Vikarlegen: «Eh. Skal vi se. Bla, bla, bla, bla …, ser ut som hjertet har vært gjennom en hjertepose-betennelse, og så ble du … eh. Skal vi se …».
Jeg: «HVA???!!»
Det føles selvfølgelig litt 2013 å snakke om mine helseutfordringer. Fortell oss noe vi ikke vet, Julie …! Vel. Dere vet sannsynligvis ikke hvordan det føles å få høre at man har hatt hjertepose-betennelse, midt i en leddsetning …! Uansett hvor mye den måtte være over (ifølge papirene, vel og merke). La meg også for ordens skyld stadfeste `besøket`. I dag skriver vi femte august, totusenogtjueto (dagen jeg skriver dette). Besøket til legekontoret mitt, fant sted, to uker før.
Men først. La oss begynne med begynnelsen.
I fjor sommer gikk jeg en del turer. «En del» er kanskje en sannhet med modifikasjoner og jeg antar at det mest er et spørsmål om hvem man spør. Dette med om det var «en del» eller ikke. Det kan ha vært ganske få. Faktisk. Ja, altså, avhengig av hvem man spør da. Likevel, er det hevet under enhver tvil, at jeg var ute med kroppen min, og gikk, – opptil flere ganger i fjor sommer. Og det var ingen ti-toppere involvert (det gjettet du nok nå). Det var nokså lav-intensitet. Få bakker. Men det stoppet likevel ikke kroppen min fra å, uten forvarsel, kaste på meg de kraftigste brystsmerter jeg noensinne hadde kjent.
«Muskelkramper» trodde jeg det var, -og de kom oftere og oftere. På tur. Hjemme. På besøk. I butikken. Overalt. Rett skal være rett. Slektens DNA har vist seg å inneholde grums (koder, antakelig, på fagspråket) som kan gi seg utslag i ymse hjerteproblemer, på sikt. Likevel, hadde aldri jeg hatt noe sånt. Men, det fantes i slekta, og med mine familiemedlemmers epikrise i mente, tenkte jeg at «livets lodd» kanskje hadde mer i vente for meg. Jeg visste at jeg hadde hatt muskelkramper i tenårene, – og at det gikk over. Jeg visste at ting, som regel, gikk over. Jeg jobbet mye. Har jo unger. Så jeg gjorde som enhver, optimist, ville ha gjort. Jeg skyldte på «stress». Slik det også var forventet av meg. Til tross for at jeg ikke følte meg, stresset. Til tross for at jeg bare følte meg, glad. «Jo, jo. Men det kan jo hende kroppen din er stresset, vet du». Selv om ikke jeg var det. Sa de. Og hvem vet? Så jeg tok de på ordet. Antok, de hadde rett. Det fikk bli stress, da. Jeg var faktisk villig til å gi hvasomhelst skylda, jeg, – for å kunne fortsette livet som før. For dette hadde jeg ikke tid til. Og jeg tenkte oppsiktsvekkende lite på det.
Livet med autoimmune sykdommer lærer deg gjerne det. Ubevisst. Bevisst. «Kanskje du ikke må kjenne så mye etter. Jeg vet ikke». De la gjerne på noe «formildende» på slutten av setningen sin, for at det ikke skulle høres så grusomt ut. Ikke de som kjente meg, selvfølgelig. Men mange nok andre. Så det var det jeg gjorde, da. Jeg kjente ikke etter. Jeg kjente det, selvfølgelig. Som (!) jeg kjente det …! Men jeg tok det ikke til meg. Jeg orket ikke tanken på å flagge enda en sykdom. Til venner. Familie. Legen min. Dessuten, gikk det jo sikkert over. Det pleide jo gjerne det.
Det har gått ett år nå, – og det er fortsatt ikke over. Når sant skal sies, er det verre enn noen gang. Vel, kanskje ikke enn «noen gang». Det var ganske ille i april og. Da ble jeg hentet med ambulanse, hjemme, med det de kalte «infarkt-liknende symptomer». Og infarkt-liknende, var det. Ekstreme brystsmerter. Stråling, i venstre arm. Jojo- puls. Omtrent ikke-eksisterende-puls. Og to forskrekka unger.
Om jeg skal tippe, så tipper jeg at jeg er i fase to, eller tre, i sorgens «fem faser».
«Alle gennemgår disse faser på forskellige tidspunkter, og teorien er, at du vil gennemgå dem alle, men det kan ske i en anden rækkefølge. Du forbliver ikke i et trin; du hopper rundt».
Jeg googlet, – og det var dette som kom opp. Hvorfor det kom på dansk, plutselig, aner jeg ikke. Siri har kanskje sett at det har tikket inn en del danske meldinger, fra en viss dansk mann, i sommer. Men om det har noe med dette å gjøre, vet jeg ikke. Siri er fremsynt, som vanlig, og har muligens en plan. Men jeg tviler på at hun klarer å gjøre danske av meg, med det første (uansett hvor mange danske artikler hun måtte sende min vei).
Man hopper altså rundt. Som er gjenkjennbart (i livet, for øvrig). Vel. Og det stemmer! Jeg har åpenbart tatt meg god tid i sorgens første fase, – som er «fornektelsen». De påfølgende fasene er; sinne, forhandlinger, depresjon og aksept. Her vil jeg si at jeg har hoppet en del mellom sinne og sorg. Jeg velger å kalle det «sorg», og ikke depresjon. Men hvem vet? Om det ikke går over? Sint fordi jeg er lei. Sint på verden. Sint på skjebnen. Helseplagene, som har tatt så mye fra meg. Ødelagt for meg. Snudd livet mitt, opp-ned. Og så er jeg sint for at ingen fortalte meg det. At jeg fant ut av det, ved en tilfeldighet. At ingen tok seg bryet med å ringe. Tenk om det hadde skjedd noe underveis? Tenk om jeg hadde bestemt meg for å løpe? (det hadde selvfølgelig skullet `noe til`. Noe oppsiktsvekkende. Noe uventet. Men hva om??! Hva om?? Hva om det var salg, -og jeg måtte løpe??).
Og burde jeg, strengt tatt, blitt informert om noe? I lys av siste års eventer. I lys av sprøytestikk. Jeg har åpenbart stilt meg spørsmålet. HVA SKYLDES DETTE??! Som jeg lever med, hver dag. Som gir meg smerter, hver dag. Som skremmer ungene mine, hver dag. Som gir meg kramper. Vanvittig, -og uregelmessig puls. Hver eneste dag.
Det er ikke mange jeg kan si det til, heller. Folk blir utilpass. Det er som om jeg har sagt noe kontroversielt. Fornærmet noen, nærmest. Men det er jeg som skal være fornærmet. Det er jeg som skal være fornærmet!
P.S. Målet med teksten er ikke å henge ut vikar-legen. Om noe, så henger jeg ut helsevesenet. Nei, glem det! Jeg henger ut helsevesenet (hvorfor ikke?). Men målet med teksten er ikke først og fremst det, – men å fortelle sannheten. Min historie. Startskuddet. Og det har jeg nå gjort.