Det er i gang. I to uker nå har jeg vært fast bestemt på å ikke bli forelsket (som ikke er så vanskelig) og å finne menn jeg kan date (verre). Interessekonflikt, sier du? Absolutt ikke! Snarere tvert imot, sier jeg.
Greia er. Planen er. Datingplanen, altså. Er. Å ikke bli forelsket i en hvemsomhelst noensinne igjen. Det er for strevsomt. For selvutslettende. For destruktivt. For tidkrevende. Ueffektivt. Utmattende. Uaktuelt (jeg orker ikke mer!!!). Så. Jeg begynte å lese. Og kom opp med en plan. Selve datingplanen. Over alle datingplaner (mine, i alle fall). Jeg skal altså date. Et utall antall mennesker. Det vil si, menn. Enn så lenge, og så vidt jeg kan forstå, er det menn jeg er ute etter. Fortrinnsvis. Men jeg vil ikke bli forblindet og forelsket før jeg aner noe om hvem dette mennesket, egentlig er. Jeg skal ta forelskelsen tilbake! Og dating av uante, langtekkelige dimensjoner, frem! Eller, helt omvendt kanskje. Men du skjønner nok hva jeg mener.
Så. Hvor er vi? Vel. Det har blitt «sveipet» (noe så infernalsk). Hvor ordet «sveiping» altså er ordet vi liker å bruke for det å «bla seg gjennom en rekke med menn». Og for ikke å stå i fare for å assosiere dette til en hvilken som helst annen blaing, – for eksempel i en produktkatalog. For dette er ikke produkter. Dette er menn. Høyst, og sprell, levende, pustende menn. Helt egne individer, -med hjerter, organer og allting. Og hvor mye hadde det blitt sveipet, sa jeg? Noe så infernalsk. Det har, in fact, blitt sveipet så mye, ved et par anledninger, at følgende melding har dukket opp på skjermen min. «Vi har gått tom for potensielle matcher i området ditt. Endre til verdensomspennende for å se folk over» (så plasseringen av en nokså stor, rød (!) knapp, hvor det står «Bli en verdensborger»). Jeg kan i den anledning nevne at jeg er på maks radius. Både søkene mine, -og jeg, personlig (ligger til salgs, i en slags maks radius). Vi snakker nordøstlig. Sørøstlig. På kryss og tvers. I cirka 16 mil. Hitover og ditover. Jeg har saumfart og finkjemmet området. For det jeg tenker at jeg kan tenke meg. Mannemessig. Men nå mener visst Tinder at jeg bør utvide horisonten min, globalt. Det er visst, i det hele tatt, mye en skal gjøre globalt for tiden, spås det. Og det er mulig at Tinder ser på dette som en unik, spennende mulighet for meg. Jeg, derimot, deler ikke heelt det synet.
Enn så lenge, fokuserer jeg på nærområdet (langtekkelig dating kan bli veldig dyrt om de for eksempel bor i Kambodsja. Ungene har heller ikke pass. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle fått det til). Nærområdet, altså. Give or take. I 16 mil. Hitover og ditover. Og nå har jeg vært villig til å finkjemme mer. I anledning at jeg skal date mer. Og i anledning av det, har jeg har senket standarden. Ytterligere. Ikke til forkleinelse for mennene, selvsagt, men det handler mer om hva de har med seg i kofferten, so to speak. Av små barn og den slags. Eller odel, for eksempel. Men nå har jeg blitt såpass fleksibel (på mine eldre dager) at selv andres drittbleier, kan jeg være villig til å ta. Odel, derimot, er dealbreaker. Ren cut-off (jeg blir her!). Like fullt har jeg klart å karre til meg et par kandidater, gjennom de siste ukene. Møt;
Kandidat nummer en. Jeg velger å kalle ham «Mann, 45». Jeg syns ikke vi trenger å personifisere ham mer enn strengt nødvendig (vi vet allerede at han puster). Mann, 45 liker altså å løpe, jogge og gå på fjelltur. I det hele tatt bruke tiden på slikt som jeg bruker lite av tiden min på. Men han hadde lagt til en firkantboks som det stod «sykling» på, og dessuten en med «reising», -og det ble det utslagsgivende. Ikke minst hans fine ytre, toppet med et herlig smil. Du vet. Slike smil man smiler med hele fjeset. Strålende øyne. Gnistrende øyne. Litt utslagsgivende, det og.
Kandidat nummer to. Selve «Mann, 44». Stabil siviløkonom. Det vil si, jeg ser for meg at han er stabil, slik siviløkonomer noen ganger kan være. Men dette er det den langtekkelige datingen forhåpentligvis, på meget lang sikt, kan avdekke. La oss heretter holde oss til fakta. Han ersiviløkonom, har skjønt at konserter og kultur beriker livet, – og det var i grunnen det. Det ble det utslagsgivende. Dessuten, en halvlang profiltekst som viser … Rettelse; som kan indikere at han er såkalt «seriøs i sin søken». Dette er opp til meg og tiden, – å finne ut av. Jo! Han skriver til og med at han er seriøs. Det så jeg nå. Men igjen, de kan skrive så mangt. Dette blir opp til meg, og tiden, å finne ut av.
(veldig kjekk. Men slikt legger jeg, i denne omgang, mindre vekt på. Jeg prøver, i det hele tatt, å se mindre på ham. I det hele tatt mindre på de. Jeg ser, i det hele tatt, mindre på dem).
Kandidat nummer tre. Heretter, for oss, og meg; «Mann, 42». Mann, 42 liker palmer, anker, solbriller og sol. Jeg vil ikke si at det var utslagsgivende, men jeg liker godt sol. Det vil jeg si. Absolutt. Jeg vil faktisk tørre og hevde, og påstå, at jeg er mer glad i sol enn gjennomsnitts-solelskeren. Når sant skal sies. Mann, 42 hadde dessuten firkanter (det er strengt tatt ikke helt firkanter, men dette tillegger jeg mindre vekt) hvor det stod «matelsker», «kunst» og «politikk» på. Hvorav de sistnevnte vekket min definitive interesse. Helt klart. Og i den grad så mye, at jeg var villig til å ignorer t-skjorta med utskjæringer heeelt på linje med en gjennomsnittlig svensk bartender.
Dett var datt. Tre av ni er i boks. Mye jobb gjenstår. Og det hviskes allerede om møter. Så da er det bare å put on a brave face, -og fasten the seatbelt. Vi snakkes!