her, har jeg merket hvordan lysene plutselig har gått av der nede. Det kan være innbildning, absolutt. Likevel, av respekt for mennene som kommer, tenker jeg at en 30 centimeters klarering kan være fint.
Det siste året har jeg ubevisst sett etter puter. Tykkelse, passform,- det blir som et puslespill. Med smale karmer, får du utfordret deg. Jeg begynte med et par tre stykker. Pynteputer. Ton i ton. Men etter noen uker irriterte jeg meg. Sofaen i gangen så loppet ut, og jeg måtte alltid løpe forbi. Dessuten, å måtte ty til innkjøp bød meg imot. Da kunne jeg likegodt kjøpe en rullegardin. Eller, det er ikke helt sant. Det var definitivt en prisforskjell. Og jeg visste om kurvene på JYSK.
Alle kurvene med puter oppi. Puter som ikke matchet. Puter uten søm. Puter til ti kroner. Tjue kroner. Tredve kroner. De lå på den andre siden av elven. Rett der borte. Men det ville blitt så endelig. Dette var jo bare imens. Kun til det kom en ridder med plysjgardiner, -ridende forbi.
Om jeg virkelig skulle slå på stortromma, og gå for nedtrekk, hadde det ikke stoppet med rommet mitt. Da måtte ungene fått det og. De hadde det for 3- 4 år siden, men ting går som kjent i stykker. Gjennom tre sommere nå, har jeg overbevist dem om alt D- vitaminet som fyker gjennom ruta. Når sola har stått på som verst. Men sola går alltid ned, og vinduene kan fortsatt åpnes. Om ikke annet, blir de fleksible unger som kan sovne overalt. Det er neppe det verste man kan gjøre som mor.
Mens jeg drømmer om fire stykk lystette rullegardiner, lever putene sitt eget liv, inni karmen. Det er 24/7 type turnus, for ellers hadde det blitt litt mye rot. Ungene får D- vitamin. Jeg 30 centimeters privatliv. Det funker på et vis. Vi er overlevere. Heller pute i karmen enn salgsoppgave i hånden. Det er et lett bytte, når du tenker deg om. Iblant, når jeg går tur, og ser vinduet der oppe, så smiler jeg litt ekstra. Der bor det en putedame, tenker jeg. En overlever. Ikke noe feil i det. Og det er gøy å drømme. Kanskje kommer plysjgardinene galopperende rundt svingen. Kanskje NAV en gang har regnet feil. Kanskje jeg har nok, neste år.
Kanskje det, en dag der fremme, henger lystette gardiner på alle rom. Kanskje.