Jeg har begynt å gjøre meg litt klar for å dø, kjenner jeg. Enda jeg som er så positiv.
Så det er jo ikke det. At jeg er pessimist. Akkurat. Jeg vil si at jeg er realist. Jeg tar høyde for ting, rett og slett. Jeg tar høyde for at jeg nå kan dø av hjerte-problemene mine, i tillegg til alt annet, jeg før kunne dø av. Som brekte, og brukkede bruer. Nå har jo dette, faktisk, blitt en realitet, mer eller mindre. Mens det før, mest føltes ut som et worst-case-scenario, for livet mitt. Og som jeg egentlig ikke trodde så mye på. At jeg skulle dø av. Men at det likevel var noe jeg tok høyde for, da. På en måte. På en nokså allright og distansert måte. I så måte at jeg kjapt gikk gjennom hvordan jeg ville ha gjort det. Steg for steg, nærmest. I hodet mitt. Unga ut av bilbeltet. Eller. Ikke ut av bilbeltet. Før etterpå. Når sant skal sies, har jeg fortsatt ikke blitt enig om rekkefølgen. På alt sammen. Jeg antar at akkurat den situasjonen, måtte jeg tatt på strak arm -på brekt bru. Men med `brann i hjemmet`, for eksempel. Der er jeg ferdig drilla. Både jeg, og ungene, vil jeg si. Jeg tror de var to og tre år gamle, første gang jeg strakk halsen deres opp og ut (og ned) vinduet i andre etasje, og pekte ut brannstigen for dem. Som ikke var noen åpenbar stige, i det hele tatt. Så mens jeg gikk gjennom teknikken på en meget hurtig, men forklarende måte, -så hang de jo der. Littegrann. Som to søte struts, med blylodd (jeg bandt bena deres til undersiden av senga. Tykke rep og to lodd per ankel *).
Det gjelder å stille forberedt. Ikke sant! Så for en del av dødsscenariene har jeg det helt klart for meg. Men så er det andre scenarier, igjen. Med potensiell (og i grunn overveiende sannsynlig) dødelig utfall. Hvor jeg har måttet lære meg å stille totalt uforberedt. Som jeg ikke er så glad i. Semi-trailer på fortau, for eksempel. Når jeg er der. Og hvor jeg, typisk nok, alltid har ungene med meg også. Når jeg blir påkjørt (og regelrett most). Bilen ut i sjøen, på vei hjem fra Rauland. Er en annen klassiker. Hvor jeg har sett for meg hvordan jeg skal vente på at vannet fyller seg `greit opp`, før vi kakker ut vinduet, og svømmer ut. Men så idyllisk er det riktignok ikke. Hvem redder man først. For eksempel. Som beror på hvor gamle de er. Blant annet. Og scenariet har jeg hatt gjennom alle (deres) livets (til nå) faser. Jeg stiller 50/50 uforberedt og forberedt. Og det må jeg, faktisk, leve med.
Du tror meg kanskje ikke, – men jeg har et svært avslappet forhold til det å dø. Det gjør meg ikke noe særlig. I seg selv. Jeg tenker, at det egentlig kan være ganske deilig. Når det først blir sånn. Men jeg vil gjerne utsette det så lenge som mulig. Jeg unngår det, så gjerne, i det lengste. Men når «dett er dett» og døden først inntreffer, bør ting være litt på stell, tenker jeg. Eller, kanskje ikke så mye som «på stell», som «oppe og avgjort». Hvem avlaster far? Når mor er vekk? Permanent. Død og begravet. Hvem tar seg av kjolene? De skal åpenbart ikke sendes til Fretex. De skal ikke skilles, for alt i verden (mamma har detaljene. Kort fortalt, blir det donasjon til verdige arvtagere. Som vil drifte det videre. I min ånd. Jeg tenker at én kolleksjon, minst, burde bære mitt navn. Men noen statue er ikke nødvendig. Igjen, min mor har alle detaljene. Snakk med hu). Hva med verandaen bak? Den bør skrapes ferdig, – bør den ikke? Trenger man, strengt tatt, å selge? Skal far flytte inn hit? Ligge med en annen mor. Det er mange tanker. Mange tanker, er det.
Og nakenbildene. Nakenbildene! De bør ikke finnes (som i `oppdages`) helt umiddelbart. I alle fall ikke av pre-teenager-son. Du vil ikke være hore-mamma`n i himmelen, -uten den minste sjanse til å forklare deg. Så her ser jeg for meg, i løpet av en måned eller to, å skrive en liten tekst bak. Løkke, tror jeg, og løs blyant (jeg tar det helt ut av det blå).
«Dokumentasjon endast. Mamma visste ikke hvor lenge hun hadde denne kroppen» (alt blir bedre på svensk. Og det er helt rett, for øvrig. Jeg visste ikke hvor lenge jeg hadde denne kroppen. Alt jeg ville ha, var bevis).
Uskrevne tekster. Et mareritt. Hvem vil klare det? Beror det på graden av suksess? Neppe. Ikke i mitt hode (selvtillit som jeg har). Tekstene bør ut, -er utgangspunktet mitt. Men hva om de i stedet makter å «kill my vibe»? Totally? (the vibe of the text). Igjen, et mareritt! Kanskje sønnene mine vil klare det …? Min fremtidige mann …? Bildene på telefonen! Hva med dem? Hvem skal rydde i skya?! (tenkte det! Så jeg har begynt planleggingen nå). Finnes det videoer av meg? Vil de huske stemmen min? (neppe! Så i forrige uke tok jeg en video. Med prating, babydaddy var med, -og masse «elsker dere» og slikt (trolig det nærmeste jeg noensinne kommer et selvmordsbrev)).
Det er muligens tredve år for tidlig. Og det er kanskje fordi jeg har vært prosjektleder for lenge. Er lærer i bunn. Er glad i å planlegge. Men egentlig ikke. Så jeg vet faktisk ikke. Kanskje det er fordi foreldre-generasjonen, plutselig, har begynt å rydde i kjeller og loft (!). Snakker om arv … og gamle møbler! Kanskje det er fordi jeg har vondt i hjertet, hver dag. Kanskje det er fordi man blir førti, snart. Kanskje det er naturlig. Kanskje det ikke er det. Men det er nå sånn det er. Og om du tror jeg blir nevrotisk av det, – så tar du helt feil. Som med alt annet, i livet. Jeg håper på det beste og planlegger for det verste. Og nå merker jeg det. Og det er litt deilig, og. Døden kan bare komme.
My job here is done
(altså. Ikke bokstavelig talt done-done. Jeg tar gjerne noen år til. Men altså. Det hørtes kult ut. Det var egentlig bare det. Det hørtes kult ut, okey? Jeg tar gjerne noen år til. I`m not completely done. Far from it. Far from done. Heavenly Father. I`m far from done).
*Det var tull. Åpenbart tull. Blyloddet, var meg. Men i ettertid innser jeg at jeg kan ha gått gjennom en mager-fase. På daværende tidspunkt. Ungene kan ha veid, mer enn meg. Det kunne ha blitt comme ci comme ça. Og det beklager jeg, selvfølgelig, på det sterkeste (til ungene, ikke minst).