Vi er tilbake! På «skolebenken» i stua. Det er hjemmeskole 2.0.
Hvorfor, spør du? Vel, la meg forsøke å si litt om det. Og så skal jeg fortelle om alt vi har gjort.
Jeg, mor, og far, barnefar, mistenkte at våre sønners helseplager (den ene mer enn den andre, men ikke for småtteri å regne, noen av tilfellene) kunne skyldes elektromagnetisk stråling. Lokalavisen passet selvsagt på å si at vi var ´redde for’ stråling, der vi in fact ´mistenkte det’, og det på førstesiden i lokalavisen (på et ikke så lite sted), på dagen 1. april … Så det manglet ikke på ‘artige’ kommentarer, etter oppslaget, den gangen. Men som de, visstnok, sier … All PR er god PR, og jeg kan ikke si meg direkte uenig i det. Men tilbake til plagene. De gjorde seg stort sett gjeldende i skoletiden (vi snakker 90%, for de som ikke umiddelbart tror vi har hatt evne eller vilje til å legge merke til sånt) og plagene tiltok både i styrke og hyppighet den siste tiden. Før vi tok grep.
Det var mistanken om plager på bakgrunn av stråling, som var hovedårsaken for at vi tok ungene ut av skolen, i våres. Og for ikke å snakke om, den mest tidskritiske. Ikke ville vi ha ungene én dag til, på et sted vi visste skadet dem. Målingene vi hadde gjort levnet nemlig ingen tvil om det. Undersøkelsene og den enorme mengden av litteratur vi hadde lest, levnet heller ingen tvil om skadevirkningene slik stråling forårsaker. Men det var flere ting. Så ufattelige så, at det nesten ikke var til å begripe engang.
Det var læreplaner. Innholdet i dem. Hva vi visste var på vei inn i skolen. Hva som allerede hadde funnet sin vei inn i skolen. Det var teateroppsetninger, kulturarrangementer. At man plutselig kunne velge kjønn! Kanskje ikke så mye på ungenes lokalskole, ennå, men vi visste at det kun var et spørsmål om tid. Det var oppgave-formuleringene, med ett riktig svar. Hvordan nyansene forsvant, at ett riktig syn hele tiden skulle fremmes. Det var bøker, prosjekter. Hvor fokuset lå. Økt fokus på seksualisering. Et fryktelig snevert syn på krigen i Ukraina. Som om de ikke var nøytrale. At elevene ble satt foran nyhetssendinger (og det uten lærer!) i det såkalte “spise-fri”. Hvor det, i alle fall, var regelen mer enn unntaket. Hvor bildene fra krigen rullet over skjermen, til ungene, daglig! Voksen-nyheter og barne-nyheter like fullt. Og det var vel det som fikk begeret til å flyte over, antar jeg. Da ungene fortalte om massegravene de hadde sett. Hvordan de oppi der, også hadde mistet lemmer. Og det er vel unødvendig å nevne det, men jeg gjør det likevel. Dette var altså aktiviteten («underholdningen») ungene fikk, i den svært og sårt tiltrengte pausen ungene har i skolehverdagen. I pausen elevene alltid gleder seg til. Og hvor det, i alle fall før, dreiet seg om å kose seg med mat, drikke og hverandre. Øve opp de sosiale ferdighetene. Så viktig! Og hvor de endelig kan få være barn. Le, prate og tøyse. Og for en stakket stund, få fri fra skolefag og prestasjonsjag.
Mens skolen virket å bli mer og mer radikalisert by the hour, – var jeg på min side fullt opptatt med å lese meg opp på spikeprotein, WHO-traktater og eierinteresser. I tillegg til at jeg var nødt til å sette av tid til å behandle hjerteskaden jeg hadde fått etter den giftinfiserte mRNA-injeksjonen, året før. Men da jeg omsider fikk øynene opp for hva som foregikk i skolen, tok det meg ikke mange straksene å sende mail til kommunen, med beskjed om at fra og med mandag, om to uker, ville ungene bli hjemmeundervist. Ikke visste jeg hvordan jeg skulle få det til, – men at det var det som måtte skje, var jeg aldri i tvil om.
Og her er vi altså. Med skole i heimen på 23. uka. Og den kan se ut til å være langdrygt, denne institusjonen, med mor og far i spissen. For det har ikke skjedd noen bråbrems ennå. Til tross for møter med kommunen, og rektor på den aktuelle skole. Til tross for at jeg (meget ydmykt, som visstnok er stilen. Man må jo ikke fremstå som at man kan noe eller vet noe, må vite) prøvde å innlemme dem i denne ervervede (og sjokkerende) kunnskap jeg hadde fått. Men det stod selvfølgelig ikke på dem. Fine folk som dem var. Slik de ‘på gulvet’ gjerne er. Og der er vi altså. «De har tatt saken videre” og imens venter vi. Imens horder av unger blir sjuke. Rammet. Feilaktig diagnostisert. Misforstått. Og sakte tatt livet av (når sant skal sies. Hvilket jeg tenker er viktig her).
La oss bevege oss videre til det mer muntre (og vit at jeg gjør alt som står i min makt, for å spre kunnskap om hva denne strålingen gjør. På omtrent alle arenaer. Alle plattformer. Med alle de midler jeg har). Denne hjemmeskolen kom riktignok noe overraskende på oss, men det har definitivt vært en blessing in disguise. Ja, en velsignelse i forkledning. Og når vi først har havnet i denne smørja, med å kunne lære ungene (omtrent) det vi vil (omtrent-begrepet brukt noe tøylet), så kan vi jo like gjerne gripe muligheten med begge hender. Eller melke kua med begge hender, om du vil. Vi har i alle fall ikke spart på kruttet. Eller hvilt på laurbærene. Vi har saktens ikke latt melka gå til spille her, nei. Så det vi har gjort blant annet, er å se «Alice in Wonderland» på dag én. Nei, vi så ingen grunn til å holde fingrene av fatet. Eller legge fingrene imellom, for den sakens skyld. Her har det ikke gått fanden i vold, men heller hva vi har gjort, er å male fanden på veggen (IKEA lille skoletavle brukte vi da). Nei, her ligger vi jaggu ikke på latsiden. Her går vi ikke for halv maskin. Her går vi for gull …!
(Om du skjønner hva jeg mener).
Hva mer har vi gjort?
Vi har sanket bær. Gått tur. Hilst på dyr. Regnet matte. Men vi HAR IKKE PUGGET HOVEDSTEDER OG LAND (her er det før øvrig helt på sin plass med en digresjon, føler jeg. Rett skal være rett; en slags avbrytelse. En historie. Fra virkeligheten. Om du vil. Hvilket den er, og den begynner sånn her; da vi var i siste møte med rektor og kommune, slang jeg ut, som en selvfølgelighet (og hvor du forventer latter etterpå). “Ja, det blir spennende, men vi skal i hvert fall IKKE pugge hovedsteder og land!”. Så lo jeg og ventet på at de virkelig skulle stemme i. Men de gjorde aldri det. I stedet satt de der, bleke, og kikket på meg. Og det var da jeg visste at jeg hadde handlet rett). Par andre ting: vi har lest mye. Lest, selv. Og blitt lest for. Som er magisk. Vi har snakket, diskutert og passet på nyanser. Vi har inntatt aktivert kull på tom mage og kastet alt med fluor. Vi lager mat, -og vi har varm lunsj, ofte. Vi svømmer i badehallen. Det er gym. Og vi ler masse. Vi bruker blyant og papir og noen få ganger, kablet PC. Sitat eldste sønn på 12, for noen uker siden: “Jeg tror det er første gang jeg skriver hele navnet mitt for hånd, mamma, og ikke på PC”. Mors mage knøt seg litt, før hun responderte resolutt “Der ser man! Det er aldri for sent!”.
Og slik går no dagan.
Some days she’s a warrior Some days she’s a broken mess Most days she’s a bit of both But everyday she’s there. Standing Fighting. Trying
(Om du skjønner hva jeg mener)
Denne teksten ble også publisert på Steigan.no. Teksten, og bildene, ses her: https://steigan.no/2023/09/hjemmeskole-2-0/