Enten er det jeg som har misforstått, eller så er det de. For hva skjer med flørtingen i “Jakten på kjærligheten” om dagen?!
Hver mandag reduserer TV2 meg til en hormonell, über- klein ungdom. Det er rett og slett vondt. Når bønder og friere samles rundt det ganske land, skal det godt gjøres å ikke se, – men det skal godt gjøres å orke og.
For hva er det som skjer når disse kjærlighetssøkende menneskene skal “step it up” eller “begynne å F-L-Ø-R-T-E “ som de så omstendelig påpeker det? Jo, da bryter helvete løs. På merkelig vis transformeres de fra småhippe folk ,- til budeier i 1919.
De begynner å pjuske. De setter seg ned og pjusker.
Ja, pjuske, kaller de det. Bare å snakke om det på TV er ille nok. For ikke å nevne hvor absurd det er å ha en slik type samtale, med et menneske du knapt kjenner. Det handler altså om å kile hverandre på armen. Les den setningen igjen, og så fatter du det. Dette er voksne mennesker, som kiler hverandre på armen.
I virkeligheten finnes det en haug av uskrevne regler. En av dem, blant annet, er at man aldri kiler et one-night-stand. Man kan ri, men man kiler ikke. Det tror jeg de fleste vet. Og det er ikke helt feil å sidestille deltagere på arenaer som dette. De har knapt snakket, men de liker nå det de ser. Det er en god start, men det er fortsatt et helt sett av regler.
Jeg er alt for stryk, klapp og klem, – men det krever et visst nivå. Man bør kjenne hverandre. I alle fall litt. Helst bør man ha kysset. Man bør ha tilbakelagt et par tre dater, – og som et absolutt minimum; begge må vite at det er noe på gang. Man må vite at den andre liker.
Egentlig syns jeg litt synd på de. Disse budeiene i kameralys. De har garantert fått noen på kroken før. Et eller annet har funket. De har halet det i land. De har sett, de har meldt, de har tekstet. De har sikkert møttes, og skravlet og. Hva er så denne “FLØRTINGEN” med store bokstaver? Hvordan gjør man egentlig det?
“Gratulerer med vel overstått valg! Det er ikke mange jentene igjen på gården nå. Hvordan skal du sørge for at romantikken virkelig blomstrer i tiden fremover? Skal du flørte? «
Jeg ser henne for meg. Katrine. Muligens en gammel referanse, men det er henne jeg ser. Søte Katrine Moholt, men med alle disse spørsmålene. Disse begredelige spørsmålene. Og f- ordet. F- ordet, som alle hater. Spørsmål og replikker som er fløyet inn fra England. Fra farmer wants a wife. Mest av alt syns jeg synd på henne. Og stakkars fyrer, bønder og friere og. I det minste yter de spørsmålet en slags omvendt rettferdighet. Også svaret blir kleint, gammeldags og rart. Så hvert år. På samme måte.
(beveger hodet lett, fra side til side, – mens han smiler skjevt og ser rar ut)
“Nei, altså, e veit ikkje heilt, e. Jo, e må vel prøva å flørta litt, då….. Stryka litt, kanskje… Ta litt på ho…”.
Og hver gang, klapper hele kameracrewet. Jeg antar at det er sånn det skjer. For de er så himla glade for at bonden har et svar. For de vet fader ikke. Ingen vet hvordan man flørter. Ingen vet jo hva det er. Så hver gang dette f- ordet dukker opp, svarer de alle slik;
“Nei, altså. E veit ikkje heilt e. E trur ikkje e e så god på flørting, e”.
Men kamera-folka stirrer fortsatt. Syv- åtte menn og seksten øyne. De har gjort det før og vet hva de vil ha. Så de viker ikke med blikket, og stirrer de i senk. Og endelig. Endelig kommer det,- det de alle har ventet på;
“Men…e får vel prøva å ta litt på ho da, kanskje. Sjå ho dypt inn i auan”.
Jeg syns nesten det lukter litt metoo, jeg. “Hold labbene hvor jeg kan se dem”, sier nå jeg. Jeg vet om du liker meg, om jeg får bli igjen på gården. Eller om du steker glutenfri vafler, uten melk.
Istedet sitter de i enga. Gørr kleine, pjusker og ler nervøst.
Så midt i oppramsingen av hvilke fag hun har tatt, begynner han plutselig å stryke på ryggen. Ikke bare en gang, eller når de reiser seg, men hele tiden og. I tretti minutter pjusker han. Hun får øm- vondt under jakka, men kjenner han ikke godt nok til å si ifra. Og når han endelig er ferdig, må jo hun gjøre noe og. Så hun setter i gang å pjuske han på armen. I førti minutter pjusker hun. Hele tiden klør han noe innmari, men han får heller ikke sagt fra, for han husker ikke hva hun het.
I årevis har jeg sett på dette, og nå får det jammen være nok. La stakkarene få slippe å flørte, på et språk de ikke skjønner. Og nei. Man stirrer hverandre ikke inn i øynene. Man ringer politiet. Verden har gått videre, og flørtingen har avansert. Vi ler og steker glutenfri vafler i stedet. Så kjære manusforfattere i TV2, se om ikke det finnes en mulighet for å justere innholdet, bare litt? Vær så snill. For vår alles del.