Man kunne jo tenkes å skrive at det er én dårlig nyhet og flere gode. Hvem vil man begynne med. Eller man kunne skrive «dette er også Marokko», etter inspirasjon fra norske Margit Vea og hennes på sett og vis reisebrev fra Madagaskar. Hvor hun deler mye fint, men òg skyggesidene. Det er skyggesider her òg, og selv om vi også så dem i starten av oppholdet, er de selvsagt mer fremtredende nå.
Det er hvordan folk har det. Økonomisk. Utsikter til jobb, og tilsynelatende hvordan helsetjenestene er. Jeg skriver tilsynelatende, for dette er hva de såkalte redaktørstyrte mediene skriver (både her og hjemme), og da bør det åpenbart tas med en klype salt. Nå er det ikke slik at jeg i utgangspunktet tviler på at helsesystemet er under gjennomsnittet (noe for så vidt alle er, og faktisk det omvendte av et helsefremmende system, spør du meg, men det blir mer enn en digresjon å gå inn på nå), når man tar i betraktning manglende lemmer og tenner i gjennomsnittsbefolkningen. Og jeg prøver ikke å være ufølsom eller morsom her. Det er alt annet enn morsomt, og bare tragisk. Man kan i alle fall estimere at halvparten av tennene mangler, hos folk over femti, og da driver jeg med voldsom underdriving. Hos et stort antall mennesker stikker ofte bare en tann eller to frem, når vi snakker med dem, men det hindrer dem likevel ikke i verken å snakke mye eller smile bredt, – og det sier jo noe om mentaliteten. De er fantastiske. Skjønne, vennlige og de aller fleste i alle fall, virker til tross for prøvelser, å være lyse til sinns. Det er beundringsverdig. Så er det og beundringsverdig at de nå, mer og mer kan det virke som, prøver å gjøre noe med situasjonen sin. Selv om de, ifølge sikre kilder (som jeg har snakket med), kan risikere fengsel bare de uttaler seg negativt om systemet. Jeg vet ærlig talt ikke hva som er verst. At man, som de, er kjent med represaliene, og må leve med det, – eller som i tilfellet med oss nordmenn, at man går intetanende gjennom livet, om at det finnes slike represalier, helt frem til dagen man faktisk bestemmer seg for å si noe, og får kjenne hvordan jorden rister under bena på en …
Forleden ble jeg spurt om penger av en tigger. En dessverre nå helt dagligdags hendelse. Jeg smilte til ham, lette etter noen kroner i lommeboka og da jeg skulle overrekke ham myntene i hånden hans, oppdaget jeg til min forskrekkelse at flere av fingrene hans var forkullet (!). De manglet, eller det det var små stumper igjen, på tre eller fire av dem. De var svarte og så ut som hadde blitt grillet på et bål … Det var som om flammene fortsatt stod ut av dem, bare at de ikke gjorde det, men det måtte ha skjedd nylig. Det var et så fryktelig syn at jeg knapt kan klare å beskrive det med ord. Og da jeg like etter pengeoverføringen, og kunststykket jeg tilsynelatende hadde behersket; å ikke totalt miste det eller få ham til å føle at jeg syntes han var frastøtende, satte jeg meg tilbake på benken der ungene satt, hvit som et laken. Det tok ikke mange sekundene før de spurte meg hva som hadde skjedd, for noe hadde åpenbart skjedd, og det utviklet seg i det følgende til en halvtimes prat om folks utsikter, urettferdighet, tilfeldigheter og viktigheten av å protestere.
Nå over til det lystige. Om man kan si det sånn.
Vi har jo bil her, utrolig nok, og mange har jo ikke det. Og første gang det skjedde, skjønte vi åpenbart ikke bæret. Idet vi kjørte ut av komplekset her vi bor, vinket nemlig vakten frenetisk på oss og pekte på ei dame som stod i nærheten av ham. Damet pilet frem idet vi sakket farten og rullet ned vinduet og kikket spørrende (og til dels sjokkert) på ham, og så henne. Vakten gestikulerte voldsomt, noe i retning bilen, så på damen, så på bilen igjen, så noen håndbevegelser i retning byen, og hadde jeg ikke visst bedre (om damers evne til å få barn når de er over seksti) hadde jeg trodd hun skulle føde, – og kjørt henne rett til fødestua. Men her var det en alder å ta i betraktning, samt mangel på gravidmage, så det neste som slo oss var at hun ville selge oss noe (til tross for kraftige gestikuleringer som tydet på annet, ja. For de gav jo ingen mening). Men det var ingen produkter å spore. Ingen poser som ble løftet frem. Ingen hender i været. Hun stod der bare, med hendene rett ned, og nikket mot baksetet. Men så seg like etter nødt til å løfte armen og peke mot baksetet. Fullt utstrakt arm. Ahh, tenkte vi, hun vil sitte på!! Hun vil sitte på, sa vi til hverandre, og gjentok det så til ungene, som satt som små tause vitner baki (til en øyensynlig out of the ordinary hendelse). Vi (voksne) lo litt -en klein og nervøs en- mens vi prøvde å fremstå heeelt avslappet, selvfølgelig, – og like etter holdt jeg døren opp for henne. Stort smil til damen, ettersom vi med all tydelighet ikke hadde ett eneste felles språk, og vel vitende om at smilet mitt nå måtte gjøre opp for kroppsspråket mitt, som derimot nok var veldig lett å forstå. Jeg smilte bredt til ungene, og med en slik «gjør som kidnapperen sier nå», nikket jeg til dem og sa de måtte gjøre plass til henne. Alt med rolig og montom stemme. Ungene var ikke like opptatt av å fremstå som noe som de ikke var, og kikket olmt og mistroisk på meg, og så på henne, – hvorpå jeg måtte lage store øyne til dem, og fikk sagt noe om at slik gjør man det antakeligvis her …
Turen til byen forekom i stillhet. Dørgende stillhet, bortsett fra noen slike «ja men så koselig òg da» og «tenk det, sånn gjør de det altså her … ja … «. Så noen minutter etter, meg som prøvde å forklare at hun bare fikk si «stopp!» når hun ville av. Brede smil. Fra de norske voksne. Ungene har aldri sittet så stille før (eller så trangt før). De sa ikke et pip. Ingen klein latter eller gestikulering derifra. Ingen pirking, terging eller småkrangling. Bare dørgende stille. Så stille. Helt stille. Og så, kom det et «stopp!», og ut i verden forsvant hun. Med ett smil, og ingen ord. Men jeg sa det for henne. I mangel på noe annet, og mer passende. «Merci! Merci Beaucoup!». Sa jeg. Kanskje òg fordi jeg nettopp hadde hatt verdens stilleste biltur. Med verdens stilleste unger.
(hvilket får meg til å tenke … Kanskje det er noen som trenger haik til Marrakesh om noen uker …)