Jeg skjønner ikke hva folk bråker så fælt om.
Ikke bruk MasterCard, sier de!
De vifter med kortet, og rister på hodet. Sperrer opp øynene. Tramper med bena, og skjærer grimase.
Klipp det i to, sier de
Brenn det på bålet, roper de andre
Altså, slik jeg ser det, er MasterCardet den nye mannen min. Han som fikser alt. Han jeg er veldig glad i. Han er den jeg spør om tjeneste om det virkelig kniper. Og jeg vet han alltid sier ja. Han er også den som «bjuder på». Tar meg med ut. Passer på at jeg har det jeg trenger.
Han har alltid penger, han.
Jeg putter jo ikke han i søpla.
Jeg klipper ikke han i to.
Jeg betaler han selvfølgelig tilbake. Når jeg låner, vel og merke. Derfor la jeg til den nye mannen min. Hadde jeg hatt en gammel mann, ikke bokstavelig talt (men for så vidt da også), men mer en jeg hadde hatt en stund, da er det ikke sikkert at jeg hadde betalt tilbake. Det er ikke gitt. Det er alt jeg sier. Da hadde det jevnet seg ut gjennom et langt liv. Mitt var hans. Og ikke minst, hans var mitt! Om jeg så hadde ønsket å betale tilbake, hadde han nektet meg det plent. Det ser jeg for meg. Jeg ser for meg at om det så hadde røynet på en gang. Om jeg virkelig hadde havnet i en situasjon hvor gull- masteren ble overveid, så hadde han satt en brå stopper for det. Uten noe større vesen hadde han funnet frem kortet sitt. Lagt det foran meg på glassbordet. Kikket på meg, munnen lukket. Deretter ville han ha lukket øynene mens han i en sakte bevegelse nikket på hodet. Ingen ord var nødvendig. Herren hadde talt.
Den nye mannen. Han skal man derimot være forsiktig med. Som hovedregel bør du unngå at han har kjennskap til økonomien din overhodet. Det er ingenting sexy med dårlig økonomi. Det er ingenting sjarmerende med voksne damer som lever fra hånd til munn. Men om du likevel en gang skulle befinne deg i en real knipe. Om du var trengt opp i et hjørne, og ikke visste din arme råd. Om han da ønsket å hjelpe. Om han nærmest tryglet deg om det. Om han ba på sine knær om å få bistå sin kvinne i nød. Om han satt der på gulvet, med snørr og tårer, og bønnfalte deg. Om det således tok fra ham nattesøvnen å ikke kunne bidra. Redde deg. Om han virkelig ble fortært, forpint, ved tanken på sin elskedes ulykksalige, trøstesløse forekomst. Vel da, og kun da, kunne du akseptert tilbudet hans.
Åpenlyst hadde du betalt ham tilbake. Rubb og stubb. Smitt og smule.
Og vel så det. Hvor MasterCardet tar renter, hadde du skjenket den nye mannen rikelig med sex og hjemmelaget mat. Det ville vært høyst frivillig fra låntakerens side. Det ville ikke ha vært noe okey- da- sex, overhodet. Ingen hodepiner eller vonde ledd. Ingen sjel solgt. Heller det motsatte. Det finnes neppe noe mer attraktivt enn en villig mann. En hjelpsom mann. Hvor uimotståelig er det ikke med en mann som ville gått til grunne, om han ikke fikk ofre seg! En mann hvor livet, og lykken hans, utelukkende bero på hvorvidt hans utkårede var lykkelig. Hvorvidt hans partner gjennom livet, var trygg. Hvorvidt hun var sørget for. Hvorvidt hun hadde vaskemaskin i orden. Tenner i orden. Hvorvidt hun kunne ikle seg nyeste mote. Dra på ferier. Ha framtidsutsikter. Han så det som sitt kall, sin plikt, å ta vare på dette vesenet. Dette vesenet som gav livet hans mening. Han ville ha gjort alt dette, fordi det var den eneste måten. Og hun ville synes at han var det flotteste eksemplaret i verden.
Så hun hadde stekt kjøttkaker.
Hun hadde bakt kake.
Hun hadde lagt seg på rygg.
Hun hadde understreket, for all fremtid, at god oppførsel honoreres, og settes pris på.
Sånt er jo viktig i et forhold.
MasterCardet mitt tok seg av fjorårets sommer. I mangel på velvillig mann, dukket det opp med gullsida opp, hver gang jeg skulle dra kortet. Det vil si det vanlige kortet. Det som bare er blått, og som blir tomt nå og da, og litt for ofte. Vel, gullkortet gav meg en midt i fleisen, daglig, i flere uker. Det kunne ikke misforstås. Jeg tok hintet.
Så jeg dro kortet. Gullkortet.
For granca i to uker.
Beste avgjørelsen noensinne.
Man vil jo leve litt og.
Man kan ikke bare betale regninger.
Det var venninnen min sin ide. Ettersom hun var blitt student igjen, og jeg var i rygg- rehab- land, hadde vi muligheten. Til og med NAV ville jeg skulle dra.
«Vi vil at du skal dra», sa de.
Så med tillatelser i orden, reisefølge, og ikke minst en vilje til å leve, et ønske om opplevelser, ville det vært trist å svare;
«Nei, det var da som søren da. Kortet er tomt, gitt. Det var merkelig».
Da jeg hadde betalt snekkere uka før, visste jo ikke jeg at jeg skulle ha lyst til å dra til granca like etter. Og nå stod granca og banket på døren.
Så skimmeret betalte.
Plasten på 8 x 5 centimeter.
Verdens beste oppfinnelse.
Og det er ikke så galt som alle skal ha det til. Jeg hadde en formidabel tur. To deilige uker ble tilbragt langs «elvebredden». Med bøker, godt selskap og med en søt, gul en, langt der oppe.
Jeg var i himmelen. Jeg var rett og slett i himmelen.
Minnene lever jeg på den dag i dag. Som en saftig B12 sprøyte, sitter de i.
Ja, for hva skulle man ha sagt?
«Nei, altså. Det var noe herk med den timingen, da. Kortet var helt tom det».
Eventuelt;
«Jeg skulle gjerne ha vært med, jeg. Men jeg har penger neste år, tenker jeg. Midt i høysesongen, tror jeg det er. Når du ikke er student mer, og jeg har ungene. Når det er fellesferie, og unger som vil på ferie selv. Da skjønner du. Da kan det være tiden for jentetur. Da kan det være at det er litt penger til overs. Da kan jeg nok reise fra alt. Tror ikke det blir dårlig stemning da. Nei, det kan jeg ikke se for meg. Da kan det fort bli noe, altså».
Timing is everything. Den kan vi. Den har vi hørt.
Money is everything. Usikker. Veldig usikker (men jeg kan delvis forstå hva de eventuelt måtte legge i dette. Likevel er det nok ikke et helt uproblematisk begrep å innføre…muligens)
Så da ble det sånn.
Det ble granca i to uker. På timing is everything. Den nye typen fikset. Et catch, vil jeg si han er. Et catch.
Nå får jeg på en måte litt granca hver dag, og. Festen er over, og moroa skal betales for. I går betalte jeg for eksempel for tre Cosmopolitan drinker. De «symboliserer» på sett og vis den ene jeg tok på stranden, den første dagen. Jeg får nær sagt trippel igjen da, og det er jo ikke verst! I dag blir solkremene betalt. De med Aloe Vera i. Og i morgen er det smågodtet. De myke, nydelige dingsene. Jeg husker det som om det var i går. Det smågodtet der, kan nok sies å ha vært min beste investering det året. Jeg angrer ikke på noe.
Det føles jo godt å dra det med seg. Fordele godene utover året. En solkrem her , en drink der. Neste uke står nok Aqua- land for tur, og det ser jeg tilbake på med blide øyne. Det føler jeg beviser at vi fortsatt har litt ungdom igjen i oss. Vi ville skli. Vi ville skli i kaldt vann. Og vi ville stå i kø for å gjøre det. Det er i grunn innmari imponerende når man nærmer seg 40. Det vil si, jeg kunne ikke skli engang. Det ville blitt en tøff affære for ryggen, så jeg måtte nøye meg med tilskuerplass. Jeg satt på huk og tok bilder, mens de raste ned all slags, fargerik plast.
Ettersom jeg ikke tok del i de mest aktive delene, ble det mye kaffe og is på meg. Jeg satt på huk på asfalten og bestilte som bare rakkern. Jeg var en åtteåring, med egen lommebok. En åtteåring, med tvilsom smak.
Is, kaffe
Kaffe, is
Kaffe med is oppi
Is med kaffesmak
Kioskdama ble surere for hver gang. Jeg forstår ikke helt hvorfor. Det var en enkel bestilling. I bunn og grunn bensinstasjon- latte, og saftis. Det var ikke softis med all slags krimskrams. Krimskrams som ikke måtte falle av. Krimskrams som falt av. Det var ingen barn som ikke fikk bestemt seg. Ingen som lette etter ketsjup- flasker, heller. Ingen som banket på glassburet hennes 8 ganger, fordi de fortsatt lette etter tomater på boks. Men hun måtte reise seg fra krakken for å høre meg. Hun måtte lette på ræva for å høre meg, der nede på asfalten. Hun måtte presse hodet mellom glippa i glasset, og kikke ned. Muligens provoserte det henne at en voksen dame satt på huk. Kanskje hun trodde jeg hadde blitt sløv på ferie. Jeg vet ikke.
Likevel, har jeg kun gode minner derfra. Jeg spiste, drakk og tok bilder hele dagen. Til og med sjøløver tok jeg bilder av. Over vann. Under vann. Mennesker og seler tett omslynget. Over vann, under vann. Mennesker i sklier. Mennesker i basseng. Mennesker under trær. Inntil trær. Bak trær. Ingen altfor krevende oppgaver. Det gode liv, kaller jeg det. Så det er klart, når jeg står i kø på butikken neste uke, med to stykk ettermiddagsunger, da er det litt godt å se tilbake. Når avdragene for Aqua- land skal betales mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag, så kommer jeg bare til å tenke;
Ja, fy søren. Det skulle bare mangle. Husker det som om det var i går.
Godt, var det.
Godt, godt, godt, godt, godt.
Og så var det fest på Scandinavian Bar. Der bartenderen flørtet på fem norske setninger, utelukkende, og hvor vi fikk bytte sanger så ofte vi ville. Der var det ikke trøkk, skal sies. Det var antakelig derfor vi fikk bytte sanger såpass ofte. Men det ble dyrt da. Ettersom det kun stod en mann i baren (bak baren), gikk det en kule varmt for både kort og mikser. Det var en fin kveld. Det ble karaoke, og det ble ulike varianter av solodans, stilledans og pardans. Det var som å hyre sitt eget utested, uten gjester. Det var som pysjamasfest, med stiletthæler. Jeg har ikke hatt det så gøy på lenge. Beste festen siden 90- tallet.
Den tenker jeg å betale om en tre ukers tid.
Det skal ikke koste meg en kalori
Det skal være meg en fornøyelse
Det er gøy med ferie. Det er noe med å krysse postgrensa. Landegrensa og, for den sakens skyld. Man skal heller ikke undervurdere effekten av oppvarmet solkrem og Sangria. Det er mye kjemikalier innvortes. Den definitive prikken over i`en. Det er som sjokoladekake med glasur. Over, under og bak. Når man i tillegg har Ronaldo i ryggen, sandkorn mellom tærne og ABBAs «Dancing Quenn» ruvende i bakgrunnen, får man det endelige beviset for at man er sør for østlandet. Og det føles jo godt. Noen ganger trenger man litt fri fra østlandet. Noen ganger trenger man rett og slett å være sør for østlandet. Det er ingenting å skamme seg over. Ingenting å bekymre seg for. En gang iblant må man unne seg litt spansk. Noen ganger trenger du spansk. Det er ganger i livet hvor spansk faktisk er det som skal til. Da ville det vært dumt å la være. Man skal lytte til kroppen, sies det. Ta den alvorlig, sier de. Det passer jeg på å gjøre. Så jo, det ble muligens mindre luksus på hjemmebane da jeg kom hjem. Mors finanser kan ha gått over stokk og styr. Det ble kanskje en del pasta med ketsjup på ungene i tiden etterpå. Men det synes jeg vi løste greit. Vi kom oss gjennom kneika. Jeg smeltet bare noen vitamin-bjørner, tran-fisker, og løver, tror jeg det var. Vips inn i ketsjupen! Og ungene beholdt de friske, røde kinna, – lett som bare det.
Og mora. Hun hadde røde kinn, brune kinn og fregner. Hun la bort skimmeret for en stund, og smeltet noen dyr selv. Men hun var ikke trist av den grunn. Heller det motsatte. Stolt, var hun. Stolt, fordi hun hadde kjent etter. Hun hadde kjent at hun trengte spansk. Hun hadde kjent at hun måtte være sør for østlandet. Ikke bare hadde hun kjent det. Hun hadde gjort det også. Gjennomført. Ofret seg. Hun hadde gjort det som trengtes. Som den voksne, ansvarlige damen hun var, hadde hun tatt grep og handlet. Hun hadde dratt til granca, fordi det var det som skulle til.
Hun hadde dratt til granca på timing is everything
Beste avgjørelsen noensinne