Det er jo ikke sånn for å være jålete, men jeg kan ikke bo i rekkehus. Ikke AC.
Og nei. AC dreier seg ikke her om air condition (dog er det et betimelig spørsmål, en bekvemmelig fasilitet) men før, -og ettertiden. Etter oppvåkning. The rebirth. Før og etter, alt.
Hvor lenge har jeg bodd i rekkehus, spør du? (et legitimt spørsmål). Tre triste måneder har det blitt. La meg ta deg gjennom det.
Det er ikke sånn at det er rekkehuset i seg selv som er så fælt, men alle menneskene rundt det. Eller, altså, det er ikke sånn at det er alle menneskene som er så fæle, men all energien rundt de. Eller kanskje er det den manglende energien rundt de. Jeg blir utmattet. Søvnig. Mister livsmotet. Handlekraften. Meg selv.
Så, i de ti-femten minuttene det varer, prøver jeg noe ala den tilsvarende teknikken «telle til ti». Jeg prøver å samle meg. Ikke miste hodet. Ikke si noe som avslører meg. Eller dem, -og deres manglende energi. Ikke si noe som støter dem. Som i sin tur, støter meg. Ha så lite meningsfull dialog som mulig, og holde seg til saken. Være seg pengeutveksling over disken, prat om været (kun sol og ikke-sol, ikke langskyet) eller når bassenget åpner. Men det er jo tungvint, selvsagt. Og det er mer.
Nettopp dette med å være seg selv. Or the lack thereby. Jeg kan ikke være meg selv (AC). Jeg må hviske når jeg har lange, meningsfulle dialoger på terrassen. På telefon, må vite. Som er enda verre, fordi de eventuelt lyttende (det er mange skandinavere her -som ikke må forveksles med navere. Hadde det enda vært navere, ser jeg for meg at situasjonen hadde vært betraktelig lettere) hører kun meg, – og mine absurde tanker. Ikke at det, tross alt, er to mennesker med pene klær og avvikende tanker på denne riktignok forpestede terrassen. Som kanskje kunne virke noe formildende, i domsavsigelsen. Nei, her sitter hun gærne, tenker de. Og snakker om flat jord, rund jord og alt i mellom. Riktignok på telefonen. Men for ei skrulle!
Så det utgår. Det vil si, når det er riktig mye gaming innendørs, tar jeg telefonene utendørs, men hvisker. Selvfølgelig, (det er) slitsomt i lengden.
På kveldene, finner jeg gjerne tid og inspirasjon til å lette på liket. Liket som sitter for mye stille og gjør undersøkelser. Stillesittende lesing. Stillesittende skriving. Da vil jeg gjerne forbruke noen kalorier (ikke for fettets skyld, men helsens) samt gjøre meg av med litt energi (ja, hvorfor ikke). En typisk kveld kan jeg sette på Lee Harris sin YouTube-video «I create with light» hvor selv tittelen kan skremme den jevne nabo, men legg til at jeg danser til den i tillegg (…). Det tok ikke mange minuttene, første kvelden, før jeg innså at blondegardinene måtte trekkes for. Men så begynte jeg å dvele på hvor mye blondene slapp gjennom. Jeg gikk gjennom lyssetting og den slags. Ble det en gal silhuett, eller ikke galt i det hele tatt? Kunne jeg kjøre frie armbevegelser, i tillegg til bena, eller var det best å holde seg til litt typisk aerobic. Og holde musikken lav.
Det er sikkert needless å si at stemningen steg i været, og at jeg duret på. Musikken høy, armer og ben, og sang. Eller humming (det er ikke sikkert det er et ord engang). Og at jeg rett etter, i det minste forventet at et par naboer skulle banke på.
Det er jo derfor jeg sier at jeg ikke kan bo i rekkehus. Det blir strevsomt i lengden. Det blir nesten som social credit score. Hvis jeg danset på tirsdag, kan jeg bare drite i å klemme treet på torsdag. Det er hele tiden er avregningssystem.
Hvis Mr. Pimple og jeg har en hyggelig utveksling om været, kan jeg da tillate meg en liten barbeint sirkelgåing på den lille gressflekken på kvelden? Hvis jeg og mammaen til den andre gutten bounder i bassenget på dagen, kan jeg da si til henne at jeg ble vaksineskadd på kvelden?
Man vil jo ikke bli meldt, utstøtt, anmeldt eller skviset ut av borettslaget. I alle fall ikke mens man bor der.
Så er det en annen ting med alle disse menneskene. Så tett på. Ta Mr. Pimple for eksempel. Det er ikke jeg som har funnet på det. Navnet fant vel mer ham. Gjennom ungene. Og deres vindu i andre etasje. Vendt mot ham. Og hans noe eksentriske tilløp eller fascinasjon for skvise-kvise-videoer. Spør meg ikke, men det er det ungene sier. At han ser på det dagen lang. Jeg har valgt og ikke gjøre egne undersøkelser. Helt i strid med naturen min. Det er det jeg sier. Jeg kan ikke være meg selv her.
Så er det jo mye mennesker rett på. Tett på. Jeg hører han med slimet i halsen hver dag. Stakkars mann, men det er også stakkars oss. Som må høre hvordan han prøver å gjøre seg av med slimet i halsen. Hver dag. Det er garantert kols, men jeg kan ikke si noe. Man skal jo bare late som man ikke hører noe, når man egentlig hører alt. Hvem som burde gå i par-terapi. Hvem som burde oppdra ungen sin bedre. Hvem som burde kutte ut den satanistiske rockemusikken- og i alle fall ikke spille SÅ HØYT!!!!
It takes a village, sies det, men jeg tviler på at det evolusjonsmessig og mental-messig var meningen at du skulle stue denne villagen, på opptil tredve tusen mennesker, på det som i gamledager ville vært én bondes jorde.
Og imens venter vi. Venter på at noen skal ha tid til å bli kjent. På at energier skal komme tilbake. Eller at vår egen skal forbli intakt, et helt annet sted.
P.S. Sliter du også med å bo i rekkehus, og kjenner at livet føles vanskelig og uten mening? Da kan jeg heldigvis avsløre at Facebook-gruppen «Vi som ikke kan bo i rekkehus» for tiden er under planlegging, som et forsøk på å fylle det kollektive og voksende behovet for en støttegruppe for de som ikke finner seg til rette i nevnte boform. Håpet er at ingen skal føle seg alene og også vite at det er mange som IKKE får til en hel del saker og ting, for tiden. Som for eksempel Facebook-gruppen «Vi som ikke kan skjære brød» (der ble jeg for øvrig med). Eller de som ikke kan fordra fortegn (altså gruppen «Vi som ikke kan fordra fortegn»). Du har også «Vi som ikke kan fordra moskusender», «Vi som ikke aner hva vi har sådd» (faktisk 1,4k medlemmer) og «Vi som ikke kan spille volleyball men som vil spille» (20 medlemmer i skrivende stund). Det er ikke tvil om at gruppene har sett et behov der ute, og fylt det. I takt med økte priser og behov for gratis online hjelp. Så vil jeg bare nevne (for eget forgodtbefinnende) at «Vi i villa og ikke rekkehus» ikke har noen tilknytning til meg. Verken har, har hatt eller vil ha. Og jeg vet heller ikke hva de står for- men det lyder ikke direkte lekkert. Når det er sagt vil jeg ønske alle skruller god bedring og gode liv. For nå; takk for meg.
Foto/bilde: Skaperen av bildet ønsker å forbli anonym (enn så lenge)