Dette med haiking er altså, etter hvert, noe vi (ikke) har blitt vant med. Men som skjer. Stadig.
Forleden dag gikk jeg til butikken. Uten bil og med bena. Og på veien hjem, i sterk varme, bærende på tung sekk, og hvor farten min var illevarslende lav, stoppet en bil meg og ut av den stakk hodet til en flott marokkansk kar. Brede smil. Ikke kleint, men litt gestikulering, mot toppen av fjellet. «Om jeg vil sitte på?» spurte jeg, på engelsk og håpet at han som ung mann ville forstå det. «Yes», sa han. Og smilte igjen. Jeg kjente hvordan programmeringen rev tak i meg. Voldtekt. Lemlestelse. Å aldri komme frem. Hjem. Barna som ville vokse opp uten en mor. Så jeg smilte det fineste smilet jeg visste om og sa «So very nice of you ..but … eh … I need the walk».
Han så ikke videre bevist ut, så jeg gjentok det. Kunne ikke akkurat peke mot kroppen, syntes jeg. Som noe self-explanatory. Aviste også tankene som kom om å demonstrere og dramatisere too many icecreams (etterfulgt av litt latter), for det ville innebært at jeg måtte stikke tungen ut og sleike. Nei, tenkte jeg. Julie. Gjør det ikke! Gjør det ikke! Og i stedet tok jeg ordet «sporty» i min munn. Ble raskt forlegen, over å måtte bruke et så fremmed ord i munnen, men håpet i det minste han hadde hørt om det før. Noe han hadde. Så han smilte igjen, kikket en siste gang litt spørrende på meg, og så på bakken, så jeg gjentok det en siste gang. For sikkerhets skyld.
«Yeah … I need the walk”. *Smil*. Og så dro han.
I need the walk. Særlig, sa jeg til meg selv, de neste kilometerne. Som om jeg ikke trengte en prat, en venn eller hvem vet hva mer. Og spurte meg selv hvor mange tapte vennskap som gikk med for hver voldtekt. Samtidig som jeg minnet meg selv på viktigheten av å unngå voldtekt … Unngå fremmede, sikkert. Det var sikkert riktig … Tenkte jeg.
Mens jeg fikk mye å tenke på.
Sondre tok med en dame til byen igjen i går. Haiking (eller regelrett stopping av bil). Hun var visst så stor at bilbeltet ikke var langt nok til å rekke rundt henne. Hun hadde ikke til hensikt å ta det på eller gjøre noe vesen ut av det, sikkerheten, – så Sondre prøvde i det lengste å ta det på henne, selv. Halte og dro i det, rundt henne, uten hell. Alt det, uten språk. Men de kom seg til byen fordet.
En helt annen ting, som har med mat og gjøre. Så kanskje litt forbundet og, hvem vet. Med noe. Men det er at jeg spiser helt vanlig her. Jeg med cøliaki, altså, spiser helt vanlig her. Først var det jo, fordi vi nesten aldri fant noe glutenfritt. For eksempel i Costa Rica. Da vi bodde der. Noen steder var det ikke noe glutenfritt å oppdrive på mils omkrets og jeg måtte spise det som var – og det gikk fint. Rart, tenkte jeg. Men fint. Men da vi kom til de litt større byene i Costa Rica, var det glutenfrie produkter å oppdrive. På de store supermarkedene. Og etter at vi hadde vært der en stund, og blitt kjent med problematikken, viste det seg at glutenallergi nærmest hadde eksplodert blant lokalbefolkningen, de siste årene. Dette var vitnemål fra folk selv. Folk i lokalbefolkningen som vi hadde snakket med. Det tok ikke lang tid før vi satte det i sammenheng med hva vi faktisk hadde lest, de seneste årene, om glutenallergi som fenomen. At det kanskje hadde mer med `tilberedelsen` å gjøre, enn kornet alene. At det fantes utallige forskningsrapporter som viste, med høy sannsynlighet, at det var glyfosat som skapte problemer for mage og tarm (og dermed helsen). Denne altså nøkkel-ingrediensen i de mest brukte plantevernmidlene (spesielt til bekjempelse av plantearten kveke) i forbindelse med korndyrking i Norge. Og sannsynligvis veldig mange land foruten oss i nord.
Også her i Marokko er det lite glutenfritt å få tak i, som selvsagt tyder på at det er et (i alle fall ennå) lite utbredt problem, og allergi, blant folk flest. Så etter noen dager i tenkeboksen lot jeg det stå til; og spiste gluten. Jeg spiste vanlig. Tenk det. Vanlig. For en lettelse! Og så moro! Og det villeste av alt, det ser ut til å gå bra. Vi har lest oss opp på melet de bruker her. Brødtypene. Vanene. Og gjør som dem. En helt vanlig diett med andre ord. Spennende! Jeg skal holde dere oppdatert på det (etter tyve år med cøliaki, kunne det jo vært hyggelig med et gjennombrudd …).
Da vi dro, mer eller mindre frivillig, fra Norge høsten 2024, måtte vi etterlate oss katten vår. Det var innmari tøft, spesielt for barna, og kanskje aller verst for vår yngste, som var nært knyttet til den. Vi visste ikke helt hva som ville vente oss i Costa Rica, på et helt nytt kontinent, og vurderte det slik at katten ville ha det best hjemme. I alle fall til vi hadde `kommet på plass`og hadde funnet et permanent sted å bo, blant annet. Pus ble derfor plassert hos en kjærlig og dyrevennlig familie i Norge. Siden har det blitt en flytting til for pus, da til nok et kjærlig hjem med gode mennesker. Alltid til stod glede for dem eller de som har fått ham. Vi annonserte på finn, etter passere, og ble mer eller mindre nedringt av alle slags nydelige mennesker som kunne tenke seg å være fosterhjem for en periode. Kanskje ett år. Kanskje flere. I skivende stund bor han hos ei herlig dame, nå pensjonist, hvor hun og pus har stor glede av hverandre (i tillegg til andre puser i husstanden. Så han har også nå fått firbente lekekamerater, som visstnok er veldig stas) og vi får stadige oppdateringer i form av ord og bilder. Som betyr all verden for oss. Og også selvfølgelig for ungene. Etter at vi kom tilbake til Europa (og nær Europa), har vi vurdert å få ham eskortert til oss, men det er ikke en helt ubetydelig prosess. Det krever både tid, planlegging og penger, – samt at det involverer vaksinering og flytur. Noe vi kunne tenke oss å ha unngått … (ha i minne hvor mye tid, hvor mange år, jeg har brukt på å lese meg opp på vaksiner. Også hva angår dyr. Og det er ikke uten videre noe du ønsker å utsette heller dine pelskledde venner for …). Vel. Enn så lenge har vi måttet klare oss uten pus, og det begynner å tære på barna. Ikke minst også fordi vi ikke har klart, enda (det er kun et spørsmål om tid riktignok), å få oss en varig vennekrets. Selvsagt fordi vi ikke, til nå, har bodd lenge nok på ett sted. Håpet er at det snart kan gå i orden, men det er heller ikke en ubetydelig prosess, og det innebærer dessuten en del usikkerhetsmomenter. Tragisk nok[1]. Dette handler i korte trekk om at hvis du skal melde flytting til et land, må du søke om å få hjemmeskole innvilget, og ikke bare er det nå, globalt sett, blitt vanskelig. Det innebærer betydelig risiko for å bli meldt til diverse instanser, som en absolutt ikke vil ha kontakt med. Dette byråkratiet, sikkerhetsrisikoen, krever en helt egen tekst, og jeg vil jeg nok gjøre det på et tidspunkt, men ikke nå. Poenget er imidlertid, at firbente venner også kan fungere som støtte, styrke, og bidra med vennskap og kjærlighet, -i alle fall for en periode, for både unge og gamle. Og man vet også nå at tid sammen med dyr virker gunstig på helsen, både fysisk og psykisk, så desto viktigere, har jeg tenkt, å finne en løsning på savnet etter dyr. Som også blir uttrykt her, på regelmessig basis.
Så. Vi har snakket mye om dyr. At vi kanskje kunne skaffet oss en katt her, og at de to kattene på et tidspunkt kan få komme sammen. Vi har derfor de siste ukene trålet Marokkos svar på finn.no og lett etter en rasekatt, som trives inne. Valget falt på arten Ragdoll og vi har lett iherdig. Jeg har sendt mengder med meldinger og henvendelser på fransk, engelsk og også arabisk. Det har vært kommunikasjon med enkelte, for så å ikke høre noe, når jeg har spurt om papirer. Det har vært noen som ville sende frøken katt på bussen, hvor det hele fremstod meget humbug. Og vi har i det hele tatt vært uheldige. Det har vært mange forsøk, til ingen nytte. Frustrasjonen min, og deres, økte og sorgen likeså. For ni-ti dager siden var jeg så desperat, at jeg satte meg på rommet mitt, alene, og bad om hjelp. Jeg manifesterte klart og tydelig at en katt ville komme til oss, og bad også om hjelp til å få det til. Ting trenger ikke sies høyt, og det kan være greit, for ikke å gjøre barn eller andre i husstanden skrekkslagne (haha). Noen ting får man holde for seg selv, i alle fall for en stund (dere er selvsagt unntaket og jeg stoler på at dere holder tett).
To dager etter denne nitidige manifesteringen, ruslet vi nedi byen. Katter overalt, som vanlig. Små katter og, som vanlig. Og vi har ikke for vane å ta med oss andre katters kattebabyer hjem. Så det utgikk. Men plutselig vår det noe som fanget oppmerksomheten vår. En bitte-liten kattunge borte hos slakteren. Mennene som jobbet der, hadde pause, og vinket oss bort. De lurte på om vi ville klappe den. Jo-jo, sa vi. Gjerne det. Og klappet den vesle bylten.
«You want …?» sa plutselig den yngste av dem. En gutt i tyveårene.
Jeg ble overrasket, fordi jeg antok det var en mor i bildet, og mange flere.
«No, mummy not here anymore, and just this one left. You want?”. Han smilte til oss, og spesielt til min yngste, som satt tett inntil meg. Der nede på bakken.
Etter noen minutter til med forsikringer om at det ikke ville være noen mor som ville lete hvileløst rundt etter ham. At han var okay. At dette var okay – kikket jeg på sønnen min og sa; «Skal vi gjøre det?». Jeg smilte. Og nikket oppmuntrende. Og like etter. Øynene som lyste opp hos sønnen min. Når ord ikke kan beskrive hva han følte. Når ordene ikke hjalp ham i å beskrive hva han syntes. Men blikket. Øynene. Smilet.
Og en kasse senere, tok vi fatt på veien hjem. Med vårt helt egne, bittelille, julemirakel.
[1] Heldigvis har våre to gutter, det siste året, utviklet et sterkt bånd seg imellom. Et vennskap som har blitt veldig styrket, all den tid de «kun» har hatt hverandre (men som heller ikke er noe lite og uvesentlig, og heller ikke noe negativt i så måte). Å få bruke mye tid sammen med søsken er nå nesten blitt en kuriositet i vårt moderne samfunn, i alle fall i vesten, og jeg er i det minste veldig glad for at de har fått denne gaven. Tid sammen med sine nærmeste.