Jo, altså, at sommeren har vært eventfull, og at vi tar det i avsnitt. Sist tok jeg for meg følgende tematikk og avsnitt;
Nytt rekkehus -nye utfordringer
Mushroom in the fanny
Valget. Splitt og hersk på sitt beste (og verste)
Fest på lokalet (also known as rekkehuset)
Odd Nerdrum dokumentar
Nå blir det, åpenbart, helt andre.
Sondre identifiserer seg som skeiv
En feil bevegelse, et hyl og en telefonsamtale senere befant vi oss hos en spansk kiropraktor. En hyggelig liten mann, som så ut til å vite hva han snakket om. Alltid beroligende, all den tid man befinner seg i ukjent landskap, og hvor rygg og ben -i løpet av et øyeblikk- er satt sjakk-matt. Han sa riktignok at dette var noe av det verste han hadde sett … (hvorpå han gikk raskt over til annet, mens du mest har lyst til å spørre; I løpet av uka, eller? Eller i løpet av din livstid? Ditt virke?). Men det er kanskje ikke så rart med tanke på at Sondres overkropp – på sinnssykt vis- så ut som den var brukket, og som før var å anse som nokså midtstilt, nå befant seg langt til venstre. Den lille mannen knakk og strakk og avsluttet timen med;
«Whatever you do, do not look in the mirror and do not -DO NOT identify as not-straight!”
Jeg skulle gitt mye for å en gang til se utrykket til Sondre akkurat da (og mitt eget). Det er for slike øyeblikk man praktisk talt burde få en medalje! -for sin ualminnelige evne til å holde kjeft.
(men vi sa ingenting, og vi får bo her enda).
P.S. Du har rett. Som overskriften tilsier; 5 dager senere identifiserte Sondre seg plutselig som skeiv, – og skaden var gjort. Og de to påfølgende ukene identifiserte han seg -rett nok- som skeiv.
Gjenforeninger- gjennomførte og boikottede
Det har funnet sted noen veldig verdifulle gjenforeninger i sommer. Ikke minst for barna. For dem virker sannsynligvis et halvt år, ett år, lenger enn for oss voksne. Hvem vet egentlig hva som skjer i et barnesinn. Kanskje er det noen de aldri trodde de skulle se igjen. Jeg vet ikke. Vi vet ikke. Selv om vi hele tiden har bedyret at en dag … en dag … kan vi hjem.
En, og på mange måter den viktigste (i våre øyne), som for alvor skulle vise gutten vår at «det er klart du skal få treffe vennene dine igjen. Mange av dem vil sikkert feriere her på et tidspunkt, og da skal vi gjøre alt som står i vår makt for at dere skal få treffe hverandre». Nå var tiden kommet. En av de nærmeste vennene var på ferie i nabobyen. Først trodde jeg virkelig at de var så opptatt. Ikke ifølge barnet, selvsagt, men forelderen. Som jeg kommuniserte med. Jeg skrev;
«Hei! 🙂 Jeg hørte guttene snakke om at de så gjerne ville se hverandre, at dere bare er en halvtime unna og da ville vi bare si fra om at vi selvsagt vil gjøre alt for at det skal gå i orden!».
Den andre var tilsynelatende helt enig, men det var visst ganske fullt program. Ikke tenk på det, skrev jeg. Vi er fleksible og kan tilpasse oss dere. Jeg foreslo stranddag, og til slutt bare for noen få timer, men det ble visst også for lenge. Jeg foreslo at vi kunne ta med guttene på en restaurant like i nærheten av dem. Jeg skrev at om det så bare ble en time, til og med en halvtime, så var jeg sikker på at det ville betydd hele verden, all verden, for guttene. At de kunne se hverandre, gi hverandre en klem og kanskje dele en milkshake sammen. De skulle se hva de fikk til. Så kom beskjeden, to dager etter, om at det ikke ble mulig dessverre. De hadde ikke tid, rett og slett … Jeg skrev at det selvfølgelig var veldig trist, men at sånn er det noen ganger (hva skulle jeg si …), og at jeg håpet at det da kanskje kunne bli mulig neste sommer. De som jo pleide å være her. Det kom aldri noe svar tilbake.
Noen uker senere tikket det inn en melding fra en annen som stod barnet nær. Vedkommende uttrykte hvor trist det var å høre at guttene ikke hadde fått truffet hverandre, og resten av meldingen var noe kryptisk med tanke på årsaken som var blitt oppgitt som grunn … Jeg skrev derfor;
«Kan det være noen som ble redd for å bli smittet av galskap, kanskje …?».
«Noe sånt, ja … Det er helt tragisk».
Ordene traff meg som ti knyttnever i magen. Jeg måtte sette meg. Fjerne meg. Fant veien inn til Sondre, som satt og leste på det andre rommet. Forklarte kort hva som hadde hendt, at han hadde hatt rett som vanlig. Det hadde vært sånn. Det var ikke planene, selvfølgelig. Det var ikke det at det ikke var tid.
«Han ville ikke at de skulle treffe hverandre …»
Idet samme jeg hadde sagt det, knakk jeg sammen og tårene rant nedover kinnene mine. Først rolig, så idet jeg gjentok det, i strie, uregjerlige strømmer.
Julie- helt privat
Det som er så ufattelig godt med å ikke ha noen redaktør, er at jeg plutselig kan snakke om bedriftene mine. Beskjeftigelsene mine. Mind you, tidligere bestod hver dag, omtrent, av kjoler, – men jeg kunne ikke nevne et ord om det. Ikke fordi jeg fikk beskjed om det. Fra redaktøren i lokalavisen. Men fordi man visste at det var sånt man ikke gjorde. Vi vanlige folk gjør i alle fall ikke det. Vi holder kortene skilt og reklamerer ikke på eget vegne- selv når vi ikke gjør det. Selv ikke når vi bare har en morsom historie å fortelle, gjør vi det.
Men nå altså, nå kan jeg fortelle så mye jeg vil. Og det er helt fantastisk. Jeg tipper at de som fant opp det, det at man må holde kortene så fryktelig skilt, var de med ugler i mosen. Det er rart åssen det der er.
Det eneste jeg vil ta med i denne omgang, er at jeg er i ferd med å selge en del kjoler fra kjoleutleie-firmaet mitt. Men at fokuset først og fremst, akkurat nå, ligger på salg av huset vårt – der hjemme.
(et nydelig sveitserhus, like ved elven i Skien, Telemark. Her kan du lese om det; https://www.facebook.com/share/p/1FbNuNNNae/ Det er fra noen måneder tilbake, da vi søkte etter leietakere for en periode. Når salgsannonsen er klar, om kort tid, kommer den på FB-siden min, i tillegg til at den vil være å finne på www.finn.no . Masse info. Gud, så befriende!!)
Media- en vits
Innimellom leser jeg såkalte redaktørstyrte medier. Sagt på engelsk; mainstream news. Og det er helt forferdelig. Jeg blir lei meg for at folk bruker tid på det. Enormt tid på det. Som noen faktisk gjør. Jeg tenker at man må få med seg det vesentligste, hva de vil skremme oss med nå, og så prøve å få med seg hvorfor. Sette ting i sammenheng. Se det store bildet. Ikke ta det seriøst. Ikke alvorlig. Og de gjør det jo egentlig lett for oss. Mest føles det som man leser en skoleavis. Det er barnslig språk. Barnslig folk. Og helt, helt absurd.
Slik skriver en POLITISK REDAKTØR (!!) i en av våre, visstnok, største aviser;
«Melanie hadde også skrevet et brev, som hun bad Donald ta med til Putin. Der skrev hun at hun ble så lei seg, når hun tenkte på alle barna som led i krig. Hun ble lei seg, og fortvilet, og håpet at mennene snart kunne få slutt på all drepingen».
Det var omtrent slik det stod. Jeg ble så lamslått at jeg måtte ta en isbit og dra den rundt i fjeset. For å få kontakt med mine vitale organer igjen.
Og hva med de ikke helt nye greiene de har begynt med:
Vi i redaksjonen forstår Melanie godt og sender henne våre varmeste hilsener, og vi håper at Donald tar godt vare på henne.
Jeg orker ikke!!
Nå er jeg også dette; en radikalisert bilfører
Jeg får holde det helt kort, grunnet det øyensynlige totale antall ord, men jeg kan bare slå fast at det å kjøre her, vil prege deg. Det er hytting, det er lidenskapelig, – det er til tider farlig. Men frem skal vi, og jeg gir meg ikke. Og nå kan det synes (i følge mine omgivelser) at jeg har tilpasset meg i den grad at det er muligens snakk om en ørliten radikalisering. Jeg ble observert hyttende selv.
(vi følger saken nøye).
Økonomisk vold
I sommer stod jeg frem (jeg synes det høres kulere ut), som økonomisk voldsoffer, på egen digital plattform. Dette er ikke et forsøk på å bagatellisere det, ei heller et forsøk på å gjøre det morsomt, men så kan vi heller (visstnok) ikke få det mer moro enn vi gjør det selv. Og er det noe jeg IKKE tenker å gi dem, gribbene og ondskapen sjøl, så er det min sorg og fortvilelse (also known as «Loosh» og omtalt i mine tidligere tekster). I tillegg til alle pengene. Ja, jeg skal fortelle mer om det. Men ikke akkurat nå. Hva jeg kan si, akkurat nå, er at det startet for cirka fire år siden, da jeg for alvor begynte å skrive om ting, som ikke alle har interesse av at skal bli skrevet om …
Si det med caps
Jeg er jo hardt inni manifestering og det kan se ut som fashion-industry har plukket opp noe av det samme. Jeg har snart en caps for hver manifestering. Se bare her;
(denne er egentlig bare for å matche bikinien. Et litt artig forsøk på å være gammal-fin).
(denne er egentlig bare for å gni det inn. Når noen er ekle med oss).
Mer er det ikke å si om det. Annet enn at hvis du ikke kjenner til kunstformen manifestering, så ville jeg begynt med det samme.
(eventuelt etter at du har lest denne teksten ferdig)
Julie «waterfall» Foss- bare en tilfeldighet?
Jeg har knyttet noen veldig hyggelige bekjentskaper (kan man vel si) i sommer, og vi skal selge vann. Rent vann. Kangen-vann. Altså, renset vann. Vannrenser-maskin! Jeg er helt i startfasen og i opptrening, blir vel riktig å si. Men at jeg har tro på det, burde ingen være i tvil om. For jeg har selvsagt investert i maskinen selv, – og det er ingen billig affære. Hva gjør man ikke for optimal helse, spør du meg. Og jeg vet hva jeg snakker om, som har lidd under fraværet av det, i årene fra 20 (år gammel) – 40 (år gammel).
Jeg håper dere vil følge saken nøye. Jeg gleder meg!
Et lite apropos. Når jeg skriver dette, har vi akkurat blitt påkjørt av en førerløs bil. Det er så du ikke tror det, – men tro det. En hel haug med spanske folk kom løpende på døren, og dro oss med ut i gata. Og der stod den. Bilen. Med smadret bak. Det var en bil som hadde rullet nedover gaten, ingen folk inni, og rett i vår. Hva er sjansen, kan man spørre seg. Er det noen som er forbanna? Hvem vet. Hva vi vet, er at ingen ble skadet. At det kunne gått mye verre, – og at vi er glad vi har forsikring. Det er ikke alle, lenger, som har råd til det.
We, still, consider us lucky.
Peace n Love, Julie