Tanken var å publisere pinnen med to streker på bursdagen min. Med følgende tittel «Gratulerer med dagen til meg», hashtag #etterlengtet. Jeg var sikker på at jeg i alle fall innen bursdagen ville ha to streker å vise til. Og jeg ville slå et slag for å si det tidlig.
Ja, hvorfor ikke? Hvorfor skulle man ikke? Fortelle om noe så vidunderlig. Jeg hadde så lenge jeg kunne huske stusset på denne insisterende regelen om ikke å si det før det hadde gått tre fulle måneder. Hva skulle det være godt for, tenkte jeg. Hvis ingen visste om det, var det jo heller ingen som kunne trøste. Og hva så om det gikk galt. Hva så? Var det noe å skamme seg over, – eller hva handlet dette om? Var det ikke bare natur, da? Noen ganger gikk det. Andre ganger ikke. Og som regel gikk det jo bra. Og det var da ingen som gikk i bresjen for å annonsere det over høyttaleranlegget på Samvirkelaget- eller hva! Det handlet vel alltid bare om å kunne fortelle det til de nærmeste. Men fra hva jeg har forstått av historien, hadde folk heller ikke ‘for vane’, det var altså ikke kultur for engang å innlemme nære venninner i sånt. Ikke søsken. Ikke foreldre. Kun faren. Den eneste andre sørgende.
Det ble ingen pinne på bursdagen min. Men det ble en fin dag fordet, – og magen struttet. Så mye på det tidspunktet, at buksen ikke lenger lot seg kneppe. Og på kvelden enda mer. Slik jeg husket det fra de foregående svangerskapene. Da det faktisk hadde gått. Det var lenge siden nå. Etter utallige forsøk og mange år som «prøvere» vi også. Jeg som tidligere hadde blitt gravid bare noen kikket på meg, – hadde post lockdown mistet evnen fullstendig. Jeg sier post lockdown, for det er mer nøytralt sånn. Jeg sier at noe har skjedd. Jeg vet ikke hva. Jeg har ikke alle svarene. Men jeg har lest. Og det er ingen pen lesning. Jeg leste ikke først. Da hadde jeg nok med hjertet mitt. Alle krampene, smertene. Kontinuerlig. Dag inn, og dag ut. I månedsvis. Etter at jeg gjorde «borgerplikten min», tok del i «dugnaden», og dro opp ermet. Så etter måneder med smerter og fortvilelse, endte jeg opp hos en lege. En lege litt utenom det vanlige. En lege, ja, men også med et helt eget sett ferdigheter. Eller hva vi gjerne refererer til som evner. Slike du gjerne oppsøker når alt annet er prøvd. Når du er gitt opp av systemet. Og i dette tilfellet; når nær sagt ingen ville høre om det. Let alone, hjelpe. Så, en sensommerdag i 2023 lå jeg på benken hans. Alt er fanget på kamera. Hvorfor, skal jeg fortelle om senere. Det er ikke det viktige nå. Men han hadde fokus på hjertet mitt. Det var derfor jeg var der. Men plutselig satt han blikket i meg. Alvorstynget. «Du vil ha flere barn, du». Det føltes ikke egentlig som et spørsmål. Han visste det. Jeg forstod at han visste det, og alt jeg kunne gjøre var å bekrefte. «En stund, ja … Ja.» svarte jeg lavmælt. Blikket hans fortalte meg det jeg trengte å vite, men jeg spurte ham likevel; «Har det ødelagt det òg …?». Tårene presset på i det jeg hadde uttalt det. Jeg hadde jo merket det. At noe hadde skjedd. I over ett år nå.
Han nikket bekreftende. Gav meg et omsorgsfullt blikk som gjorde at tårene mine fikk fart av en stri strøm nedover kinnene mine. Stille gråt, fordi det stod to personer til i rommet. Hvorav den ene av dem nå hadde rettet kameraet sitt mot meg. ««Du vil komme til å trenge en del hjelp i hvert fall …» sa legen, – og fortsatte med sitt.
To år etter har det ikke manglet på forsøk, muligheter eller tilrettelegging. Bra vann. Bra mat. Høy i frekvens. Håp. Tro. Manifestering. Men resultatet har latt vente på seg. Inntil nå. Først kjente jeg at det var noe rart på gang. Noe ubestemmelig. Så denne gjenkjennende følelsen. All rumlingen og aktiviteten i magen. Puppene som strekker seg. Gjorde vondt. Siden, som om organene strekker seg. Utvider seg. Så at jeg ble rørt av alt mulig. Norske tv-kanaler (!). Ekstreme samlere (!) (det kan også, åpenbart, ha vært irritasjon). Tårer som presser på. Så magen som struttet. Også om morgenen. Og da, når mensen ikke kom, visste jeg det. En dag over. To dager over. Fem dager over. Det har aldri skjedd før, med mindre jeg har vært gravid. Så da på bursdagen min forventet jeg 100% å få to streker. Men nei. Og så kom blødningen. Og alt raste. Håpet. Drømmene. Ønsket som endelig hadde blitt oppfylt. Og jeg passet på å gråte i dusjen. Så ikke søsknene skulle lide og. Men her i vårt nye liv, hvor vi er så mye sammen, og tett på, burde jeg ha visst bedre. De skjønte det var noe og spurte meg rett ut. «Er du ikke helt i form, mamma?». Jeg var jo ikke det, -og fortalte dem det. Grunnen til at jeg ikke ønsket å fortelle dem at det ikke gått denne gangen heller, var fordi de hadde blitt så lei seg for noen måneder siden. Da det skjedde sist. Da hadde jeg forsøkt å kjøpe graviditetstest på apoteket ved hjelp av en lapp på spansk, ettersom jeg hadde med meg tenåringen. Og jeg hadde hvisket og gitt henne «blikket». Men til ingen nytte. Hun ropte ut på apoteket, på stotrende engelsk. «Yes, yes. You want pregnancy test?!!». Og skjønte antakelig ikke at dette var ting man ville skjule for ungene sine (noe sier meg at det er mye åpenhet i Costa Rica også). Jeg trenger sikkert ikke fortelle hvordan tenåringen reagerte der og da. Med DET blikket. Og hva han var mest opptatt av da vi gikk derfra. Ikke det faktum at jeg kunne være gravid, i alle fall. Men at jeg hadde GJORT DET. Han lo og humret på vei hjem. Og så, innimellom, hylte sjokkert. «Mamma!! Har du gjort det??!!». «Æsj!!!!». Jeg kunne skrevet en egen bok om akkurat det.
Men hva leste jeg så? Etter hvert. Vel, jeg kunne ikke unngå å se artikler om hvordan dødfødsler og spontanaborter hadde skutt i været siden massevaksinasjonen (av mRNA) hadde blitt igangsatt. Men jeg prøvde å ignorere det. Ikke la det gå inngå meg. Tenke at det ikke gjaldt meg. Jeg tenkte i stedet at kroppen forhåpentligvis hadde gjort seg av med mye av uvesenet gjennom blant annet vannfaste og andre behandlingsformer. At om jeg bare identifiserte meg som uvaksinert (nå som det likevel var så populært), så ville kanskje kroppen opptre deretter. Det stod i alle fall ikke på viljen. Eller motivasjonen. Men etter som det ene forsøket etter det andre forløp fruktløst, så jeg meg nødt til å lese mer enn jeg egentlig ønsket om akkurat dette. Noen av artiklene har jeg vedlagt. Det er nedslående lesning. Surrealistisk, men like fullt. De mest vaksinerte landene er de landene hvor antall barnefødsler har sunket eksepsjonelt. Hvor spontanaborter og dødfødsler har økt tilsvarende. Og alarmerende, etter vaksinasjonen. Om det var noen tvil. Tallene ljuger ikke, uansett hvor mye en vil innbille seg noe annet.
Jeg er ikke født i går. Helt riktig. Jeg forstår at en faktor også er alderen min. Åpenbart. Men det forklarer ikke tallene likevel. Tendensen globalt. Men kanskje forklarer det situasjonen min. Kanskje og absolutt. Det kan så være. Men ha i mente at jeg ikke bare var gravid i tyveårene. Også etter fylte 35 ble jeg gravid med kjæresten min på den tiden. Men han fikk slag rundt omkring da, – og det endte med at jeg tok abort. Jeg skulle ønske det ugjort, men sånn er livet. Vi lever og vi lærer. Poenget er at jeg ble gravid like lett som jeg hadde blitt før. Men så, etter «vaksinering» skjedde det noe. Helt åpenbart, spør du meg. Og man vet jo nå hvordan innholdet i injeksjonene målrettet sikter seg inn på reproduksjonsorganene, blant annet. Hvordan det påvirker og skader fertilitet. Og også forårsaker infertilitet. Man kan ikke argumentere seg bort fra det. Det er den brutale sannheten. Og jeg er bare en av dens mange ofre.
La oss håpe flere vil fortelle historien sin etter hvert.
Referanser:
Studie viser redusert fertilitet hos mRNA vaksinerte | steigan.no
Studie viser redusert fertilitet hos mRNA vaksinerte – Frittvaksinevalg
Forsker: mRNA-vaksinen kan føre til infertilitet og dødelige sjukdommer | steigan.no
Slovakisk granskning slår fast: – De vaksinerte er nå genmodifiserte organismer! – Frittvaksinevalg
Stor økning i dødelighet og sykdom siden 2021 – hvorfor? – Seminar 5. april. | steigan.no
Trond Skaftnesmo: mRNA-vaksiner innebærer genmodifisering
15 måter covid-vaksinene skader og dreper på | steigan.no
Teksten ble også publisert på Steigan og ses her; Spontanabort. Igjen. | steigan.no