Jeg føler jeg har en midtlivskrise, – hva angår dating. Men dette er ikke kriser synonymt med å kjø r/p e mye. Kjør hardt- kjør stil, liksom. Nei, nei. Her kjører vi så lite som mulig. Her, er kjøringen så godt som ikke-eksisterende. Foråsidet. Jeg kjører ingenting. Og det er ingen som kjører meg.
Men, likevel. Jeg har aldri vært lykkeligere!
Sånn sett er det kanskje rart å saksøke Tinder. I og med at jeg er så lykkelig. Og ikke bitter i det hele tatt. Men jeg føler at de skylder meg penger (ikke minst, er det en mangelvare for tiden også). Akkurat som buksene jeg sendte tilbake til LightInTheBox på grunn av `poor quality`. De gir meg pengene tilbake. Alltid. No questions asked. De vet jo like godt som meg at kvaliteten er «så som så» Eller som vi sa på Porselænsfabrikken i gamle dager; «det er ingen som slår 3.sorteringa på pris». Det kunne jo gjort noe med forventningene til folk, da. Tenker jeg. Om de hadde slått til med et nytt slogan. «Pris over kvalitet. Alltid». «Du får kanskje ikke det du ønsker -men du blir ikke blakk». «Mediocre is the new black. Try for free. Always». Noe sånt. Da hadde jeg i det minste ikke blitt blakk, – i tillegg til å være singel. For det er to kjedelige ting. Eller, vent litt nå. Det er litt av grunnen, også, til at jeg saksøker Tinder (jeg har ikke begynt enda. Men jeg kommer til å begynne, snart). Jeg syns ikke det er kjedelig å være singel, lenger (hørte du?). JEG SYNS IKKE DET ER KJEDELIG Å VÆRE SINGEL LENGER!!! (sjokk-emoji). Det kan bare bety at Tinder har drept alle mine romantiske intensjoner, drømmer og lengsler …! Jeg vil ikke mer! Jeg har ikke lyst, noe mer! Og jeg er glad for det! Og om ikke det er saksøker-grunn, -så vet ikke jeg!
Og for dere som stusser over det økonomiske aspektet, og tenker at Tinder er gratis. Nei, det er det ikke. Ikke egentlig. Ikke når du har scrollet i syv år. Da må du over på bedre betingelser. Svømme i bedre farvann, so to speak. Også kjent som Tinder Gull. Som, for de uneducated, betyr at du får opp alle de som har likt deg, først. Eller, som har likt deg, period. Altså, de som har sveipet deg til høyre (og overhodet ikke under teppet, for å si det på godt norsk). Litt som en `tommel opp` da, på sett og vis. Og du kan da lete blant dem som allerede har høyre-sveipet deg. Det er mindre fuzz. Mindre rot. Og tanken er nok også en viss realisme (for de som trenger det (non-taken)) og det tidsbesparende ved det hele. Men selv dette, hjalp ikke meg. Og jeg skal ikke klage på antallet, heller. Når sant skal sies, og skryting skal skje. Men, enn så lenge trumfer kvalitet kvantitet, -og her er jeg. Like langt. Like kort. Men lykkelig *. Lykkeligere enn noen gang, når sant skal sies igjen. Hvilket er uhørt. Absolutt uhørt!
Og det er ikke slik å forstå, at jeg ikke har prøvd. Jeg har scrollet, jeg. Jeg gjorde scrollejobben (Jul.anm, setningen bør uttales inni seg selv, sakte). Jeg scrollet meg både gul og blå – og bleik. Dere som har fulgt meg litt, vet jo det. Jeg har til og med dratt på dater. Akk, så mange dater. Brukt opp barnepike-kvoter, på «stader man aldri skulle tru at at nokon kunne bu» (tolk den vidt og bredt). Og jeg har prøvd mer. For noen måneder siden prøvde jeg virkelig å ta grep. Ja, jeg gikk jo hardt ut, og allting. Sa at jeg skulle date over en høy sko. Eller en lav sko, godt mulig. Poenget er, at jeg var klar for dating, – ut av en annen verden. Ut av en annen dimensjon. Jeg meldte meg blant annet på Speed-Dating. Eller, jeg forsøkte i alle fall. Jeg ble tipset om det. Sjekket det opp. Så at påmeldingsfristen var gått ut. Tok kontakt med hun som «hadde regien» på det hele. Lang, needy melding (la oss ikke dvele ved det). Fikk plass (hun så nåde i meg). Men lykken ble kortvarig. To uker etter, fikk jeg en sms fra regi-dama om at det var for få påmeldte menn. FOR FÅ PÅMELDTE MENN!! Så nå er det altså ikke bare kravene mine som er et problem lenger, – men vi har i tillegg gått tom for menn …! Jeg kan ikke tro det (det vil si, jeg kunne ikke tro det (preteritum)).
Men tro dette. Selv om ikke jeg bryr meg om menn, lenger, -så bryr åpenbart de seg om meg. Vel, det er en understatement. Jeg har draget som aldri før. De lukter at jeg ikke vil, -og de elsker det (ekkel biologi). Jeg får leg-pics (jeg aner ikke hvorfor (det føles dessuten litt annenrangs**)). Som for øvrig, ikke bør forveksles med andre type pics. Dette er legs, ikke noe annet. Bilder av, og med ben. Jeg har fått ben-bilder av førtiåringer, syttiåringer. You name it. Selv uten å ha spurt om det. Jeg får meldinger av gifte menn, også. Selv uten å ha spurt om det. Han siste syns jeg «virket så blid». Det var liksom mooven hans. Wild guess på at kona hans ikke er så blid om dagen (men hva vet vel jeg). Han sa i alle fall at det hadde vært hyggelig og hilst på meg en dag. Da sa jeg at han burde ta med seg kona, og. Se om hun ikke fant seg noe fint i butikken min. Da lo han godt. Og jeg lo godt. Og slik går no daga`n, uten menn. Og om ikke alt kan skyldes Tinder, så er det jammen nok å ta dem på.
Tapt arbeidsinntekt, for all loko lesing. Sveiping. Scrolling. Profiltekster som bærer preg av dårlig selvbilde, lav selvtillit, knuste idealer, knuste drømmer, bitterhet, sinne, apati og sarkasme. Å måtte lese -og hanskes- med det. Folk som har blitt lurt og løyet for. Folk som vil lure og lyve for deg. Og resultatet. Dårlig søvn. Dårlig appetitt. Træler på totten. Kjedelige stevnemøter. Bad dates. No dates. Og til sist; ingen interesse for menn. Og når jeg nå i tillegg syns det er litt stas å ha blitt fillekona til eksen, – så er det jo ikke noe å lure på engang. Tinder, I`m coming for you. I`m suing your ass.
*Hver gang jeg klager på at det er poor quality, rester, annenrangs, tredjesortering etc på Tinder, så innser jeg selvfølgelig at det slår rett tilbake på meg. Det er såå irriterende.
** Ingen oppfordring, for øvrig, om noe «førsteklasses». Goodness me.