Hva skal man si? Sommeren har vært eventfull. Det er nok safe to si.
Jeg tenker at vi bare kjører avsnitt helt enkelt.
Nytt rekkehus -nye utfordringer
Absolutt. Livet i rekkehus skal sikkert lære oss noe. Tålmodighet for eksempel. Oppbrudd. Livet på 50kvm fremfor livet i mansion. Det har seg nemlig slik at tidligere i sommer leide «eldsterådet» (egentlig høvdingen, men med sin muse) en rett-ut MANSION, for hele slekta å kunne samles, en uke i juli. Smått og stort, og helt fantastisk. Men også surrealistisk. Da hadde vi i månedene før overlevd (må man nesten kunne si) på en lønning i et av verdens dyreste land[1], Costa Rica (ikke frivillig, nei. Ikke frivillig). Så plutselig befant vi oss på -eller i- en mansion så stor at hvis vi ikke hadde klare avtaler, så mistet vi hverandre, innomhus. Det var så fint der, at vi knapt torde legge det ut. Huset. Bilder. Om hvor fint vi hadde det, om hvor fint det var (folk liker jo ikke sånn). For livet på 500 kvm[2] er annerledes enn livet på 50. Det er den brutale, eller i alle fall sannferdige sannheten. Og at penger ikke betyr noen ting, det er noen med penger som har sagt. Det var økologisk kjøkkenhage. Ingen liten hage, heller. Hvor man kunne plukke appelsiner og sitroner, rett fra trærne. Jeg tenker at jeg må være spesifikk, nå som ungdom tror kjøttdeig er dyr som ser kvernet ut. Kjøkkenhagen fikk vann «levert på døren», fra en stor tankbil, og hvor tankbil-mannen stolt proklamerte at her ble det «vannet, uten kjemikalier!».
Vel. Han proklamerte det ikke akkurat. Han sa det høyt og tydelig til oss som spurte. Intet nytt under solen.
Ellers er livet i rekkehus også ‘eventfullt’. Vi kommer tett på kulturen. Som at ungene for alvor[3] slippes løs klokken elleve på kvelden, – når vi nordfolk igrunn tenker at vi skal sove. Vi har en manisk støvsuger-fører og flytte-på-møbler-flytter (som aldri løfter, mind you) i etasjen over oss. Døgnet rundt. Meget sent. Og meget tidlig. JEG HADDE DØDD FOR Å VÆRE FLUE DER (hva mer kan det være å støvsuge?! Hvor mange ganger kan mennesket greie å ommøblere?!). Jeg mener!! Dette er humor, universet. Stryk humor. Det er … sånt man sier! Jeg ønsker ikke bokstavelig talt å bli flue der, i løpet av de neste dagene. Sånn må jeg holde på. For det jeg sier, manifesterer seg så inni h***** (hampen for eksempel og) at jeg tar ingen sjanser lenger. Hvilket leder meg til det neste[4].
Mushroom in the fanny
Lenge vurderte jeg om hele teksten skulle hete det[5]. For å fullt ut utnytte spillerommet, uten redaktør, som jeg nå har. Jeg tipper at Mushroom In The Fanny ville hatt litt problemer i Steigan. Uansett hvor dyp og rød tråden for øvrig hadde vært. Jeg vet ikke. Det blir bare spekulasjoner selvsagt. Men jeg lo høyt i kassa, tror jeg, når jeg en dag ble litt fandenivoldsk og tenkte;
Jeg bare gjør det. Fuck it. Ha det litt gøy. Døp teksten Mushroom In The Fanny. Why not.
Ja, hvorfor ikke. Når de kan kjøre clickbait, hvorfor ikke vi?! I alle fall en gang. Og det er jo sant. Det er jo ikke sånn at jeg ljuger. Sånn som de. Men så våknet jeg altså opp dagen etter og tenkte. Folk er så skjøre. Det får bli et avsnitt bare. Det ble et avsnitt bare.
Det har seg slik, skjønner dere, at jeg – helt ufrivillig selvsagt- har blitt high maintenance tenant. Altså en leietaker som trenger mye tid og oppmerksomhet, -og sikkert penger. From their end. Det blir rene spekulasjoner. Kanskje har de remediene hjemme. Vi har for det første hatt maur, i leiligheten. Rekkehuset. Vi har for det andre hatt varmepumper som ikke har ytt det de skal yte. Dette er ikke min subjektive mening, for deres informasjon, lesere. Varmepumpene har til tider ikke fungert. Overhodet. Til tider bråket usedvanlig. Men det er altså maurene som har vært vår største utfordring til nå. I den utstrekning at vi i en nokså lang periode delte seng med dem. Da kom huseierne litt oftere og vi utviklet etter hvert et nært og kjært vennskap. Nå legger jeg kanskje litt på, – men vi delte både serietips, mang en latter, gift-tips og tanker om livet i spanske bygg. Hvilket fikk meg til å fortelle dem om hvordan vi ble så syke av fuktigheten på det forrige stedet. Jeg fortalte hvordan yngstemann fikk masse hvite prikker på kroppen. Jeg fant ikke den medisinske termen, når jeg mest trengte den, og benyttet meg i stedet av ordet «mushroom».
«You know, you can get these mushrooms all over the body. From the moisture”.
De viste ingen tegn til å forstå og jeg famlet i blinde. Fant aldri ordet «fungus» (som var den folkelige medisinske termen i hvert fall) og mens to skotter kikket forundret på meg, og tiden fortonet seg som fullstendig stille, begynte stemmen i hodet;
«Mushroom in the fanny! Use mushroom in the fanny! Everybody knows that one! Mushroom in the fanny!!!».
Så høyt skrek de inni meg. Så noe om at jeg burde si til dem at de sikkert hadde hørt om damer som slet med dette, eller om ikke de slet akkurat, så hadde de sikkert opplevd det en gang, eller to, eller tre. Nei?
Det var en hel monolog (inni der). Så dialog. Men heldigvis tok strenge-stemmen over, og sa:
«Nei, Julie!! DU KAN IKKE BRUKE MUSHROOM IN THE FANNY! GJØR DET IKKE! GJØR DET IKKE!! DU TØR PRØVE DEG …!».
Og heldigvis hørte jeg på den.
(og jeg bor her enda)
Valget. Splitt og hersk på sitt beste (og verste)
Jeg liker egentlig ikke å bruke tid på det overhodet. Vel og merke, lenger. Jeg liker ikke, lenger, å bruke tid på det. Og mange blir veldig sinte på meg for det. I alle fall når jeg skriver, i sosiale medier, at jeg håper folk snart vil slutte å stemme. Slutte å møte opp. Legitimere et system som så åpenbart ikke er til for oss. Men kun for å gi illusjonen av demokrati og medbestemmelse. Og at «Nå, nå! Nå blir det bra! Nå, skjønner dere, nå blir det endring. Bare følg meg! Følg oss. Så skal alt bli bra».
At jeg lol`er av det.
Slik jeg ser det, vil det i dette systemet (med partier, ledere, valgsedler og dårlig opptelling) aldri skje noen endring. Hvis det hadde vært mulig, hadde muligheten selvsagt aldri eksistert. Små partier med aldri så velmenende mennesker, har ikke nubbsjangs i denne forordningen, – fordi det ikke er meningen at de skal ha det. Det er ikke konstruert slik. Det ble ikke opprettet slik. Så enkelt er det. Vel og merke i mine øyne. Jeg innser at mange, og kanskje de fleste (selv «meningsfeller» i mange andre spørsmål) er uenig med meg, og det er helt greit. Jeg kan bare være meg. Og jeg vil for alltid si hva jeg mener. Selv om det gjør meg upopulær.
Mer er det ikke å si. Underoverskriften taler for seg.
Dans på lokalet (also knows as rekkehuset)
En av utfordringene med å være såkalt jaget, såkalt politisk flytning (i realiteten, om ikke på papiret) er at det er lite barnevakt å få. Så dansingen, og festingen, må tas innomhus. Nå er det jo fullstendig slutt på alkoholen og (vi visste det var giftig, men at det var sååå giftig …) så vi ræler lite. Oppfører oss alltid ordentlig. Men musikk må man ha. Og så er det ikke alltid (heller ikke ofte) at tenåringer har samme musikksmak som foreldrene. Ei heller samme takhøyde, som den andre forelderen, hva angår synging og dansing- til nevnte musikk. Men i dag skjedde kunststykket. Vi fant frem hodetelefoner og en plugg som plugges i to hodetelefoner samtidig, slik at det i det minste er to tilstede på fest. Altså, festen, som da skjer uten en lyd. Ut av rekkehuset.
Men stemningen steg i taket. Det må jeg si. Så det ble dansing. Liggende i senga, men med rockefot. Og en usedvanlig, ikke samstemt, men lidenskapelig synging. Et godt stykke opp på richters skala, volummessig. Skulle det vise seg. Da et par stykk unger hylte at de ikke holdt det ut mer. At nå fikk det være slutt!!
Det er ikke hver dag foreldre blir kjeftet på av ungene sine, for å ha sunget og danset så voldsomt.
Noe riktig må vi gjøre.
Odd Nerdrum dokumentar
Vi fikk endelig sett den. Spania har tydeligvis rettigheter. Det skulle bare mangle, lille-Norge som det er. Og med Årets Snakkis (muligens fjorårets), som det er. Men vel. Nåvel. Nuvel (for å bruke deres språk). Over til saken. Det er jo forbløffende. Noen må ha det gøy antakelig. Med å forsøke å forvirre oss. Eller fortelle oss. Hvem vet. Tallene 666 i bakgrunnen, når de prater. Snakk om søte babyer, for i det neste å sammenlikne de med en overmoden frukt som må spises …, før den er ødelagt … Man grøsser jo. Så pratet om morkaken som ble gitt i gave … Det er i det hele tatt merkelig, sprøtt og ekkelt. Dette har virkelig ikke folk lagt merke til? Selv ikke de med trenet øye? Eller er snakket om det, skriftene om det, skjult og fjernet?
Jeg gir meg her. Fortsettelse følger
Et lite apropos. Når jeg skriver dette er det i det ganske land, vel og merke i Norge, skolestart. Jeg lurer på hvor mange som ikke sendte barna sine tilbake til skolen etter ferien, men i stedet står for undervisningen selv. Eller unschoolingen, som man gjerne heller sier. I garvede miljøer, og nå i ikke-fullt-så-garvede miljøer. Det er rart åssen det der er. Det sprer seg, si. Som en blessing in disguise.
[1] Ja, slik har det faktisk blitt. Dette har jeg omtalt i tidligere tekster.
[2] Jeg vet ikke eksakt. Det føltes i grunn som 3000.
[3] Jeg senser et alvor. Alvoret i det at barna kun har dette lille vinduet til virkelig å være barn, kanskje bare i ferier, og da gjør the most out of it. Stakkars små, som skal område seg i en verden helt i utakt med deres natur.
[4] Dette vil ikke, i det neste, bli opplagt for dere. Men det spiller ingen rolle for helheten. Formidlingen. Bare vit at det var en -for meg- naturlig overgang. Som hadde med manifestering og gjøre. Det kan, om mulig, bli klart på et senere tidspunkt.
[5] «Hele teksten», jaja, jeg vet at dette er særs muntlig. Som norsklærer i bunn, er jeg selvsagt klar over det. Og jeg lar det bli med det. Det er lenge siden jeg fulgte vanlig kutyme. Og gud, så godt det er!