Jeg rundet hjørnet forbi kiosken og der var den. Restaurantgaten med alle lydene. Musikken. Menneskene. Mannfolka som satt i små klynger og pratet, eller spilte kort. Noen forbipasserende damer med poser i den ene hånden og barn i den andre.
Da så jeg dem. Fire-fem menn på min høyre side, som lo og danset om hverandre. Noen sittende, andre stående, men tett. Jeg smilte til dem. Lo kanskje, og de plystret på meg. Noen engelske komplimenter, av den fine sorten, og så;
«And you, my lady! You dance!».
Hvem var jeg til å skulle ødelegge stemningen, så jeg gjorde det selvfølgelig. Latet i mitt indre som om musikken var høyere enn den var, og gav meg hen til rytmene. Danset bortover gaten, og tok en snurr til og med. Som ikke gikk upåaktet hen, – og mens de klappet og lo, danset jeg videre bortover gaten mens jeg lo jeg og.
Det var min andre dag i Marokko, – og jeg hadde allerede danset i gatene.
Asilah het det. Asilah. «Den autentiske», eller «den opprinnelige» betydde det på arabisk. Og det var som å tre inn i noe autentisk, noe opprinnelig, noe langt tilbake i tid, når man gikk der. Mennesker som fortsatt pratet sammen. Dyr tett på. Rått og usminket, men ekte.
Vi bodde i en ett-roms leilighet en ukes tid. Til 300 kr natta. Fordi vi ikke helt ville forlate det. Det var så mange inntrykk. Mye å fordøye. Det var egentlig et lite hotell, midt i byen, men rommet vårt hadde te-kjøkken og en liten balkong og derfor føltes det mer som en leilighet enn et hotellrom. Men likevel, langt fra standarden ‘vi i vesten’ er vant med. Men det var det som var så befriende. Berusende. Å se noe som ennå var intakt. Ikke tuklet med. Og ødelagt.
Det var kontanter i stedet for kameraer. Telt i stedet for hermetiske rom. Dyr løs, fremfor i bånd. Kontrastene var enorme på den ene siden, men likevel kjente og … opprinnelige, på den annen. Velkomment. Noe veldig velkomment, som jeg var så glad for at ungene fikk se.
Det var en liten kystby, noen mil sør for Tanger, og den hadde som seg hør og bør en borg vendt ut mot havet. Der var det små smug, små butikker, kaffe, katter og selgere. Vi kom i prat med en av selgerne, en eldre kar, som ville vise oss alle bildene sine, og han fortalte om dem med stor entusiasme. Det var love between a woman and a man. Det var freedom, som vi endelig fikk etter Covid-19. Da stoppet hjertet mitt å slå et sekund og jeg kikket på ham. Sa noe om at alt det der var crazy og han skjønte vel at det var klart farvann og holdt siden ikke igjen. Det var tydelig at vi hadde møtt vår likemann og det ble litt prat om det, før han igjen fortalte om bildene sine. Blant annet et bilde som het «Storyteller». Han forklarte ivrig at det var viktig at vi fortalte historiene våre til hverandre. Hvordan vi kan lære av det. Lære av hverandre. At livet består av mange små historier. Historien om vårt liv. Hvordan vi alle har en unik og særegen historie. At vi aldri må slutte å være storytellers. Vi må være storytellers for våre barn. Og vi må være storytellers for våre medmennesker. Allerede da han sa ordet «storyteller» hadde jeg bestemt meg for å kjøpe det. Og da han pakket det inn i en sandwich-pose med sølvpapir noen minutter senere, og fikk pengene, – gikk han rett bort til mannen i kiosken halvannen meter unna og sa «rent as I promised». Han hadde leid den kvadratmeter store plassen han stod på.
Med min Storyteller.