Hvis noen så meg, og minken, gå inn på SATS 2. juledag, – så føler jeg selvfølgelig for å oppklare det. 1. Jeg er ikke dypt deprimert 2. Jeg er ikke manisk (eventuelt mer enn jeg pleier). Og 3. Jeg har heller ikke begynt på «Bikinikroppen 2022!!». Som hun teite instruktøren ropte til meg, og min spiseforstyrrede venninne, en marsdag for noen (men ikke nok) år siden.
Dette var definitivt et år hvor man, og spesielt hun, som ansatt i en treningskjede, burde vite bedre, – men definitivt ikke visste bedre. Men uansett! Det var altså verken sommerkroppen, -eller bikinikroppen (kan du tenke deg! Som om ikke «sommerkroppen» i så fall var ille nok. Hun dro likeså til med «bikinikroppen». Eller. BIKINIKROPPEN!!! Med store bokstaver og utropstegn bak. Det er som om hun i det neste skulle rope «Who wants to be a sex-machine?!». Og alle skulle rope. I do! I do! I do!). Men jo. Hvor var vi? Jo, at det altså ikke var verken sommerkroppen eller bikinikroppen, som var motivasjonen der fremme for meg. Nei. Det var pappa. Det var for pappa, at jeg gjorde det.
Nå er det heller ikke sånn at pappa syns at jeg burde jobbe for sommerkroppen 2022. Ei heller Bikinikroppen 2022. At han liksom har blitt manager og teller kalorier for meg, -og sånt. Nei, nei, nei. Mer er han kanskje en slags tilsynsfører. En økonomisk verge, om du vil. Eller. Kanskje mer en sånn verge som sjekker at abonnement, faktisk, blir brukt. At abonnement han betaler for, faktisk, blir brukt.
Og det ble brukt. Jeg vil til og med si at jeg var inne i en god stim (en liten periode der). Etter en nokså heftig ryggprolaps, frekventerte jeg, faktisk, SATS flere ganger i uka. Jeg begynte til og med å oppgradere garderoben. Fikk flere treningstopper. Vurderte å kjøpe nye sko. Men så kom Koronaen. Og det hele fikk en brå slutt.
Så har det vært litt masing underveis, selvsagt. «Så … har du vært og trent noe nå da?». «Du vet at de holder åpent nå, Julie …?». «De holder åpent nå, vet du. Så nå må du bare sette i gang, vet du. Det er viktig for helsa di, vet du». «Du vet det, vet du». «Ikke sant, vet du». Og jeg vet du. Til slutt, begynte jeg jo med det, vet du … og ljuge. Jeg vil ikke si ljuge. Mer sånn «Jeg trente i helgen …!» – og så forte seg å trene i kveld- og så ble det liksom sant. Men så kom det ting i veien, da. Nedstenginger. Semi-smitte-noia. Enkeltpersonforetak. I flertall. Og barn. Rydding og rot. Men så kom 1. juledag. 2021.
«Du har ikke trent der, på lenge du …». Tiendelssekundet hvor jeg prøver å avgjøre om det er noen som helst sjans for at dette fortsatt kan være et spørsmål, fremfor en oh-so-ugjenkallelig påstand. Slik som så mange ganger før. Men hvor vissheten om 2021-teknologien skyller over meg, nokså heftig, -og jeg innser at teknologien etter all sannsynlighet er på hans side, -og at han, etter all sannsynlighet, allerede i ett år nå, har sittet på materialet –selve sannheten– om min frekventering på dette treningssenteret, SATS. Overbragt ham i form av en annen app (som jeg ikke har hørt om). «Nei, det.. det begynner å bli en stund siden nå, ja …». «Kanskje ett år …». «Ja … ja … kanskje ett år».
«Kanskje vi bare skal laste ned den appen nå?». Og der merket jeg det. At det var spørsmål. Men jeg har aldri før, i mitt liv, svart raskere på et spørsmål før. «Ja. Ja! Det syns jeg vi skal». Og så mumlet jeg noe om at den appen har jeg nok. At den brukte jeg jo flittig, faktisk. En liten stund der. Men akkurat det med den lille stunden (som forresten ikke var såå liten) mumlet jeg ikke, i det hele tatt. Det sa jeg bare inni meg. Som seg hør og bør. I stunder som dette. (stunder hvor trettiåtte år gamle piker skal være pappas flinke piker. Og dra på trening, som pappa har betalt for).
Så ble det SATS, da. På Minken Fossheim og jeg, 2. juledag. Klokken 12 til 14.45, om jeg ikke tar helt feil (men dette har nok pappa koll på). Ja, for når jeg først drar, så liker jeg og ta meg god tid. Og så skal det dusjes, selvsagt. Og sjamponeres. Og balsameres, -om man kan si det sånn. Ja, for det sier seg jo selv. I disse spotpris-tider. At det bør dusjes, når dusjes kan. Jo! Og forresten. Minken Fossheim er bare kose-navnet på kåpen min. For jeg har jo ikke for vane å dra med meg avdøde skuespillere på treningssentre, -sånn helt uten videre (og uten tillatelse og allting). Bare avdøde dyr. Og så er de jo ikke slik at jeg tar de med på tredemølla, heller. Jeg legger dem bare i skapet mitt. Eller. Minken Fossheim, da. Legger jeg i skapet mitt. Og så staves det strengt tatt litt annerledes også, – men det bryr vi oss ikke så mye om. Heime hos oss. Eller, når minken er heime hos oss. Det viktigste er hyllesten, tenker jeg (jeg elsket henne for eksempel i God Bok). Og fokuset på «ordspillet». Og så syns jeg det er på sin plass å nevne at disse minkeriene, om man kan si det sånn, ble gjort omtrent før jeg ble født, -og at jeg tar sterk avstand fra det. Hva angår minkeri-prosessen som sådan. Men det er nå engang sånn at minke-kåper fins. I de tusen hjem. Og jeg akter å bruke dem. På kalde dager. Før de råtner hen (og tro meg. Alt tyder på at tiden, allerede, er i ferd med å renne ut for oss (tobeinte så godt som firbeinte)). Så da, altså. Har jeg fått på det rene. Ikke bare hvorfor minken, men også jeg, var der, på SATS, 2. juledag. Og hvordan alt sammen forløp, -det får jeg nesten ta neste gang.