Hvorfor jukse seg til toppen? Vel, strengt tatt er det ikke juks, men jeg forstår greia.
Og om jeg gjør det for menn? Nei, absolutt ikke! Når jeg gjør et realt byks på terningen, i løpet av noen timer, så er det ikke for menn i det hele tatt. Men selvfølgelig! Man kan godt kalle det et fornøyelig frynsegode.
Neste ut. At vi pynter oss for hverandre? Klisjeen der? Jeg vet ikke hvem som fant opp det, men jeg tipper det var en mann. For så søte er vi ikke. «Ååå, jeg? Ikke tull, a! Jeg bare pynta meg for Tine, jeg!». Vi pynter oss jo ikke for hverandre! Ærlig talt.
Vi pynter oss for oss selv! Okey? Kun det! Det har alltid vært det! Selv når man prøver å fakke mann, så er det det. Det norske. Ikke det engelske. Men jo. Selv, det engelske. Da er det i så fall kun for å bedre sjansene. Til fakkingen. For seg selv …! IKKE FOR MANNEN! Så ja. Jeg gjør det for meg selv. For selve selvet mitt. For at selve selvet mitt kan walk on sunshine, da. For det er jo det man gjør, da. Man går på solskinn. Man blir i Happy-Mood. Man får ting gjort. Man blir nådeløs. Fryktløs. Man blir Quenn Bee.
Og det syns! Så en definitiv sideeffect er altså, -at du får draget. Og for en som vanligvis befinner seg i det midtre (om ikke det nederste (jf. siste tids hendelser)) sjiktet av terningkast-skalaen, rent utseendemessig, så kan dette skiftet faktisk oppleves ganske omveltende. Men på plussiden; man venner seg fort til det. Så når jeg går ut. Med sminke. Bra hår. Bra klær. Neglelakk. Fra innerst til ytterst: smooth. Så merkes det. Jeg merker det. Og gud-bedre-meg, de merker det.
De åpner plutselig dører. De kikker lenger enn forventet. De lar meg komme foran i kassa. De begynner plutselig å bable. Usammenhengende og rart. Og det rareste. De begynner å gi deg ting. Jeg har fått brus på Coop Obs (som ikke hadde gått ut på dato). Jeg har fått skruer på Byggmax (som ikke hadde gått ut av sortimentet). Av en fyr på Narvesen en gang, fikk jeg pølsa. Som jeg var i ferd med å betale for. Jeg grep i hvert fall etter lommeboka. Men neida. Gratis pølse. Til meg. Av han bak disken. Minuset var at han, etter sigende, verken hadde myndighet, eller stilling, til å gi ut gratis pølser. Så han gjorde som enhver kriminell ville gjort. Kikket fort rundt seg. Eliminerte potensielle farer og vitner. Gav meg det-er-klart-blikket, – og sørget for at jeg nærmest stormet ut av butikken. Med pelskåpe og pølse. Som en eller annen kriminell.
Men det er ikke bare kleine situasjoner. Det er mye deilig, og. Som når de lar deg få luker i trafikken. Som knapt var en luke. Når de gir deg parkeringsplassen sin, enda det var deres tur først. Når de lar deg komme først i svingdøra. Eller, karuselldøren, strengt tatt. Ja, du vet. Disse hektiske dørene med innmari mange muligheter, men som forbindes med innmari mye stress. Men ikke på terningkast-seks-dager, nei. Da får jeg alle lukene, sjøl.
Likevel, gjør jeg det mest for meg selv. For å bli dobbel så effektiv. For flowens skyld. Serotoninet. Dopaminet. De går jo til himmels. Det er Power Dressing. Power Polishing. Kraft Stelling. Kraft Stæsjing. Kall det hva du vil. Men det funker!
Men som alt annet i livet. Måtehold. Måtehold, dere. Man vil jo ikke at hodet skal eksplodere. Av egoet, altså. Men sånn i ny og ne. Funker det. Det funker som bare rakkern.