Jeg har lagt en plan. En dating- plan. Og den består i å være singel. Forbli singel. I minst ett år (og kanskje mer). For utenforstående kan det muligens virke merkelig. Motsatt, kanskje. At det jeg egentlig burde, er å treffe en. Men nei. Jeg vil ikke. For første gang. I livet mitt. Så vil jeg ikke.
Og dette er selvfølgelig gjennomtenkt. Det er ikke slik at jeg bare våknet opp en morgen, tok en god gjesp, og «Nei! Nå vet jeg det! Jeg skal være singel, livet ut …!». Så er det heller ikke «livet ut», da. Men det føles jo for så vidt sånn. Et sabbatsår. Hvert fall når man har sabbatert, en god stund allerede.
Men saken er altså (nå hadde norsklæreren min vært stolt av meg. To av tre avsnitt starter med røvere fra den velkjente, oh-so beryktede, don`t-you- dare- regla «og, for, men, eller». Barndommens traumer ligger rett under, der). Men uansett. Saken er altså. Ja, hva er egentlig saken, Julie …? Jo, saken er … At brent barn skyr ilden. Selvfølgelig. Og. Jeg er det brente barnet. Jeg er skadd. Jeg har vært utsatt for skade, alt for lenge, og nå er det nok! Det er fristende å skrive at jeg «velger meg». Punktum finale. Som i JEG VELGER MEG!!! Man ser det jo overalt. I alle fall i kvinnelitteraturen. Velg deg selv! Hun valgte seg selv! Etter alle disse årene, som people-pleaser, valgte hun altså seg selv …! Etter å ha datet et utall dårlige menn, valgte hun seg selv. Det er jo ikke langt unna sannheten, det. Min sannhet. Mine intensjoner. Men jeg vil mer! Jeg vil ha, mer! I WANT IT ALL! (er det lov?!).
Nei, altså. Det jeg mener, er at nå er det min tur. Jeg skal bli pleaset. Mine behov skal bli dekt. Jeg skal være i førersetet. Jeg skal kjøre den jævla bilen …! Beklager banningen, men det er fort gjort å bli revet med i slike selvhjelpsgreier. Jeg tror det er en del av prosessen, faktisk. Man må bli rikelig lei. Riktig, riktig lei. Fed up, som engelsmennene ville kalt det. Ja, og … sint! Og smartere. Smartere.
Lenge har jeg fundert på dette. Jeg kommer greit overens med menn, syns jeg. Kanskje til og med lettere. Overens. Jeg kommer fint overens med damer også. Men det kan nok sies, å være vel så enkelt med menn. Rett-frem. Lite drama. Såfremt du ikke dater dem, da. Og jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke er jeg som representerer dette dramaet da isåfall. Jeg vil si, for lite. Det har i grunn vært for lite drama, med meg. Jeg har vært for snill. For tålmodig. For naiv. For dum. Med andre ord, lite drama (nå er det muligens noen som vil «differ» på det (av det engelske «beg to differ»- som betyr «to politely disagree». Men dem om det. Det er klart at drama banker på døra til slutt, når du ikke aner hva oppførsel og anstendighet er!).
Så. Det jeg vil. Det vil si, dette er ikke noe jeg lenger bare v-i-l. Dette skjer. Dette skjer! IT`S ON MOTHAFUKKAS!! Igjen, jeg kan ikke annet enn å beklage. Ukvemsorda bare ramler ut av meg. Men, trust the process. Dette kan bli bra, for oss alle. Tilbake til det jeg vil. Eller. Har til hensikt å gjøre. Se for deg sjømannen som har ei dame i hver havn. Litt sånn, – vil jeg ha det. Bare med menn. Og ikke så mye kvantitet, som kvalitet. Men én mann til hvert bruk, på en måte. Det har jeg tenkt lenge. Jeg har tenkt; så dumt at man kun kan tilbringe tid med én av disse mennene. Så, jeg vil kanskje ikke gifte meg med han musikeren, -men jeg kunne, jammen meg, tenke meg å treffe han litt. Bli en del av hans sonett, so to speak. En viss tid. Intellektuelt. Ikke kroppslig. Det vil bli viktig. Fordi.
Begynner man å røre ved fruktene, så viser forskning at man lettere kan utvikle forelskelse. Og det vil man ikke. I alle fall ikke ennå. Ikke før fruktene er fullt ut studert, avslørt og forstått. Begrepet «utvikle forelskelse» er for øvrig mitt. Forskningen, forskernes. Og dem er det mange av. Forskningen og forskerne. Og jeg har vitterlig lest dem. Ikke forskningen som sådan, men artiklene de har kulminert ut i. Og podkastene. Og YouTube seansene. Og forskningen er krystall-klar! Vær ikke i tvil! Rører du, så blir du smitta (dette vet vi jo nå). Det er i alle fall stor sjans for det. Altså, at hjernen gjennomgår faktiske, sporbare endringer (ja, i hjernen) ved røring. Som da aktiviserer stoffer som dopamin og oxytocin, med det resultat at du blir halvveis manisk. Eller, forelsket, som det også heter. Og dit vil du ikke. Dit vil vi ikke. I alle fall ikke før vi vet hvem vi blir forelsket i. Eller hva?!
Det er altså planen. Jeg skal ikke bli forelsket i en hvemsomhelst noensinne, igjen. Men jeg vil heller ikke gi avkall på menn. Som det fine de kan være. Og hvorfor skulle jeg? Jeg elsker jo menn. Jeg syns de er festlige. Spennende. Morsomme. Og sjarmerende. I alle fall frem til man blir forelsket i dem. Så jeg fjerner det. Jeg fjerner forelskelsen. Og det går. Det går, faktisk. Man kan styre den. Som en hvilken som helst annen avhengighet. Eller hang til avhengighet.
(hvorfor fortalte ikke noen meg dette før?)
Kan du endelig slette Tinder da?! (happyface) Nei, ærlig talt. Hvorfor skulle jeg? Jeg skal date mer enn noensinne, jeg. Men som forskerne sier, man må ikke bli helt «fartsblind» heller. Ni samtidig, er visst den foretrukne grensen, da. Jeg skal selvfølgelig ta dere med på reisen. Og forklare underveis. And trust the process. Og så er det jo veldig viktig da. At ikke dere sier noe. De trenger jo ikke å vite akkurat, disse mennene, at de har blitt med på tidenes sesong av ungkarskvinnen, – off the record (og hvem blir stående igjen til slutt. Og slike ting. For det er selvsagt målet. Heeeelt der fremme). Så ja. Jeg setter pris på diskresjon. Og som dere vet. Den som tier, samtykker.
Fun Fact: Ifølge antropolog Helen Fisher, en av verdens fremste eksperter på kjærlighet, så ligger den delen som aktiviseres i hjernen når man blir forelsket, rett ved regionen som aktiviseres når man er tørst eller sulten. Romantisk kjærlighet handler altså om overlevelse. Om å føre DNA`et videre. Det er altså et grunnleggende behov. Et fysiologisk behov. Og noe man kan stagge (det siste her, er mine ord). Akkurat som higeren etter en 200 grams melkesjokolade, på kvelden, er. Noe man kan stagge, altså.