Helt fra jeg var ganske liten har jeg elsket å lese slike portrettintervjuer med folk. Gjerne aktuelle, profilerte mennesker, i media-Norge (var det jeg hadde å velge iblant). Og utvalget inkluderte gjerne også såkalte “kjendiser”, men det brydde jeg meg ikke så mye om. Det jeg derimot brydde meg om, var mennesket bak fasaden. Historien deres. Opphavet.
Hvorvidt det var tilfeldigheter eller planmessigheter involvert. Og jeg syns det var minst like spennende å høre historien til den nye fiskeriministeren, som den til en vel-dokumentert pop-yndling. Altså, en man ikke visste noe om fra før. Så gikk det gjerne i hvorfor personen var aktuell på det og det tidspunktet. Var det kanskje en ny stilling, en ny bok eller noe helt annet som skulle, og burde, omtales. Og så var det det jeg kom for. “Kjøtt eller fisk?”. “Rødvin eller hvitvin?”. Men også “Mitt forbilde”, “Favorittsitat” og ikke minst; streken. Selve streken. Var det jeg kom for. Først og fremst. Livet frem til nå, tegnet inn, og dokumentert i form av en linje. Oppturene og nedturene i et menneskeliv. Nitidig studerte jeg hvor streken hadde gått opp og ned. Hvor den hadde gått signifikant opp og ned. Og alle små-svingningene imellom. Om det var noen. Jeg leste den lille teksten som skulle forklare hva svingningene skyldtes. Og jeg lærte fort at det gjerne var slikt som skilsmisser som kunne kvalifisere til et kraftig nedrykk. Eventuelt en depresjon. Eller at de hadde mistet moren sin. Faren sin. Slike ting. De oppadgående var gjerne tilskudd av barn, eller barnebarn. Eller at de hadde bodd i Paris noen år. Studert i Wien. Eller møtt drømmemannen. På et sent tidspunkt. Men iblant bød streken også på overraskelser. Kanskje ikke så ofte hos fiskeriministerne, men absolutt hos kunstnerne. Det kunne være et skjellsettende møte. Et besøk hos en spåkone. Eller en “klarsynt” som de gjerne skrev. Slik at ikke alle skulle tro at de var helt ko-ko.
De siste årene har jeg tenkt mye på min egen strek. På hvordan det forventede, med forholdene tatt i betraktning, kunne vært at den var i nedre sjiktet. For tiden. Spesielt når disse `forholdene tatt i betraktning` består av en enn-så-lenge-kronisk-hjerteskade (counting from 2021) (for deres informasjon, prøver ordboka, iherdig og consistent, å autokorrigere “hjerteskade” til “hjerneskade” og vi kan jo begge late som vi ikke vet hva det dreier seg om … (ordboka og jeg. Vi ser ikke akkurat eye-to-eye, om dagen. Let’s be honest)). Men jeg understreker altså at det fortsatt, og kun, dreier seg om en skade i brystregionen. Intet annet*) endel hets og latterliggjøring og en David mot Goliat type kamp mot maktapparatet. Som ikke handler om noen kroner her og der, men heller en kamp på liv og død. Hvilket man skulle forvente at ble nokså utslagsgivende for dårlig strek. Men som ikke gjør det. Det sjuke er at jeg er lykkelig. Eller. Lykkelig blir kanskje å ta hardt i, men jeg er tilfreds. Oftest glad og alt annet enn passiv og deprimert. Og jeg har gjort mye. Jeg skal gi deg meg sort-of strek. For den siste tiden.
- Jeg har vasket ut av et nær sagt dødsbo. Det har vært alt annet enn positivt.
- Jeg har gravd i jorda og vært på gård. Det har vært utelukkende positivt.
- Jeg har ligget. Utelukkende positivt. Og man må ta med seg, til seg og for seg, alt som er positivt.
- Jeg har sendt mail til en lokal kino, som jeg naivt nok (negativ erfaring) trodde var uavhengig og kunne ta inn de filmene den ville. Her var det da snakk om den sagnomsuste filmen “Sound of Freedom”, som ennå ikke har blitt vist i Norge. Svaret jeg fikk, på hvorvidt de kom til å vise den på noe tidspunkt, var at de “fulgte saken nøye” (hørt det før?). Konkret, at de fulgte med på hvorvidt den ville dukke opp blant filmer de kunne booke. Etter å ha lest mailen, googlet jeg sporenstreks opp eierne av kinoen og oppdaget da at kinoen var i kommunens eie og daglig leder i kommunen, var dermed også listet som daglig leder for kinoen, og ordføreren stod listet som «kontaktperson”. Det var da måte på, tenkte jeg. Her har vi ikke bare en kommune som er opptatt av befolkningens ve og vel (på alle områder), men de styrer også det vi kan se. Jeg vil nok rangere dette som en jevnt over dårlig opplevelse, ettersom det gav en ganske vond smak i munn.
- Jeg har passet noen nieser (henholdsvis 4 og 8 år) og fikk spurt dem om de var fornøyde med livet. Hvorpå de svarte unisont, og nærmest i kor; “JA!”. Og hvor den eldste kjapt og uoppfordret la til “Det har jeg alltid vært!”. Da jeg spurte hva som var kjedelig med livet, svarte den yngste “Å være syk”. Jeg kunne ikke vært mer enig. Hele seansen (også da vi hoppet strikk, med ulike høyder, og den yngste skulle lære oss kø-kultur) var overveiende positiv.
- Jeg har begynt på bok-trilogien til Per-Aslak Ertresvåg, som er udelt positivt i form av økt kunnskap om ‘makten bak makten`. Til tross for at jeg allerede på side ti, følte meg nokså kvalm. Men noe annet enn kvalme hadde, på eget vegne, bekymret meg mer. Derfor anser jeg denne opplevelsen som et nødvendig onde og ikke noe jeg kan plassere verken positivt eller negativt. Hva jeg kan si, er at det er himla positivt at forfatteren har gitt oss disse bøkene i gave. Og takk gud også, for alle varslerne.
- Jeg har også denne uken hatt stor glede av tidligere innøvde sketsjer, eller rollespill om du vil. Hvor jeg da er konspirasjonsteoretikeren og andre spiller rollen som “andre” (også spilt av meg). Dette er muligens min måte å håndtere mental junk som må ut på. Noen ganger kan det sågår være snakk om revansj eller ønsketenkning. Det kan være for educational purposes (hvordan forklare hva frykt gjør med en. Hva spike-proteinet gjør i kroppen. Hva shedding er m.m. Man kan, og bør, øve) men også likefullt for humorous purposes . For meg. Og jeg har også noen ganger publikum.
- Jeg forsøkte å forklare hvordan makt faktisk korrumperer. Til en dels lyttende, dels undrende sau. Jeg understreker at det her dreier seg om en faktisk sau, og at ordet ikke på noen som helst måte brukes om majoriteten av befolkningen, da altså den sovende, vantro, lamslåtte, uvitende, passive, ukritiske delen av befolkningen, som gjør som de får beskjed om, går i flokk og ikke stiller spørsmål på en nedlatende måte. Det kunne simpelthen aldri falt meg inn. Opplevelsen kan likevel ikke karakteriseres som positiv. Heller deprimerende og utmattende.
- Lest meg opp på Khazarian Mafia. Når jeg mye heller skulle ha badet i saltvann, gredd håret og pleiet omgang med venner. Det burde være unødvendig å si det, men det har vært utelukkende negativt.
- Fikk opparbeidet meg en liten brunfarge i ansiktet igjen. I disse tider, betyr utseendet alt. Det bør se ut som en er mye ute. Hvilket man ikke er. Som burde være åpenbart. Men som IKKE er det, for de fleste.
- Fikk også opparbeidet meg mot nok til å ta fatt på et mye omtalt foredrag. Et som tar for seg det dypeste, mørkeste kaninhullet av dem alle (sett med norske øyne). Konklusjon: forstyrrende og svært negativt.
- Røros-meieriet er, etter sigende, nokså ok med hensyn til inntak. Rett-ut gladmelding. Men vi hviler ikke på laurbærene, av den grunn. Vi detoxer, for å si det folkelig, i hue og ræva.
- Sett vanvittig mange 5G-antenner den siste tiden, med plassering svært nær både skoler og barnehager. Provoserende, frustrerende, hjerteskjærende og negativt. Men på den positive siden; det fungerer svært godt som drivkraft i kampen mot det glade vanvidd og den simpleste banditt.
- Fått mange hyggelige meldinger fra folk. Som vil meg vel. Og som kommer med tips, råd og omsorg. Det er folk som er nyvåkne, gammelvåkne og de som begynner å stille spørsmål. Eksepsjonelt positivt! Det er langt oppi der! Det er på utsiden av kurven!
- Forleden dag, hadde jeg så mye å komme igjennom i form av Twitter-oppdateringer, Facebook-innlegg, mailer, nyhetsartikler m.m, så jeg hadde ikke tid til å gå på do, men løp heller ut i hagen og satte meg på huk (noe spontant). Jeg passet riktignok på å sette meg tett inntil bedet (men ikke for nær rosene, mind you), for slik å gjødsle det (og ikke la vinninga gå opp i spinninga). Men mens jeg satt der kom jeg på at man, visstnok, skal blande det ut med vann (man vet. Blandingsforhold), men det tok jeg meg jo ikke tid til, men tenkte at det har regnet så mye i det siste, så det går sikkert bra. Og mens jeg satt der – og aldri ble tom (man drikker mye, når man detoxer), så så jeg en turgåer passere forbi. Tett inntil hekken min med hunden sin (og det var tidlig på morgenen og helt stille) og jeg bad om at han ikke måtte se meg (gjennom de mange transparente partiene). Der jeg satt i hagen og gjorde mitt fornødne. Men så ble jeg så grepet av det absurde. At jeg hadde så mye å lese, at jeg satt der på huk (og ryktet mitt allerede). Så jeg brast ut i latter, og han oppdaget meg antakelig likevel. Det kan neppe kategoriseres som annet enn situasjonsbetegnende, men det kan jo kanskje si noe om iveren til undertegnede og hva jeg har gjort i det siste. Og så ble det min overraskelse, til dere. Jeg sa jo det. Vi må le der vi kan (og så får vi håpe at det fortsatt er lov å tisse i hagen).
*dette er my kind of “jeg liker livet” antar jeg. Samt at “alt er i orden med hodet mitt”. Slik at ingen tør ta en “Synnøve Solbakken” på meg.
(teksten kan også ses/leses her (inkl bilder):https://steigan.no/2023/08/halvannen-uke-og-en-evighet/ )