Jeg tror jeg er terningkast fire. Sånn på en vanlig hverdag. Egentlig, blir det litt feil å si at jeg tror. At jeg t-r-o-r at jeg er terningkast fire. Akkurat som om man ikke har tenkt gjennom det. For det har man jo. Man ser seg litt rundt. Snapper opp hvem som er seksere. Og orienterer seg deretter.
Ja, og plasserer seg på skalaen da. Det er jo ikke verre enn det. Det er skalaer hele tiden. Hele livet. Og så kan man jo diskutere det, selvsagt. Faktisk, så holdt jeg på å skrive et leserinnlegg om det i våres. Etter debatten om hvorvidt vi skal tåle konkurranse. Hedre vinnere og så videre. Men uansett. Det er nå sånn det er. Vi vet det jo likevel. Hva vi kan, -og hva vi er. Stort sett, hvert fall.
Så. Jeg er altså terningkast fire. Og hvis noen har levd fullstendig isolert hele sitt voksne liv. Jeg ser for meg, inni en hule (det har jo blitt in nå). Avskåret fra omverdenen. Snakk. Og speil. Vel. For dere (dersom dere altså nå har fått tak i en avis. Eller internett. Eller lyd-utgaven). Terningkast fire henspiller seg da altså ikke på kognitive ferdigheter (whatsoever), – men utelukkende på fysiske attributter. Som i og for seg ikke må forveksles med attraktive butt`er, men det er ikke milevis unna heller.
Dersom man tilbragte noe tid med det motsatte kjønn, spesielt i kjønnsmoden alder (jf. pubertet) (jf. hjelp) så vet man litt om hva … som … legges til grunn. Grunnpilarene. Kriterier. Kanskje ikke kriterier, men mer måleinstrumenter. Jeg, personlig, tilbragte en del tid med det motsatte kjønn under denne høyaktuelle tiden (da, som venn (basert nettopp på terningkast, som kanskje til og med var nede i tre). Og nettopp som venn, eller skal man kalle det vitne, får man med seg mye)). Det var definitivt et par ting som gikk igjen. Jeg vil kalle det gjengangere. Og dersom man skulle ha noe ønske om å kategoriseres som en sekser, var det nok ingen stor kunst, egentlig. Men definitivt en jobb som skulle gjøres.
Det gjaldt å ha langt hår. Bare ved å la det gro, var du godt over gjennomsnittet. Det var lurt å sminke seg. Altså, nå mener jeg kun at det var lurt, –dersom ønsket var å bli en sekser (noen vil jo det). Det føler jeg er greit å presisere. For min del hadde jeg mer enn nok med å memorere areal og omkrets, – i tillegg til å kunne litt tysk. Men herregud. Litt fashion og makeup gjorde også jeg. Men det var liksom ikke nok. Det ble ikke utslagsgivende, kan man si, med gjennomsiktig mascara og Baggy Jeans. Men det var jo innmari godt å gå i.
Og så var det mer. Man kunne godt være litt stille. Man trengte ikke å mene seg mye. Le høyt eller legge gutta i bakken (du vet hvem du er). Man burde helst sitte på samme sted. La alle komme til deg. Fargelegge nydelig i margen (ikke skriv så mye). Mens man ser bra ut, selvfølgelig. Kanskje børste håret. Ta på litt gloss. Igjen. Ikke si så mye. Bare være. Der borte. Helt stille. Mens alle kommer til deg.
Og sånn var jo ikke jeg. Jeg var ingen bråkemaker, men jeg var liksom ikke stille. Jeg mente mye og lo ganske høyt. Mest av meg selv, selvfølgelig, – og det var heller ikke veldig kult.
Men jeg lever godt med det. Terningkastet mitt, mener jeg. Og det fine er, at det ikke skal så mye til. Verken for å tippe opp eller tippe ned. Man ser fort resultater, for å si det sånn. Som med all annen estetikk. Som når du maler huset. Kjører samme farge overalt. Det er jo ikke noe å ta på vei for. Det er jo, egentlig, ganske enkelt.
Og så er det jo innmari gøy når du blir en sekser, da. Som ikke er så ofte, selvfølgelig, men det skjer. Og det, skal jeg fortelle dere mer om, neste gang.