En torsdag for noen uker siden stod innlegget mitt «Og nå er jeg også dette. En kald, ufør kroniker» på trykk, i Telemarksavisa (TA). Noen dager etter, var kronikken å lese i Nettavisen. Og noen dager etter det, lå den på Facebook-gruppene «Uføreopprøret» og «Vi som krever billigere strøm». Hvorav sistnevnte gruppe består av 617.000 medlemmer, i skrivende stund. Innlegget ble delt 400 ganger. Fra Facebook alene. Det var cirka 400 kommentarer. Offentlig. Og jeg får fortsatt meldinger. Privat.
Her er et utvalg.
«Så trist å lese».
«Noe må bli forandret her i verdens rikeste land. Et hån!».
«Jeg må finne et annet land å bo i når jeg går av med pensjon om seks år. Etter 34 år i arbeidslivet. Når jeg går fra uføretrygd til alderspensjon (…)».
«En brutal virkelighet som politikerne lukker øynene for».
«For jæ****».
«Vi må stemme RETT, neste gang!».
«Dette går på menneskeverdet løs».
«Når ble Norge slik?».
«Håper de med ansvaret leser dette».
«Send det til politikerne!».
«Føles som vi ikke betyr noe».
«Jeg ser urettferdigheten og kjenner som revmatiker hva det vil si å være kald inn til beinet».
«Kjenner meg igjen i alt du skriver. Det å bli ufør er en stor sorg (…)».
«Føler så inderlig med deg og er svært takknemlig for at du evner å beskrive dette så godt».
«Du er ikke alene om å føle det slik».
«Jeg håper statsrådene leser dette. Og tenker».
«Du er ikke alene, vi er mange som har det sånn. Sender deg en klem, den hjelper ikke mot regninger og forsakelser, men bare for å vise deg at vi er flere, mange, som sliter nå».
«Det var så mye jeg ville gjøre, så mye jeg ville bli, da jeg var ung. Å være fattig stod ikke på lista».
«Hadde trygda vært mer, kunne jeg spart til tannlege og tatt med guttene på badeland i ny og ne».
«Å aldri kunne unne seg noe. Ikke kino, ikke teater, ikke et kafebesøk».
«Merker også forskjellen med folk. Å si at man er ufør er nesten som en sosial død».
«Hvordan skal dette ende?»
Jeg leste. Svarte. Skrev. Og gråt. I dager til ende. Det var så mye kjærlighet. Forståelse. Med noen få unntak, selvfølgelig.
«Du eier bolig. Har selv valgt å få barn, er meget skrivefør, aktiv, foretaksom og ser bra ut så om du går for han forsørgeren så finnes han nok (…). Mange har det svært mye vanskeligere enn deg».
«Fant både profiler og bissniss som matcher dårlig med stakkarsmeg-imaget».
Jeg tipper at vedkommende har det mye vanskeligere enn meg. Jeg tipper at mange har det vanskeligere enn meg. Jeg tipper også at om man har det riktig, riktig ille, så er det lett å begynne og sammenlikne. Sammenlikne sorg. Sammenligne slit. Sammenlikne sykdom. Jeg tipper det er lettere å skue hunden på hårene om man har det fælt, selv. Om man lider. Har vondt. Er bekymret. Er kald. Om man er trist. Medtatt. Isolert, kanskje. Fysisk syk. Psykisk syk. Lite lykkelig. Ulykkelig, kanskje. Om man er fattig. Fattigere.
Jeg kommer ikke til å forsvare meg. Jeg trenger ikke forsvare meg. Jeg ser ingen grunn til å forsvare meg. Jeg sa sannheten. Jeg skrev det som det var. Men jeg skrev jo ikke alt. Jeg skrev ikke at jeg kan ringe foreldrene mine, dersom det blir riktig, riktig ille. Hvorfor skulle jeg? Det handler ikke om det. Det handler om alt annet. Det handler om meg. Min familie. Familien jeg har skapt. Og det uverdige i ikke å klare seg. Selv. Å klare seg selv. Heldigvis, handler det heller ikke om retten man har til å uttale seg. Om man er verdig nok. Fattig nok.
Så var det denne. Som tikket inn, en tidlig morgen.
«Uføre og utenforskap gjør meg rivende deprimert. Livet uten utsikter for et framtidig familieliv gjør meg suicidal».
Han hadde skrevet det nærmest i dikts form. Så hver setning fikk stå, helt alene. Med masse innhold, i hvert ord.
Er det ikke rart hva fortvilelse får frem i oss? Noen blir rasende. Andre blir dype. Empati. Apati. Behovet for å finne en skurk.
«Jævla Støre!». Bilder av Støre med Hitler- bart. Bilder av Støre med Pinnochio-nese. Og ikke minst, hatet mot skiftet. «Kronikken skulle hengt på veggen til MDG idiotene. Du vet de folka uten hjerte». Så hun som hiver seg på og mener at de åpenbart «mangler flere vitale organer». Så meg, som ikke klarer lenger å la være og svare. Som proklamerer meg «stolt grønn og rød». At det hadde vært hyggelig med en saklig debatt uten fokus på hvorvidt det er, eller ikke er, vitale organer involvert. Men at jeg takker dem for engasjementet. I og for seg. Blunkefjes (til dem. Ikke dere).
Så er det «oss og dem» folka. Dem, i utlandet. Dem i utlandet, som visstnok stjeler fra oss. Oss, her. Oss, som ikke har noe. Som ikke har det noe greit. Hvordan de stjeler fra oss. De som ikke har noe. De som heller ikke, har noe. Det hinsides, i det. Sitat slutt.
Avslutningsvis, vil jeg legge ved noen andre sitater. Som ble sendt til meg. I anledning kronikken min.
«Jeg kan ikke forstå hva en regjering skal være godt for, om det ikke er for å hjelpe de svake. De sterke klarer seg da bra nok».
Kim Larsen (1945-2018)
«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».
Arnulf Øverland (1889-1968)
Og helt til sist. Hvordan nød gir næring til hat. Vi må vokte oss vel, kjære samfunn.
Vi må vokte oss vel.