Er det ikke rart? I Norge har jeg i årevis vært forberedt på strømbrudd. At vannet ble borte. Telefoner ikke virket. Men så befant jeg meg plutselig i et annet land, – og da skjedde det selvfølgelig. Og det smerter meg å si det, men jeg stod til stryk.
Jeg hadde spart på alle vanndunkene, men ikke fylt dem opp (jeg gjør det snart. Jeg gjør det snart). Jeg hadde tatt ut kontanter, men omtrent brukt dem opp (!). Det var ris i skapet, men lite å fyre opp med. Og da. Når det var et faktum, var det selvsagt for sent.
Hva skjedde så?
Morgenen 28 april forløp som vanlig. Vel, kanskje ikke helt som vanlig. Strømmen kom og gikk, slik den også hadde gjort dagen før. Men dette var vi vant med fra Costa Rica, og med medienes stadige påminnelser om at strømbrudd fort kan bli den nye hverdagen, lot jeg meg ikke påvirke nevneverdig. Same procedure as last week, tenkte jeg og vi la planer for dagen. Likevel, av en eller annen grunn, avbrøt jeg planene vi egentlig hadde om å dra til storbyen. Vi ble enige om å holde oss her, men dra ned til sentrum og handle inn litt mat. Der var matbutikkene litt mørkere enn vanlig, og til formiddag og være, fylt med flere mennesker enn vanlig. Og ut fra prioriteringene av strøm å dømme, kjøtt fremfor belysning, skjønte vi at det måtte være snakk om et strømbrudd av den mer varige sorten.
Her gjelder det å få tatt ut kontanter, tenkte jeg, – og vi skyndte oss til minibanken, men til ingen nytte. Den var bekmørk. Den neste også, bekmørk. Og det var da jeg kom i prat med noen butikk-eiere. «Det er visst snakk om et cyber-attack», sa han ene. Jaha, tenkte jeg og var ikke veldig overrasket, men sa det ikke. Men karene hadde mye på hjertet og jeg lot dem få lette det. Den eldste av dem hadde sluttet med kortbetaling fullstendig, i butikken sin, fordi det var så ustabilt, – og ikke minst, sa han, fordi «big brother is watching you». Jeg vet godt hva du mener, tilføyde jeg kjapt, så det ikke skulle være noen tvil om det. Man vet jo aldri når det kan vise seg praktisk å ha noen likesinnede i sirkelen. Han fortalte at det var etter Covid at han hadde stoppet å bruke kortterminal som betalingsmåte, ikke minst på grunn av alle skattene. Så ble det en liten prat om kontanter. Her var vi alle skjønt enige om at kontanter var uunnværlig, både nå og i uoverskuelig fremtid. Vi lot det være med det.
Jeg hadde lovet ungene café-tur og vi hadde allerede bestilt varene før det gikk opp for meg at jeg ikke kunne betale med kort, – og at jeg nå måtte bruke mine siste euro på is! Innehaveren hadde hørt at vi skulle ta bussen tilbake, og tilbød seg å hjelpe meg med euro til det, men jeg sa at turen skulle vi klare til fots, men takket ettertrykkelig. Der ser man, passet jeg på å si til ungene, hvordan mennesker hjelper hverandre når det trengs. Er det ikke fint! Og kjente hvordan varmen bredde seg i kropp og hjerte, med tanke på at dette var det de fikk se.
Trafikken var mer busy enn vanlig, men bussen kom som bestilt og ved hjelp av mange cents kom vi oss hjem i form av maskinkraft. Men vel fremme var det et litt annet scenario som ventet oss. Det stod horder av mennesker på utsiden av det lokale supermarkedet og jeg skjønte kjapt at de var utsolgt for vann. Ja-ja, tenkte jeg. Da får vi alltids drikke vannet fra springen, men der hjemme, var det ikke så mye som en dråpe som kom ut av krana. At ikke det er vann å oppdrive, er jo ikke like gøy. Yngstemann fortalte at han hadde hørt noen nevne at dette kunne ta tre-fire dager (!), og jeg innrømmer at det fór tanker gjennom hodet, som jeg selvsagt ikke uttrykte høyt. Men veldig stresset var jeg ikke. Jeg antok at det kanskje kun ville være snakk om en dag. For å la alle det kjenne litt. Øve litt. Og så ville det nok bli slått på igjen. Men hva jeg savnet, var nyheter. Å få vite noe. Og mobilen fungerte ikke. Verken internettforbindelse eller telefonnett. Så den ene timen etter den andre forløp, uten at jeg visste om det gjaldt utelukkende byen vår. Eventuelt hele landet. Eller om det kanskje var større enn det og.
«Ah! Radioen! Jeg har sett en radio på kjøkkenet!», utbrøt jeg en gang utpå ettermiddagen og regnet meg at den sikkert ville kunne oppdatere oss litt. Jeg mente å huske at det alltid var i alle fall én engelsk kanal å oppdrive og vred knappen sakte frem og tilbake, -men nei. Mye musikk, og alt på spansk. Og språkkunnskapene var ikke der enda, at jeg ville forstå tilstrekkelig av det. Jeg hørte noen nabodamer prate om elektrisitet, men forstod ikke detaljene i det, og forsvant ned i boka mi. Ungene, dro på lekeplassen. Som nå, for første gang, var smekkfull av unger. I alle aldre. Og på fotballbanen òg. Noen med ball. De fleste uten ball. Pratende. Lekende. Leende unger.
Vi hadde en knall dag. Den var mørkere enn vanlig. Kaldere enn vanlig. Kortere enn vanlig, for vi la oss omtrent da solen gikk ned. Hva mer? Jeg sang for ungene, da de skulle legge seg. For jeg var jo ikke blitt trøtt enda. Vi snakket. Lo. Og jeg sang. Slik jeg alltid gjorde før. Og halvvoksne unger brydde seg ikke om det var Lullabys fra da de var småbarn. Det var antakelig det som gjorde det så fint. Der i mørket. Kun mammas stemme. Og de kjente tonene. Den lille sprekken på den høyeste.
Stemningen. Nærheten. Pusten.
Helt inntil.
Helt nært.
Og ingenting annet.