Noen ganger lurer jeg på om vi kommer til å dukke opp i hverandres begravelser og slikt.
«Ja … og så har vi altså Anders, Henrik og Ole her. De kommer hele veien fra Trondheim, de da. De hadde da altså en såkalt online affære med Julie, – i henholdsvis 2008, 2017 og 2025. Ja, for det var i 2008, eller hva, Anders?».
Hvorpå Anders ville forklart at mesteparten fant sted i 08, absolutt. Men også litt på vinteren, i 2015.
Det skulle i utgangspunktet ha vært med en fjerdemann, også, fra Trondheim. Men da han fant ut at vår affære skjedde på akkurat samme uke som Henriks, så meldte han avbud, i siste sekund. Dette var nemlig Franks eneste erfaring med Online Dating gjennom livet, -og det skulle vise seg at jeg hadde gjort et større inntrykk på ham, enn hva han hadde gjort på meg. Det hadde nok sin naturlige forklaring i at han var nokså nyskilt den gangen, – mens jeg hadde The Time Of My Life, den uka der. Mye på grunn av Henrik, selvsagt, men også på grunn av et fysisk møte i kjelleren på Dr. Jekylls Pub, i Oslo. Det tatt i betraktning, gjorde at min gnist var «fully lit» og jeg kunne pøse den utover andre. Jeg var, rett og slett, et fyrverkeri av good vibes, kloke råd og serietips. Og mer skulle det ikke til, den gangen, for å gjøre Frank både lengtende og mo i knærne.
Noen ganger lurer jeg på hvordan det går med dem alle. Lever de? Har noen dødd? Hvordan gikk det for eksempel med han oppe på Nordstrand? Som hadde kjøpt tre kaniner, for å gjøre ungene glad. Som ikke hadde sjekket hvor lenge de lever (som er ti år, for ordens skyld. Som er litt, – når du er femti selv). Og hva med han som ønsket seg så desperat noen barn? Hvordan gikk det med han? Han som var odelsgutt, – og som ikke kunne flytte noe sted. Ble det noen barn? Løper de rundt på tunet, tru? Og hva med han jeg skrev med i flere år. Han jeg møtte en gang, hvor det var null kjemi, men som likevel var så fin! Om jeg ikke tar helt feil, var vi, per definisjon, pennevenner. Brevvenner. På Tinder (!). I lang, lang tid. Små, snodige møter. Skjebner. Og avtrykk.
Å gå på Tinder nå, er som å bla i et gammelt fotoalbum. Åh, han ja! Han husker jeg! Fin mann, det. Fin, fin, fin. Hva skjedde med han egentlig? Flyttet ikke han til Canada?! (og så bruker du den neste timen på Facebook, for å sjekke). Og så den neste. Neimen, se der. Christian, jo! Nei, ikke sant. Ble nok ikke langvarig med hun dama, da nei. Så kommer du på noe han sa en gang (skrev, – etter definisjon. Men who`s counting). Så begynner du å le. Og så kommer det. Det uunngåelige. Ja, hva skjedde der egentlig? Ble han sjekket ut av saken for tidlig, tro? Han var jo litt morsom, han. Etterfulgt av et stort og langvarig «hmm».
Jeg ser for meg at det ville vært småbord. Med små skilt. Kollegaer fra Kongerød, ville det stått på ett. Kollegaer fra Lambertseter, på et annet. Kunder, ville det stått på et tredje (altså ordentlig kunder. Kvinnelige kunder. Kunder som står hele tiden (!) (av en eller annen merkelig grunn føler jeg at jeg må forklare hva slags kunder det her ville være snakk om). Men ja. Dette var altså skikkelige kunder, -fra mitt enkeltpersonforetak. Som da, altså, aldri i sitt liv, hadde solgt noen seksuelle tjenester av noe som helst slag. Ikke så mye som en brukt truse, hadde vi solgt (til tross for utallige tips, om nettopp det, som en levevei i trange tider). Nei, på magisk vis, hadde jeg klart meg uten. På et eller annet vis, hadde jeg klart å beholde de selv.
Så ville det være et større bord. Med mange stoler. Til alle mammas menn. Det ville enten stå det, eller bare «Tinder». Med rød skrift, -og hjerter på. Der skulle de få sitte. Sitte og lytte. Gråte og le. Både «Supermann», «Ydmyk32» og «iposeogsekk». Og mange flere. Mens «Biscuit» ville ligge i kista (dette var, in fact, mitt første dating-pseudonym og jeg kan bare håpe at jeg hadde et sunt, ironisk og distansert forhold til det. Enkelte ting blir visket ut med tiden. Thank God). Jo! Og musikken vi skulle spille? «Allein die Liebe zählt im Leben», selvfølgelig. Av Semino Rossi. En tysk sanger som både minnet meg om en kunstinteressert fyr fra Bergen, – og som ved tanken på at disse dresskledde mennene skulle sitte i all sin alvorlighet og høre på denne sangen -sporet igjennom- antakelig ville få meg til å le, helt fra den andre siden. Og så skulle de le høyt, i bilen på vei hjem, de også. Og slik, ville jeg bli husket. Og på sett og vis, endelig også få bli
The one that got away.