Jeg vil så gjerne gjøre dette reisebrevet lystig, men … how could I? Når jeg mer enn noe, for tiden, klamrer meg til sannheten, og kun det. Selv om hvert fiber av kroppen min skriker etter gode nyheter … å melde. Spore. Og se. Så skriker kroppen min, sjelen min!, enda mer, etter å få være ærlig og fri. Fri til å si hvordan det er. Faktisk og egentlig. Mer enn noe annet, klamrer jeg meg til det. Sannheten. Sannheten vår. Livet vårt, slik det er.
Det er kassa som tok oss hit. En hvit, smått rusten metallboks på hjul. Med gardiner, sydd for anledningen. I tilfelle sol og søsken-krangel (hvorav sistnevnte nok kan sies å ha vært den største motivatoren for at far trålet byens tekstil-butikker, i god tid før avreise). Videre kan kassa sies å være selve symbolet på det praktiske og alt som har med driftssikkerhet og gjøre. For de fleste. Fra hva jeg har hørt. Selve merket, Toyota Hiace Kassebil, lover i grunn det. For en del andre, og de fleste, er den en ubegripelig, never-in-this-world reisekompanjong. Og hvor folk åpent har stusset og ledd. Men for oss. For oss, er den selve symbolet på friheten vi ennå har. Med plass til alt vi måtte trenge. Det er ikke tilfeldig det vi har tatt med oss. Ingenting, er tilfeldig lenger. Derfor inneholdt heller ikke pakkelisten, forberedelsene, bikini og små-skjørt lenger. Mine private klær ble pakket mellom klokken 07.50-08.00, avreisedagen. Ungenes, dagen før. Og da vi til slutt dro, var kassa loaded med;
- 80 liter levende vann (tappet på egnede tønner. Og som siden har blitt møysommelig transportert fra sørøst-Norge til sør i Frankrike. Vet du ikke hva levende vann er, bør du sjekke det opp)
- 2 telt (med og uten vannsøyle)
- Nok knekkebrød og ris til å holde liv i oss noen måneder
- Survival food pakker ala Lars Monsen, med utløpsdato 2030 (!). Nok pakker til å holde liv i oss noen år
- Kjøleskap (som går mer eller mindre uten strøm. Det vil si med strøm og uten strøm. Uten strøm, mer eller mindre sømløst. En stund)
- Lommer, hengere og knagger utstyrt i vegger, tak og gulv (babydaddy bare borret dem inn … !)
- Nok kontanter til å holde liv i oss noen måneder
- Noen gullsmykker (ikke til pynt)
- Verktøykasse, med all slags gull og snadder i
- Stormkjøkken
- Eteriske oljer (jeg har tatt et lynkurs og disse naturens væsker har nå blitt vårt nye høyt aktede, høyt elskede medisinskap)
- Brødre (og verdens fineste unger, dessuten)
- To stykk årvåkne foreldre, med et par superpowers hver (om jeg skal si det selv. Hvilket jeg gjør. Og hvor hans evne til å lese folk, lenge før de aner at han har begynt med det, samt hans evne til å bygge hvahelst ut av ingetsomhelst må sies å være hans Top Two Survival Skills for Challenging Times. Og hvor mine må være evnen til å sjarmere gråstein (!) – ikke mine ord, men andres, og hvor selve erkjennelsen av det i grunn kan gjøre meg farlig lik dem jeg forakter. Kynikere. Manipulatører (og narsissister). Men livet har vist meg at jeg evner å få den mest innbitte grinebiter i godt humør og det kan alltids brukes til min fordel. Om situasjonen tilsier det. Min Second Best Survival Skill er at jeg ser det komiske i alt. Noe som kan komme godt med. Selv i de mest krevende situasjoner. Og når jeg ler (gjerne av meg selv) blir jeg dessuten fryktelig tilpasningsdyktig og street-smart. Og det er sånt vi trenger nå).
Vi er altså i South of France. I en pimpet kassebil som hadde fått den mest hardbarka, bereiste rumener til å snu seg. Og dette kan jeg litt om, ettersom jeg har huset dem i oppkjørselen min opp gjennom årene (og for så vidt også noe inne, men de er et stolt folk og vil nødig ha mer enn de behøver). Min gode venn var hos meg for noen uker siden, og vi snakket også da om reisen vår. Hvordan vi nå hadde skaffet samme kjøretøy som dem. Mens vi pratet tenkte jeg tilbake på tiden hun kalte meg “Madam” (selv om jeg insisterte på at hun lot være), – og hvordan vi nå pratet om at det kanskje var oss, snart, som måtte bo i oppkjørselen deres. Så fort allting kan snu. Så fort alt kan snu.
Jeg antar at vi bor litt på loffen. På loffen i kassa. Det er mye galgenhumor i alt sammen. Som når kassa såvidt klarer svingene, men at vi like fullt peiler oss inn på rekke en. Ved vannet. The Mediterranean Sea. Være seg i Marseille, Cannes eller Saint-Tropez. Og at motsetningene er så store. Det er jålete steder og vi liker muligens litt koselige, jålete steder. Men så er vi så ujålete selv. Så ler vi av alle fasadene. Menneskesinn. Hvordan alle helst vil være kule. Og passe inn. Men så er de fleste så redde. Så små og redde. Hva er de så redde for … Det er mange motsetninger for tiden. Det har det vært lenge. Mesteparten av tiden føler jeg meg som en bløff. Jeg lever ett liv med de folkene. Og ett, med de andre. Jeg er liksom på ferie og koser meg. Overfor ungene. Og på den ene siden. Og så er jeg del av en fullskala krig, og ser den overalt, på den andre. Jeg lever et zombieliv. På et zombiested. Og jeg tviholder på alt det normale.
Vi bor alle slags steder. Noen ganger på et enkelt hotell. Andre ganger i folks leiligheter. Noen med balkong. Noen uten balkong. Og så lager vi drøssevis med pasta. Og skåler i juice. Livet er jo godt. Det er mange gode øyeblikk. Men så blir man plutselig konfrontert med det. 5G antennene for eksempel. Som mer eller mindre er overalt. Men noen steder mer enn andre. Og slik finner vi husly. Slik navigerer vi oss gjennom Rivieraen for at ikke hjertet mitt skal gjøre enda flere krumspring, -eller guttene få enda mer vondt i hodet. For ikke å nevne pipingen. Vi trenger knapt lete etter antenner lenger. Pipingen i øret til minsten signaliserer det, likevel. Og slik mister vi også det som kunne vært små, vakre paradiser. Som det vesle gjestehuset med leiligheter og privat basseng.
Vakre paradiser. Og tapte paradiser. Min nyeste bok, en fantastisk bok, heter Adams Tapte Paradis. Den ligger ved siden av meg nå. Da jeg opplevde Cannes igjen, tyve år etter. Rivieraen, tyve år etter. Føltes det mest slik. Julies tapte paradis. Det er så rart. Tegnene er overalt.
Motstanden er også overalt. Og på de mest finurlige steder. Sprayet under en gangbro. Tagget bakpå en bil. Eller som den nyeste vi så. Langs promenaden i Marseille. Tusjet inn, som i en stille protest, på en av byens stolper.
Og med det avslutter jeg på samme vis som Einar Flydal nylig gjorde. Med referanse til det som skal ha vært en rapportering fra Aleksandra Kollontai, en kjent 1900-talls revolusjonær.
“Situasjonen er håpløs, – og vi gir oss ikke”.
– Julie
(teksten kan også ses/leses her (inkl bilder);