Noen ganger tenker jeg at jeg må ha vært med båten. Tilbake. Ikke jeg, da, akkurat, men en av forfedrene mine. Når alle de slitne Amerika-farerne pakket seg ut, og forlot båten, i jakten på lykke, eller i alle fall bedre kår, -så tror jeg det var ei snodig lurifaks dame, som snek seg med inn.
Ja, for jeg tipper det var ei dame. Eller. Knapt. Kanskje hun hadde vært høylytt. Sagt ting rett ut. Og så hadde det fått konsekvenser, -og hun måtte rømme. Med første og beste båt, som forlot kaia.
Jeg tror det kan ha vært noe sånt. Eller i det minste, noe ganske likt. For det føles utvilsomt ut som det bor en amerikaner, inni meg. Jeg ler høyt. Prater høyt, – og gjerne også mye. Det er mye kjærlighet. Jeg føler fort. Og jeg bruker store ord, -helst. Jeg kan sende kysse-emojier til kunder, om jeg ikke tenker meg om. Det er røde hjerter, her og der. Og over hele linja. Nordmenn, flest, føler kanskje at sånt kan brukes opp. At det må spares til de man ligger med. Elsker. Eller elsker med. Men slik har jeg aldri tenkt. Det kan aldri bli for mye kjærlighet, har jeg tenkt. Og så er det en ting til. Jeg sier det som det er. Jeg kan, egentlig, aldri huske å ha «pakket noe inn», noen gang. Eller, jo, kanskje da jeg slo opp en gang. Da tror jeg, muligens, at jeg pakket det inn. Så mye at han knapt forstod at det var slutt, faktisk. Men ansiktsuttrykket mitt levnet jo relativt liten tvil. Så det endte slik, det skulle ende, -uansett.
Jeg sier det som det er, og det gjorde jeg også nå. Det vil si, i min forrige tekst. Denne med at jeg, nå, er kald, i tillegg til en ufør kroniker. Det er utvilsomt det jeg er, -og jeg forstår ikke ellers hvordan jeg skulle ha sagt det. Men jeg skjønner at det kan bli litt mye for folk. Eller, jeg har skjønt det, om jeg ikke skjønte det, da. Men jo, jeg skjønte det. Da. Også. At det for nordmenn flest, kanskje kunne bli sterk kost å få det så rett på. Servert i fanget. Eller. Midt i fleisen. Spesielt de som kjente meg. Kjente meg litt. Kjente meg før. Jeg har tatt en formidabel klassereise, nedover, siden jeg var barn. Utvilsomt. Og de som ikke kjente meg, syntes også det var tøft. Jeg kan med hånden på hjertet si, hevde, tørre og påstå, at jeg tror en del fikk dårlig samvittighet, rett og slett (!). Vondt i magen. Av meg. Oss. Noen sa det rett ut. Noen skrev det. Og enkelte andres almisser, vitnet om det.
Som bringer meg over til det neste. Jeg tror «folk flest» syns det er vanskelig å se lidelse. Skjevhet. Og urettferdighet. Jeg tror de søte fruktene smaker litt bittert om du vet det sitter en annen stakkar, like ved, og ikke får. Hvorfor ellers, tror du, har man bygget høye murer rundt slumområder, for eksempel? Av sikkerhetshensyn …? Utelukkende? Åpenbart? Virkelig …? Hvorfor vil man jage de narkomane ut av byens torg og gater, tror du? For ikke å bli stukket med skitne nåler, eller bli robbet på høylys dag …? Utelukkende? Åpenbart? Virkelig …? Eller, kan det være … Kan det være at det bryter med idyllen? Forestillingene. Scenariet, vi så gjerne ønsker. Ja, når alt man vil er å rusle gatelangs, med sine kjære, med kaffe latter, shopping bags og happy thoughts. Eller hva med den enorme helgehandelen, når tiggeren står på utsiden? Det er jo ikke fullt så deilig å møte blikket hans da. Jeg, tror, en del. Men jeg tror det jo ikke helt «ut av løse lufta» (walk with me for a second). Jeg tror, at vi nordmenn virkelig tror at Norge er det beste landet å bo i. At vi som bor her, troner øverst på lykke-barometrene, herfra og ut. At vi ikke har klasseskiller, av vesentlig sort. Og derfor, at de ikke kan øke for hvert år («Hvordan kunne de? Hvordan våger, De? Vi har jo ikke klasseskiller!»). Mange lever i fornektelse, tror jeg. De lukker øynene. Vil leve i sin egen illusjon om at alt er så bra her, -men så fælt der ute. Oss og dem. Og heldige oss (!).
Vel, jeg har en høne å plukke med deg. Vi troner ikke øverst, lenger. Antakelig var vi heller ikke lykkeligst da VG slo opp denne overskriften. For, nå, en god del år siden. Antakelig ble ikke de mest ulykkelige, spurt heller. Antakelig ble ikke de nest, mest ulykkelige, spurt heller. Antakelig var de opptatt av helt andre ting, enn å svare Norsk Gallup på telefonen den dagen. Men, likevel. Rett skal være rett. Dette er ting jeg bare kan anta. Men så er det, derimot, andre ting som jeg vet. Som vi vet. Om du leter. Om du gidder. Om du vil.
Hvilket tar meg over til … Thomas Piketty. Den franske, stjerneøkonomen, Thomas Piketty, har de siste årene utgitt noen spenstige bøker, om ulikhet. Hvor verkene hans har endt opp med å bli internasjonale bestselgere, no less. Piketty har vært kjent for sin forskning på hvordan fordelingen av inntekt og rikdom har utviklet seg over tid, -og i arbeidet med bøkene gyvet han, og teamet hans, løs på en enorm database for å kartlegge ulikhetens historie og hvordan rikdom, gjennom tidene, har blitt rettferdiggjort av de som har rikdom. I middelalderen var det for eksempel presteskapet som bidro til å legitimere rikdom. Da ved å hevde at rikdom var Guds gave til bestemte klasser i samfunnet. Og selv om begrunnelsene har endret seg litt, siden da, ser det ut til å være en rådende forestilling blant folk om at noen, antakelig, «fortjener» å være på toppen. Denne tanken er imidlertid, nå, under sterk debatt. Ikke minst fordi ulikhetene mellom folk har økt betraktelig de siste tretti årene, -og at vi derfor nå kan se de negative konsekvensene det har hatt. Og fortsatt har. På samfunnet vårt. Vi vet blant annet dette; stor ulikhet i samfunn gjør politikken mer ustabil, ettersom store deler av befolkningen mister troen på det legitimerende regimet. De har ikke, lenger, noe å «tjene på det», -hvilket setter demokratiet under sterkt press (dette ses nå tydelig i flere vestlige samfunn, blant annet i USA). Konsekvensen blir gjerne sosial og politisk uro. Som igjen kan føre til opptøyer og revolusjon. Dessuten har stor ulikhet en økonomisk konsekvens. I form av at slike samfunn produserer mye mindre effektivt. Og vi vet mer! Vi vet at fattigdom (relativ såfremt som absolutt) fører til økt risiko for fysisk og psykisk sykdom, redusert livskvalitet, redusert levealder, samt at det påvirker skolegang, muligheter på jobbmarkedet, relasjonsbygging og inkludering i samfunnet. Vi vet også dette! Ulikhet er ingen naturkraft, men noe vi kan gjøre noe med, politisk. Det er kun et spørsmål om vi vil. Eller, om vi har råd til å la være.
Til sist. Min forrige tekst «Og nå er jeg også dette. En kald, ufør kroniker» kan vel sies å leve videre på internettet. Fortsatt får jeg mange meldinger fra folk som mener noe om det. Føler noe om det. Men mer om det senere. Fortsettelse følger. Åpenbart. Utvilsomt.