Jeg har et skikkelig elsk/hat forhold til Tinder. For ikke å fornærme Tinder helt (og eventuelt risikere medlemskapet mitt- Gud forby), så vil jeg nok si at det er mest elsk da. I perioder fungerer det nærmest som en sutteklut, og det kan gjøre at jakten-på-en-mann- motivasjonen stiger fra 0- 100 på et par sveip. Det er håpets app, fremfor alt.
Da jeg først stiftet bekjentskap med appen, for et par år siden, var det en merkbar mer balanse rundt det hele. Det ble noe jeg kunne sette av tid til, som det å gå gjennom avisen eller se hvilke kleskupp Zalando mente jeg burde benytte meg av den uken. Å sveipe ble rett og slett en del av dagliglivets rutiner. Det krevde få kraftanstrengelser, og fokuset lå nødvendigvis ikke utelukkende på appen. Det kunne bli noen sveip mens jeg bladde i avisen. Noen sveip på do. Det kunne bli noen sveip mens jeg laget middag. Det kunne nok også bli noen sveip mens jeg hørte små fortellinger fra barnehage- dagen. Dessverre og uheldigvis. Nå og da kjente jeg selvsagt på den dårlige samvittigheten, nettopp overfor de små, men ettersom jeg tross alt prøvde å gjøre livet enklere for oss alle tre, følte jeg meg med ett beroliget. Jeg vil til og med påstå at jeg var mer enn berettiget til å opptre som jeg gjorde. Faktisk var det min plikt som mor å forsøke å skape et A4- liv for mine to små, slik at de, first- hand, kunne se hvordan kjærlighet og forhold utspillet seg i det virkelige liv. På et tidspunkt hadde jeg begynt å kjenne på en viss bekymring for om de eneste rollemodellene de ville stifte bekjentskap med, når det gjaldt forhold og forelskelse, var Disneys «Beauty and the Beast». Selv i animasjonsverdenen, hadde jeg oppdaget at det skortet på velfungerende par. Både folka i Ninjago og Paw Patrol så ut til å være opptatt av helt andre ting enn sunne kjærlighetsrelasjoner. Bare vent til trolldommen forsvinner og bikkja stikker!! Hvem skal hjelpe deg da?
Så jo. Tinder har blitt en del av livet mitt. Livet vårt, når sant skal sies. De vet det bare ikke ennå. Jeg passer selvsagt på å skifte skjermbilde idet små hoder dukker opp fra intet. Hvis jeg rekker. Hvis jeg ikke rekker, pleier jeg å si at det er de som mamma jobber med. Det er Jens. Der har vi Jonas. Ali. Frank. Og slik fortsetter jeg. En gang satt en venninne og gjorde litt research på Facebook- profilen til en kar hun hadde matchet med. Da også kom plutselig en kar opp fra intet, og lurte på hvem mannen med det lange skjegget var. Jo, det er julenissen det, sa hun. Og gutten på fanget hans, forteller hva han ønsker seg til jul. Så slik kan man selvsagt også gjøre det. Noen år.
Opp til nå, har tidspunktene for sveiping vært litt uvilkårlig. Men absolutt kretset rundt ettermiddager, kvelder, og en del på søndager. Det siste sier seg selv. Hvertfall når det gjelder søndager som faller inn under «delt omsorg»- kategorien. Da risikerer man ikke bare muse- arm. Da er muse-finger høyst reelt. Dit vil du kanskje ikke, men dit kommer du.
Selve sveipingen har forgått i ordnede former, vil jeg si. Rolige bevegelser, liggende i sofaen. Under teppet, og gjerne med en kaffe latte til. Eventuelt noen sveip før leggetid, for å minne seg selv om at det er en ny dag i morgen. Sånt er viktig. Pulsen har vært rolig, sjelslivet likeså. Det har figurert profiler som har fått meg til å smile, noen til å le, mens andre igjen har vekket harme, avsky og fornektelse. Fra det ene ytterpunktet til det andre, har det også bydd på god underholdning, og jeg kan knapt si jeg har grudd meg til selve ritualet før.
Nå har det derimot skjedd noe. Jeg har sveipet hardt. Hardere enn noen gang før. Fysisk hardt på skjermen, mener jeg. Om du skulle lure. Tidvis har jeg sveipet så fort og gæærnt, at appen har hektet seg opp. Det skjer i grunn oftere og oftere. Jeg har tatt meg i å gnisse tenner mens jeg har sveipet, og med øynene lukket. Det gjør åpenlyst inntrykk, selv på meg. Jeg har stått på mølla og sveipet til venstre en hel sang, uten at jeg ble redd for å ha «gått glipp av noe bra». Det kan ha vært sinna- trening. Det skjer heldigvis ikke så ofte. En annen gang sveipet jeg også på tredemølla. Da sveipet jeg så lenge til venstre, at jeg plutselig ble redd for om noen hadde sett det. Se på hu sure, bitre kjerringa der da! Sveiper bare til venstre liksom. Serr ass. Sikkert umulig å please. Jeg hørte de nærmest lo av meg der bak. 20- åringene med oksenakker, som syns alt var godt nok.
Jeg har også fått en ny vane. Jeg har begynt å sveipe om nettene. Når jeg våkner og kjenner så smått på panikken. Man får mange skjellsettende opplevelser om natten. Hodet er sylskarpt, og opptrer som rene dommeren. Nå får det jammen være nok, tenker jeg da. Da sveiper jeg for livet en tjue minutters tid. Både hardt, fort og gæærnt. Har begynt å snakke litt høyt og. Mens jeg sveiper. Det er ikke først og fremst hyggelige ting, som blir sagt. Kjenner vel litt på en irritasjon, kanskje. Bare det at en oksenakke- fyr har liket meg, kan få meg til å tenne på alle plugger. Leser de ALDRI profilen??! Nå har han pokker meg liket meg annenhver uke, i to år! Bør man ikke, i det minste, lese teksten en gang da? Når jeg sier klart og tydelig ifra at jeg ikke makter å se flere halvnakne, Schwartznegger- like kropper mer..! Når dette er mine velvalgte ord i profilen. Tror du virkelig syv bilder av muskelmassen din, kun muskelmassen din, er det som skal til da? Les profilen, Frank. Les profilen!! Det finnes da nok av jenter som elsker sånt. Jeg er bare ikke en av dem.
Jeg har sagt andre ting og. Det er gjengangere, har jeg merket. De tilhører nok en slags Topp 5. Jeg vil beklage språket på forhånd. Språk kun nyttet under særledes skjerpede omstendigheter, må vite. Dessuten et språk jeg i utgangspunktet tar sterkt avstand fra. Likevel bør du nok sette deg inn i følgende;
Du har ført dialog med fem, tilsynelatende, bra fyrer, over en viss tid. La oss si en måned. Kanskje to. Du syns etter hvert at disse nett- samtalene har blitt til de grader kjedelig, og er innmari lei av å fortelle om helgen din/jula/påskeferien osv. Faktisk så lei at du har begynt å kopiere og lime inn svar, og heller varierer navn/stedsnavn/antall barn, slik at det måtte passe til hver enkelt. Etter en drøy måned med small- talk, byr 3 av 5 på en så grisete melding en kveld, at du blokkerer de umiddelbart. 1 av 5 svarer aldri igjen. Altså, sitter du igjen med en. Helt til han i forbifarten nevner at han venter barn med en annen. Han blir far om noen uker. Da hender det at man mister gnisten, og språket tilspisses en smule. Under sveiping, må vite.
Mine topp 5 blir da fort;
- Nei, fy faen.
- Nei, fy faen, jeg orker ikke
- Hva skjer med verden?
- Nei, så ille. Jeg orker ikke.
- Du gjorde ikke det??! Du gjorde ikke det??! Hva ville mammaen din sagt?
Det er mye vondt å forholde seg til. Mye smerte. Men og mye håp. Det er innmari viktig å minne en selv på, og du vet aldri når det kan dukke opp. Så du holder ut, profil etter profil. Noen skriver at de kun ønsker en trofast dame. Etterfulgt av 7 utropstegn. Da er det ikke vanskelig å tenke seg til hva som gikk galt sist. Så man får absolutt innblikk i noen skjebner. Vi har de som har gått » livets skole». Dem er det mange av. Vi har de som skriver at en tøff barndom har gjort at de har litt problemer med å stole på folk. Vi har de som søker den store kjærligheten. Og vi har de som bare vil pule. Åpent og ærlig er det.
Alt i alt bør du være i pluss for å holde ut i denne jungelen. Du bør være i balanse. Du bør være uthvilt, du bør ikke ha for mange bekymringer for øvrig og du bør heller ikke lide av ekstrem kjærlighetssorg. Men selv om du er klok av skade, gjør du det igjen. Selv noen timer etter et break- up, sveiper du. Det er som en injeksjon fylt med håp og lindring, rett i hjerterota. Og det kan hjelpe der og da. Det har jeg mange eksempler på at det gjør. Men med så mange profiler, dialoger, relasjoner og knuste drømmer, kan en likevel la seg vippe av pinnen noen ganger. Det er typisk for når man sveiper hardt.
Det siste året, kan man nok se en endring i Tinder- vanene mine. Det innser jeg. Klokkeslettene har blitt mer obskøne, og det har blitt mer mimikk og prating underveis. Om noen hadde analysert antall inn-, og utlogginger, hadde nok ikke vedkommende blitt særlig beroliget. På pressede tidspunkt, har nok innloggingene passert 20 på en time. Det er jo voldsomt selvsagt. Da kan man jo i etterpåklokskapens lys spørre seg om det hadde vært mer fornuftig med en telefon til mamma. Eventuelt en venn. Kanskje var det da man skulle ta seg råd til en komedie bestilt via Apple Tv? Eventuelt tømt den ostepopsen. Med Pepsi Max og rødvin til. I stedet sveipet jeg. Som best jeg kunne, sveipet jeg.
Ja, for tenk alle historiene mamma kan høre, når hun bare får en mann. En mann som lager mat. En mann som klipper gresset. Da skal mamma være tilstede da. Både fysisk og mentalt. Hele uka. Og hvis mannen attpåtil er morsom og kjekk, tenk hvor blid mamma kommer til å bli da, da! Så bare vent litt. Mamma må bare sveipe litt til nå. Men tenk hvor bra det kan bli da! Og tenk hvis han er god og kjærlig og. Blir bare heeelt A4 her hjemme da. Kyssing morgen og kveld. Før middag, etter middag. Her, kjære. Der, kjære. Hjelpes meg, for noen rollemodeller dere skal få. Mamma må bare sveipe litt først. Og nå ser det jammen ut som David fra Drammen har sendt en melding og. Han som både er kjekk, utdannet og uten barn. Han kunne nærmest flyttet rett inn han. Gode formuleringer, anstendige bilder. Han kan det! Ja, han spiller til og med fiolin han. Jeg kan nesten ikke tro det. For en flaks!
Så sånn snur det. Når David fra Drammen endevender alt. Man går fra en topp 5 liste, til en helt annen. Og det er klart. Jeg er ikke interessert i å finne mann på annet vis nå. Det skulle ha tatt seg ut. Da ville all sveipingen ha vært til ingen nytte. Alle timene jeg har investert ville ha vært forgjeves. Det har til og med vært medlemskap, og penger, involvert! Nei, så nå passer jeg på det. Når søte menn på Kiwi stirrer lenge over fruktdisken, er jeg snar til å se ned. For å være helt sikker, klør jeg lenge i hodet, og snøfter litte grann. Da pleier de å gå.
For sikker er jeg. Tinder og jeg er meningen. Det er slik det skal skje.
Mamma må bare sveipe litt først.