Slapp av. Det er ikke noen app med oppdaterte brukervilkår. «For din sikkerhet» (mens jeg stjeler informasjonen din).
Det er rett og slett et par do`s and don`ts. For den nye tiden. Om man kan si det sånn. Jeg går gjennom det fort;
Alt som skrives på denne bloggen (jeg vet det er et belastet ord. Men hva ellers skal man kalle det) er genuint, ekte og ektefølt. Det er mitt, og mitt alene, men jeg gir det gledelig i fra meg, – om noe skulle være av interesse for andre, være seg privatpersoner eller medie-plattformer, aviser, nettaviser mm. Det er gratis og uforpliktende, om jeg skal si det selv, og tolket rett. De siste årene har jeg hatt tekster på trykk i lokalavisen TA (Telemarksavisen), på Steigan.no og noe på Nettavisen. De avhengige mediene åpenbart mest FORUT for Skiftet (mitt. Om du vil). Mellom det meget politisk korrekte (som å snakke om sykdom og dating) til det mer ukorrekte (at man ikke syns vaksinen helt gjorde jobben sin. All den tid den bl.a kvestet meg for livet).
Vel.
Men.
Folk henger seg svært opp i HVOR man publiserer tekstene sine og jeg er vanligvis ikke veldig opptatt av hva folk syns, – men har tenkt at jeg etter hvert må være litt strategisk også (all den tid man er i krig/informasjonskrig/transformasjon/kalldethvaduvil) og da vil jeg i hovesak fokusere på å publisere her- på bloggen min- og så kan de som vil, publisere det der de vil. Og kanskje i blant vil jeg tipse dem. For det handler om å nå mennesker. Og de finnes både i og på avhengige medier (jeg må kanskje ikke kalle det det, foran dem) og i uavhengige medier.
Tenke seg det. Så vanskelig. Så lett.
Det er som alltid innholdet jeg finner interessant, personlig. Og håpet mitt er at flere og flere etter hvert vil føle det samme. Hvordan man ser ut. Hvor man bor. Hva man stemmer. Om man ikke stemmer. Er irrelevant. Og spesielt hvilken plattform det publiseres på (jeg antar det finnes unntak og blir det helt villt, får jeg heller ta kontakt med dem det gjelder).
Kan vi ikke prøve det sånn a?
Og forresten. Om jeg deler nye tekster på SoMe (sosiale medier, betyr dette) så kan det fort være at jeg slår av kommentarfelt. Jeg syns kommentarfelt i det hele tatt (i det hele og store, men ikke alltid. Ikke sant. Livet er ikke svart-hvitt) er en uting. Uten å sammenlikne meg med de fire store, men likevel; jeg tror ikke Ibsen (som for øvrig er fra samme by som meg) syns det hadde vært særlig inspirerende å høre fra alle, hva de syns om boken hans. Ikke fra alle. La oss være ærlig. Ikke rett etter at den er ferdig skrevet. Og ikke alt trenger umiddelbare reaksjoner. Jeg er voksen og trygg og trenger i alle fall ingen bekreftelser på at teksten min duger. Eller om den for enkelte overhodet ikke duger. Det er jo irrelevant. Jeg kan jo ikke gi tilbake tiden de eventuelt mistet fra livet sitt heller. Da de leste teksten min. Som de eventuelt fant totalt bortkastet. Jeg skriver fordi det gir mening for meg. Og litt underholdning, om jeg skal si selv. Jeg ler kanskje mer av egne tekster enn det som sunt er (jeg ler nå og. Eller, jeg ler kanskje ikke. Jeg smiler. Bredt. Jeg vil jo ikke bli i…lagt heller. Ikke det at jeg noensinne har vært det. Det kan jo være en grei oppklaring. Jamfør forrige tekst). Så derfor har det verdi. Og så er det bare en bonus at endel andre også ser ut til å like det jeg skriver. Men det er for hver og en. For your liking or not. Vi kan jo ikke alle like det samme (selv om de nå for så vidt prøver å få oss til å gjøre det. Men det begynner jo å skjære seg).
Jeg håper dere forstår hva jeg mener. Om noen føler for å gi en reaksjon, er dere som alltid velkommen til å skrive til meg. Der finnes mail, messenger, sms, brevduer (apparently, men de har visst mistet retningssansen vesentlig etter utrulling av diverse sterke G`er. Som er trist. Og noe vi etter hvert må gjøre noe med. Så jeg ville ikke anbefalt brevduer i skrivende stund, men hvem vet. Det kan jo også bli gøy. Uten at jeg nå forsøker å være morbid. Vi kan jo ikke legge oss ned og gråte heller). Jeg tror heller ikke på at alt trenger å reageres (in public) på. Noe kan være til ettertanke. Kanskje man bør summe seg. Noen uker. Og så skrive. Hvem vet. Jeg mener også å huske at endel forfattere ikke nødvendigvis ble forstått, likt eller hyllet (uten at det er målet) av sin samtid, – men at det hadde verdi for ettertiden. Nå er det jo litt kjedelig hvis alle disse tekstene mine først skulle bli lest om hundre år (men jeg tror virkelig de blir interessante da), men det er noe i det. Tekster kan jo være sanseinntrykk. Noe å ta med seg.
Videre i dagen.
Og så, hvem vet, hva som kan bli av det.