Jeg hadde ikke akkurat gleden av å overvære foredraget av Rehn Jensen og Øverenget, i regi av Forskningsdagene 2026 og USN, som fant sted på biblioteket i Porsgrunn, Telemark, i går, – men jeg så det som min borgerplikt å være der. Forrige borgerplikt gav meg sykehusopphold og perikarditt. Dette ekstra mange hjerteslag -per minutt.
Christine Rehn Jensen utgav i vinter boken «Mamma er konspirasjonsteoretiker» og boken har ikke gått upåaktet hen. Stort sett har den blitt hyllet, som et viktig bidrag i kampen mot misinformasjon og mistillit i befolkningen, – vel og merke i og av riksmediene. Og det har da vært tale om mistillit befolkningen måtte ha til stat og myndighet – som de statsfinansierte mediehusene har vært bekymret for.
Jeg tenker at vi understreker det litt ekstra; de mediehusene som altså er finansiert
av nettopp s t a t e n. Er bekymret.
Vel. Moving on.
For å ta litt om bakgrunnen for boken, så er dette ifølge Rehn Jensen selv, ikke en bok hun hadde lyst til å skrive, men som det var nødvendig å skrive. For hennes sikkerhet. Og visstnok for «alles sikkerhet». Hun hevdet videre at det smertet henne å gjøre det, men at hun så det som sin plikt (hun og), ikke minst som journalist. Som hun altså er utdannet som, og som hun har arbeidet som i en årrekke. Hun nevnte også at hun har jobbet inngående med «Click Bait», altså forsider og fengslende ord, – uten ifølge henne selv
«å ljuge for mye».
Det var altså av ren og skjær omtanke for samfunnet sitt at hun hadde skrevet boken. Og ikke likte hun oppmerksomheten, sa hun. Og heller ikke det å stå på en scene (enda gjør hun det mye, stakkar). Jeg kan gi henne rett i at hun virket nervøs. Ikke helt i overensstemmelse med en datter som etter sigende har lagt alle følelser og bånd til side. For saken. Som har forholdt seg iskald, kalkulerende og klar da hun så det som riktig å melde sin egen mor til PST (politiets sikkerhetstjeneste) på et tidspunkt. Ikke bare på ett tidspunkt. Hun var krystallklar på at det var riktig instans, både da og nå. Da var det ingen stotring og tegn til falskhet. Da skinte det gjennom en autentisitet, syntes jeg. En oppriktighet. Dette var tydelig hennes hjertebarn. Barn som kan legge inn foreldrene. Vel, til hennes forsvar, brukte hun aldri ordet innleggelse. Det passet hun på. Hjelpetiltak, må vite. For deres egen skyld. Må vite. Var det hun frontet og snakket varmt om. Spesifikt sa hun at moren hennes dessverre ikke ville gå til legen, for en prat, slik datteren her, Christine, ville. Christine hadde ringt både lege, kommune og PST. Men problemet, mente hun, var jo at moren ikke trengte å gå. Problemet var jo at det var frivillig. Da slo hun litt oppgitt ut med armene og spanderte på seg et smil. Var det ikke også antydning til latter der, mon tro …
«Da hjelper det jo ikke noe. Når de kan velge å ikke gå».
Ordet TVANG la seg i det samme som tykk tett tåke i lokalet. Ikke tåke, men forgiftet luft. Så til de grader at du ikke får puste. Tør puste. Holder pusten. Og man ser ingenting annet. Bare tett, tett t v a n g.
Søte Øverrenget har blitt med på landeveisshowet underveis, eller kanskje er dette en egen greie. Uansett er han der i sin rolle som filosof. Tilsynelatende `intellektuell`. En slags wingman. Så Christine kan score. Og ikke fremstå fullt så ond. Om det funker? Nei, egentlig ikke. Men så spørs det hvem man spør, antar jeg. Det var sikkert en del som kom dit, som turte å dra, nettopp fordi Einar hadde gjort det mer stuerent. For selv normies`er vil jo ikke fremstå som intolerante eller imot ytringsfrihet. Åpenbart ikke. Selv Einar passet på å si noe utydelig og flaksende om det, men hvor det fantastiske, forslitte utsagnet (Voltaire denne gangen) «Jeg forsvarer ikke det du sier, men jeg forsvarer til min død din rett til å si det» likevel ble annonsert, proklamert!, som i et desperat forsøk på å få massene til selv å tro at «ja, ja, dette står vi bak».
Vi forsvarer din rett til å si hva du vil, men vi må bare legge deg inn, om du gjør det».
Forstå det, den som kan.
Øverenget gjør i det hele tatt et tappert forsøk (på å dolke de i befolkningen med legitime spørsmål) på å få folk til å forstå det uforståelige. Men det lykkes ikke. Det er fordummende og banalt, det han sier. Eller det han sier har blitt sagt av store mestere (når sant skal sies). Jeg ber til høyere makter om at boken hans (han har også passende nok kommet ut med bok) har mer substans enn foredraget hans, med tanke på de som skal lese den. Det blir i alle fall ikke meg. Men hva jeg skal lese, imidlertid, er boken til Christine. Fra perm til perm. 429 kroner kostet det meg. Jeg vippset og fikk den signert. «Til konspimamma» sa jeg hun kunne skrive. Og hun gjorde det. Hun gjør altså det hun får beskjed om. Verre er det ikke.
Ellers er det verdt å rapportere om at det ble gladstemning et par ganger underveis i foredraget. Om ikke halleluja-stemning, så er det alltid godt når noen sier det vi ikke har turt selv. Når noen gjør narr av, på en scene, og vi kan le. Sånn skikkelig.
Som når Christine sa at «det er jo det at det har gått så langt». Som er og blir problemet. Det er ikke noe problem når folk tror på noe, men at de tror på alt. Så det å være naiv, da, har blitt en dødssynd. I beste fall. I beste fall er jo disse kultaktige menneskene rett og slett, som hun beskriver dem som, hodestups naive og på grensen til dumme, – og det ler de altså av. I plenum. Og vil avskaffe.
Øgler i det britiske kongehuset, er visst det de fleste av oss (kritiske) tror. At det er der.
DA LO DE.
At jorden er flat, mener vi.
DA LO DE SEG NÆRMEST I HJEL.
Og Einar sa noe dumt (og fordummende) om at vi mennesker faktisk kan se, eller ikke kan se (det var så lite interessant og relevant at jeg ikke gadd bite meg merke i det) med vårt blotte øye, kurver eller flatt på jorden. Og folk skjønte ikke bæret. Og slik blir man forvirret og fordummet.
Men heldigvis var det gratis. Så mange kunne komme. Og bli fordummet.
Og vi. Vi må igjen se oss over skulderen når vi går rundt i byen vår. Når slike tanker og latterliggjøring blir alminneliggjort. Nå også på bibliotekene våre. Et sted jeg personlig har tilbragt mange timer, for opplysning og kos, med ungene mine. Nå er det blitt en arena hvor folk kan le seg i hjel av oss. Og du vet hva de sier (jada, helt sikkert mesterne).
Først må de latterliggjøre deg.
For slik å fremmedgjøre deg.
Som skaper avstand, og grobunn for hat.
Befolkningen går, som et resultat av det, løs på hverandre.
Mister empati, forståelse og respekt for sin neste.
Og ser ikke engang hvem som har orkestrert det.
Som er perfekt for makthaverne!
Da får de det handlingsrommet de trenger for å iverksette nye virkemidler og inngrep.
Fordi folk er for opptatt av hverandre, til å se det.
Og makten forblir intakt. Den skifter ikke hender.
Vi vet det. Likevel gjør vi det. Mesterne sa vel også dette. Når sant skal sies, og ikke den den liksom er blitt tilskrevet (filosof Hegel) (helt greit. Det er min teori!)
“The only thing we learn from history is that we do not learn from history”.
La det snart synke inn.
Kjære gode medborgere.
La det synke inn.
