Hvis jeg hadde fått en tier for hver gang noen hadde sagt «Slapp av. Han dukker opp, – når du minst venter det» … Gosh.
(Vel. Da hadde det, i det minste, fortsatt stått et basseng i hagen her. Med oppvarmet vann. Så ergerlig, at jeg ikke tenkte på det før. Som et levebrød, mener jeg. Hei, hei. Tier i bøtta, der, ja. For hvert råd. Ja. He-he. Sånn har det blitt (det var eneste måten, si)).
For jeg skal si deg en ting, Mona. Helene. Lene, Mikkel, Jens og Amanda. JEG har ventet det MINST, av alle! (en ti års tid). OG HAN ER FORTSATT IKKE HER! Jeg har ventet det minst, for eksempel, når jeg har vært på do. Hatt mensen, og det har gått gærent. Men, nei. Jeg har ventet det, minst, når jeg har gått ut med søpla (det tar jo bare elleve sekunder. Syv når jeg løper*). Men nei. Jeg har ventet det, minst, når jeg en sjelden gang har sittet ute i hagen min, – all dressed up (for the sake of it). Da, har jeg ventet det aller minst. Og rett nok. Heller ikke da. Har han kommet. Heller ikke da.
Jeg har minst av alt forventet det når jeg har vært på søppeldynga (med eksen). Men, nei. Heller ikke da. Jeg har minst av alt forventet det når jeg har gått tur rundt elva. Spesielt når jeg har vært fin. Med sporty klær, for eksempel. Ettersittende, og alt. Men, nei. Heller ikke da. Så jeg vet ikke lenger, jeg. Jeg har ikke troa, overhodet lenger, faktisk. Og godt er det. Skulle man tro. Men nei! Fortsatt, INGEN MANN. Selv om jeg ikke venter det. Ikke forventer det. OVERHODET. LENGER (og vi snakker en ti års tid. Ikke tre måneder, akkurat).
Så prøvde jeg `det andre` (eller jeg prøvde ikke, egentlig. Man skal jo aldri prøve. Egentlig). «Du kan jo ikke bare forvente at han skal dukke opp ved porten, Julie. Kjære, søteste (lille) Julie» (VEL, HELE POENGET ER JO AT JEG OVERHODET IKKE FORVENTER DET. Og det sies jo igrunn å funke (…). Men greit. Få høre mer! Det er jo next to favoritt-aktiviteten min, det. Å få høre hvordan damer, eller menn, som har hatt kjæreste gjennom hele 90 og 2000-tallet (vi snakker uten unntak, og gjerne med overlapp) fortelle meg hvordan jeg skal greie det. Det de greide. På midten av 90-tallet).
«Nei, nei. Ingen mann har noensinne dukket opp ved porten, skjønner du, Julie».
(Vel. Nå hadde jeg ikke først og fremst sett for meg at han bare stod der. Og hang. Som for så vidt hadde vært deilig, men kanskje litt freaky òg. Men jeg så kanskje for meg at han hadde snublet, på utsiden. Brukket et bein. Blødde fra nesen. Trengte et plaster. Sånne ting. Eventuelt at han lette etter en Pokémon. Eller hva pokker de gjør. Kanskje at han hadde mistet retningen sin. Gått seg vill. Lurte på hvor Myren var. Hvasomhelst. Aktivitet. Eller ulykke. I nærheten av porten min. Det kunne jo ikke være fullstendig, promille usannsynlig).
«Du må, aktivt, gå inn for det!» (kjerringpakket, fortsetter)
Etterfulgt av en liten pause. Hvor samtlige (kjerringpakk) gjerne avslutter med litt oppmuntrende statistikk. For oss single. Mimring, om du vil. «Herregud. Venninna til søstera mi var på åtteogtredve dater, hun» (SHIT F***. Det er mye. Jeg kan åpenbart legge barneoppdragelsen på hylla med én gang, -og alle malingspanna òg) (eller, jeg kan legge mann på hylla og få et hyggelig hjem. Et betimelig spørsmål å stille seg, all den tid man er inne på statistikk).
Og så; det deiligste. Alt vi må melde oss på. Ifølge dem, som ikke har datet siden Big Brother og Anette og Rodney. Og hvis aktiviteter stort sett er i regi av Den Norske Turistforeningen. «Toppturer for single». «Alene- sammen».»Mindre alene- sammen». «Finn en venn- vinn helse». «Vinn eller forsvinn». Oppmøte på barneskolen, kl 12. Førstkommende søndag. Vel, det skjer ikke. Marka er … fin. For all del. Men den er ikke, først og fremst, en naturlig møteplass, for meg. Det er og blir, en naturlov. Naturstridig, i så måte. For naturen og meg. Gjensidig. Så takk, men nei takk. #beinyourelement #elemental
Folk mener selvfølgelig bare vel. Med rådene sine. Som de kommer med hele tiden. Men noen ganger skulle jeg ønske at de, med all den tiden der, heller hadde samlet det opp. Ja, for eksempel til å gå gjennom vennelisten sin. Kjenner jeg noen single, tro? Er det noen jeg kan sette i kontakt … ? Eller skal jeg anta at de single IKKE VET, OVERHODET, HVORDAN MAN GJØR DET? Skal jeg ta portepraten? Skal man ta portepraten?
Jeg har selvfølgelig sett det for meg. Hvordan det kommer til å bli. Når jeg minst av alt venter det. Og han, minst av alt, venter det. For om jeg ikke har klart å fange mange menn i min tid, så har jeg jommen meg sett min dose med musikaler. Så når han strener forbi, stakkar. Skal jeg bare put on my best musical moves. Og bare; STOP! IN THE NAME OF LOVE! (armene ut, åpenbart). Så er jeg litt usikker på om jeg skal kjøre neste strofe òg. Den med «BEFORE YOU BREAK MY HEART». Men jeg antar at jeg bare må føle meg litt frem. Se hva som blir naturlig. Jeg tror det blir bra. Jeg venter det ikke, selvfølgelig. Men om det skjer, tror jeg absolutt det blir bra. Og så har jeg bestemt meg for at jeg etter det, isåfall, – gjennom de neste åtte månedene, som han bruker på å bli forelsket (her legger jeg til grunn ren folkemunne- statistikk), skal høre mye på «You can`t hurry love». You just have to wait. Som et mantra, da, nærmest. For å ikke fucke det opp.
Jeg tror det blir bra. Jeg gleder meg.
*Jeg prøver å løpe ut med søpla, ca annenhver dag. Som et ledd i en livsstil preget av «kosthold og mosjon».