Det er nesten så man blir svimmel når man tenker på det. Alt dette som har med kjønn og gjøre. Og nå … i går… hørte jeg hvordan noen i media listet opp det fine ved barn. Fordelene, i bunn og grunn. Ved disse skjønne vesenene jeg er omgitt av nesten døgnet rundt nå.
Som de var en vare. Man skal vurdere. Om man vil ha. Om det er verdt det, egentlig. Verdt prisen man visstnok betaler. Ifølge dem som har uttalt seg nå. Byrden ved å bære dem frem, ble det skrevet. I viktige papirer. Byrden var ordet som ble brukt. Om disse vidunderlige vesenene jeg er omgitt av nesten døgnet rundt nå.
Jeg blir svimmel og trist, – og ikke overrasket. Men det betyr ikke at det ikke er tøft og dystopisk å høre på det. Det er tøft og dystopisk å høre på det. Det var så tøft, faktisk, at jeg følte jeg måtte kaste opp. Det er for øvrig et godt bilde på tiden vi lever i. I alle fall på tiden jeg lever i. For er det noe jeg har forstått de siste årene, så er det at menneskene i samfunnet i dag lever i helt ulike virkeligheter. Før, tror jeg, ville det blitt ramaskrik. Nå bare skriker jeg inni meg, og ingen får vite om det. Men så skriver jeg, da. Jeg skriker inni meg, går noen runder på kjøkkenet og så skriver jeg.
Det er lett å føle seg maktesløs oppi dette som har med kjønn og gjøre. Jeg nekter å kalle det en debatt. Hva det er, er en avsporing. En avledningsmanøver. Nok et velregissert løp (et langlivet maraton) for splitt og hersk. Splitt – og så – hersk. Og som de klarer det. Man ser ikke skogen for bare trær.
Fronthullsperson! Transfob! Fødeforelder! Ikke-mann. Ikke-kjønn. To kjønn! Kjønnsnøytralt pronomen! Cis kvinne! Menstruerende person. Hun med penis. Han med livmor. Mann med vagina. Jeg orker ikke! Jeg klarer det ikke mer! Slipp meg ut fra dette galehuset!! 2+2=4!!
2+2=4. Eller hva? Eller hva, befolkningen? Klart vi skal ta vare på minoriteter. Klart vi skal akseptere hverandre. Men vi kan da ikke miste hodet av den grunn? Skjære av oss hodet av den grunn? Og hva med ungene? Hva tror dere at de kommer til å si? Når vi har latt som at alt er relativt og biologi ikke teller, – og de skal ut og gjøre selv. Fulle av medikamenter, forvirring og hatretorikk. Vi kan selvsagt late som det kommer til å gå bra. Vi kan late som, enda litt til.
Og så skal vi visst slippe å gå gravide. I alle fall om den svenske politikeren, Joar Forsell fra partiet Liberalerna, får det som han vil. Nylig sendte han inn et forslag for Riksdagen med tittelen; «En fremtid uten graviditeter». Der tar han til orde for å støtte en satsing på forskning på kunstig livmor. Han fremhever forskningen som viktig av flere grunner. Den gir visst «en reproduktiv frihet der mennesker ikke lenger begrenses av biologiske eller sosiale faktorer». Dessuten kan det «bidra til å fordele ansvaret for foreldreskap mer likestilt mellom kjønnene», og gi «kvinner mulighet til å delta fullt ut i arbeidslivet og andre deler av samfunnet uten å måtte bære byrden av svangerskapet». De skjemmes ikke engang for å si det. Vi skal ikke feste mer. Vi skal jobbe mer. Er det ikke fantastisk galt!
Så kan vi late som dette bare gjelder i Sverige, selvfølgelig. Vi kan jo late som. Vi kan sitte stille i båten og late som. Eller vi kan få panikk.
Det er ikke rart om man føler seg paralysert når stilt overfor dette som har med kjønn og gjøre. Jeg nekter å kalle det en debatt. Om noe, så er det et trossystem. En ideologi. Misbruk. En plan. Og grooming. For å venne oss til tanken. Ideen om et samfunn uten kjønn. Vi ser en avkjønning rett foran øynene på oss. De lar oss bli gærne. Krangle. Og så BOOM! Så kommer forslaget om at det nok er lettere å droppe kjønn, altogether. Eller hva, dere? Eller hva? (og så tror vi at det var vi som fant på det selv). Nei, det blir nok ingen boom i det hele tatt. Mer sannsynlig er det at samfunnet kommer til å etterspørre det. Når vi har blitt riktig, riktig kondisjonert.
Til å tro at det er et slit, ja, egentlig en byrde å bære frem et barn. Til å tro at det er mye tryggere å la en syntetisk livmor bære frem barnet. Man har jo sett artiklene i det siste, om hvor galt det kan gå. Det er jo fremskritt. Fødselsomsorg! Og inkludering og! Så blir vi forsikret om at tilknytningsprosessen, de ni månedene, ikke egentlig var så avgjørende. De husker visst ikke så mye. Hører ikke så mye. Ikke egentlig. Når alt kommer til alt. For alt er jo relativt. For vi må jo inkludere. Og jobbe. Og ta vare på kroppen vår. Dette er til det beste, egentlig.
Så kan vi selvsagt sitte stille i båten.
Eller få panikk.
Denne teksten ble også publisert på Steigan.no og teksten (samt bildene) ses her; Jeg. En kvinne. En mor (og en livmor-bærer) – steigan.no