Verst er det når jeg våkner om natten. Når jeg ligger der. Avkledd og naken. Når rustningen har falt, og optimismen er erstattet av engstelse. Og istedet for mot og viljestyrke, råder det lidelse, sorg og uro.
Alt lyset
Erstattet av mørke
Og senga som er så stor.
Altfor stor.
Det kom smygende. Frykten for å frykte. Panikk for panikken. Det er alt jeg har igjen. Det kan jeg ikke miste. I takt med kroppens forfall, har motet vokst seg større og sterkere. Optimismen har fått triumfere. Det har vært den eneste måten.
Egenskaper jeg tok for gitt da jeg var yngre, har nå blitt det kjæreste jeg har. Mitt våpen. Og mens kroppen har kjempet demoner, har hjelperne på loftet fått lynkurs i hvordan de skal yte maksimalt. De har blitt en del av et knallhardt treningsregime, godt skjult for de fleste. De har fått bryne seg. De har blitt stilt overfor stadig nye utfordringer. De har blitt eksponert for prøvelser og problemer over tid. Over djevelsk lang tid. Og likevel har de levert. Hver gang har de levert.
Det er det sikreste jeg har.
De er det siste jeg har
Hvis jeg mister styrken min. Evnen til å se lidelsen i en større sammenheng. Troen på at alt kommer til å gå bra. Troen på at det vonde snart skal gi seg. Troen på at jeg snart skal bli frisk. Troen på at jeg snart skal få slippe.
Uten troen
Uten overbevisningen
Hva da?
Da har jeg mistet alt.
Kroppen er tatt fra meg. Det lille som var igjen, er røsket ut.
Med S1 forsvant de siste kreftene.
Ryggvirvler. Nerver. Et liv.
En dag kunne jeg ikke lenger stå. En dag kom jeg meg ikke på jobb. I 7 måneder har jeg ligget her.
Et 7 måneders langt mareritt.
Redusert til ingenting. Og med et smerte- inferno, som utklasserer alt jeg noen gang har kjent av smerte. Og jeg har født barn. Det var med pauser for å hente seg inn. Det var over på en dag.
Natt og dag kaster smertene seg over meg. Uten noen form for empati eller beskjedenhet. De angriper konstant og med full styrke. Uten det minste tegn til provokasjon.
Jeg trenger de rene tankene. Tankene som holder meg i hånden. Ordene som stryker meg over panna.
De er der for meg 22 timer hver dag. Gjennom 1320 minutter, bærer de meg på sine skuldre.
Men om natten, tar de igjen
I 120 minutter prøver de å knekke meg
De prøver å knekke meg
Jeg kjenner det
Tenk om det aldri blir bra, sier de. Hvisker til meg at alt kan kollapse til slutt. Det hardt prøvede immunforsvaret. De små krigerne, som prøver så iherdig. Der kaoset rår. Der det er borgerkrig, og ingen kan vinne. De spør meg om jeg ikke kjenner forfallet. Alt som svikter. Hvordan det svikter, der inne. Kjenner jeg det ikke, spør de. De spør, men de vet svaret. Slik de vet at også jeg gjør.
Kroppen vrir seg i smerte.
Det innerste skriker.
Kroppen vil gråte.
Hodet vil gråte.
Men det finnes ingen krefter å ta fra.
Så kroppen resignerer.
Den rister og kjemper. Uten gråt.
Med ett ser jeg meg selv ovenfra.
Alene i en stor seng.
Vridende og byksende. Tynn og utslitt.
Pillene på nattbordet. Altfor langt borte.
Til det trengs det krefter. Armer, ben og rygg.
Jeg bestemmer meg for å prøve når vinden har løyet.
Når vinden har løyet, skal jeg gjøre det.
Men når vinden endelig løyer, er jeg bare utmattet. Fortært. Nedbrutt og apatisk.
Jeg puster
Puster
Kjenner at jeg puster
Så kommer stormen igjen, og trekker meg med seg.
Jeg rister
Alt er smerter
Øynene forsvinner
De orker ikke se
Jeg klynker
Jeg rister
Og så forsvinner jeg
Jeg sitter på sengekanten og trøster.
Hun som ligger der og kjemper. Hun som kjemper, trøster jeg.
Jeg ser øynene som ruller
Jeg ser munnen hige etter luft
Jeg ser huden full av sår
Puten full av hår
Negler korte og sprukne
Ører som skriker
En munn full av sår
Jeg ser kramper, skjelv og rykk
Så ser jeg magre hender folde seg sammen. Fletter seg sammen
Og hun ser meg. Hun ser rett på meg.
I blikket mitt ser hun det
Sympati, medfølelse
kjærlighet
Fortvilelse, desperasjon
frykt
Og da.
Helt uten krefter, gråter hun.
Kroppen skal riste, igjen
Knokler blir hvite
Halsen våt og kald
Hun gråter, rister og mumler
Det minner om en bønn
Endelig sovner hun
Herjet og kraftløs sovner hun. Blottet. Demaskert
I en altfor stor seng.
I et rom fylt av mørke.