Det er tid for en oppklaring.
Jeg vet ikke om jeg er fornærmet akkurat, men man hadde kanskje håpet at flere tok seg tid til å lese «om». Du vet. Denne about- us- siden som nå finnes på så mange nettsider. Ja, for vi kjenner det nesten best i engelskspråklig format. På norsk heter det kanskje noe sånt som «Om oss», – eller «Om Prospera», – om bedriften nå skulle hete Prospera. Men ettersom jeg er en enkel blogger kan jeg ikke smykke meg med flertallsformen «oss», syns jeg, og det ble rett og slett i overkant å skrive «Om MEG». Jeg bor tross alt i Norge. Det finnes jantelov og allting. Så det ble bare «om». Enkelt og greit, og helt passe jordnært.
Nå er ikke tanken at det skal stå som voldsomt mye om meg der. Mat jeg liker. Ting jeg drikker. Nei, dere skal få slippe det. Men off the record er det faktisk indisk, og ikke taco. Svogeren min har kalt meg Taco- Julie fra tid til annen- og opp igjennom – men jeg begynner faktisk å bli litt lei. Jeg var tross alt singel, og i tyveårene, mens han var en gift mann. Det kan ikke sammenlignes overhodet. Men uansett. Under denne fanen «om» står det i grunn noen viktige ting (så kan selvsagt graden av «viktighet» diskuteres. Om ikke samfunnsnyttig, er det i alle fall av en viss relevans her) Jeg limer det kjapt inn!
«35-year-old spinster, situated in Skien, Norway. At least for now, I will let the words speak for themselves. However, I may add, the texts in this blog will go back and forth in time. Like life itself. And no. This is not fiction. Fortunately, and unfortunately.”
Nå kom dette på engelsk, av en eller annen merkelig grunn. Men gi meg to sekunder, så kommer det på norsk og. Jeg limer det kjapt inn.
…
Nei, det stemmer. Den siden, eller det nevnte innlegg (knapt nok), har jeg visst aldri oversatt. Det var kanskje dumt. Kanskje dette er helt min egen skyld. Nå tror du sikkert at det der var gjort med overlegg, men det var det faktisk ikke. Hodet er fullt, antar jeg. Uansett. Det står skrevet i engelsk at «disse tekstene hopper frem og tilbake i tid». Typ. Poenget er at jeg hadde hengt ut en masse mennesker, om jeg skulle skrevet i nåtid. Og poenget er heller ikke at alle skal forstå hvem disse menneskene egentlig er. Historiene er i fokus, og ikke når det skjedde. Nå skal det også sies at jeg ikke syns at jeg «henger ut» så veldig mange. Men litt personvernhensyn syns jeg man kan ta. En udugelig kjæreste kan fort bli en sinna kjæreste om jeg skrev om han samtidig som han stod «listet» på Facebooken min. Nå skal det sies at svært få av mine menn har fortjent noen listing whatsoever på Facebook, og de eksisterer vel mest i mitt eget hode. De er ikke innbilt, det er ikke det jeg mener..! (tenk bare når vi kommer dit (sørgeemoji)). Det jeg mener er at de ikke helt kom til Facebookposering og søndagsmiddager. Det finnes få bevis.
Grunnen til at dette er viktig for meg, er fordi det har vært litt forvirring. Ikke sjelden har jeg fått meldinger av typen «leste innlegget!! Hvordan gikk daten?!». Eller som da en far ville hente guttungen sin ganske kjapt her hjemme, fordi jeg «skulle gjøre meg klar til date» (…). En date som mer eller mindre ble avsluttet i 2017. Og forleden dag fikk jeg en melding av en mann som sa han ville ha bedt meg med ut, om det ikke var for at jeg var så forelsket om dagen, – i en annen. Men jeg er jo ikke forelsket i det hele tatt. Bare veldig, veldig sliten. Og det er jo noe helt annet.
Så nå blir det screenshoter fremover. På Facebook, Instagram og overalt. Dette skjedde i 2017!! Jeg er veldig singel nå!!! Dette var gamlekjæresten!!! Han nye er helt topp!!!! Jeg har ikke eksem nå!!! Det var forrige uke!! Jeg lover!!! Litt sånn. Da vet dere i alle fall. Dere er forberedt. En annen ting. Søsteren min syns jeg skriver for langt- og det gjør jeg jo. Men sånn er det å ikke ha mann, antar jeg. Jeg antar at det har noe med saken å gjøre. Det er for lite som kommer ut. Det blir en overload. Men jeg skal møte dere på midten, og gjøre som de andre.
Jeg skal skrive hvor lang tid det tar.
Og det begynner med dette (og det tar 11 minutter, – litt avhengig av leseferdigheter. Jeg leser sent, og latet som jeg aldri hadde lest dette før- og da tok det 11 minutter). Jeg kan jo ikke love at jeg vil ha mindre på hjertet i fremtiden. Det spørs jo helt på hva som skjer. Men jeg skal ta en testing av tiden. Absolutt. Helt klart. For det blir nok ikke selfiebilder og hotpants med det første (men man vet jo aldri). Ordene kommer (nok) fortsatt til å være i fokus. Ord og historier, – og menneskene i det.
Vårt forunderlige liv.