«Hei! Jeg heter Julie. Jeg har alltid kjørt gamle biler, -og nå har jeg ikke bil i det hele tatt».
Det kunne like gjerne vært en gruppe. Jeg kunne ha reist meg opp, og alle kunne svart «Hei Julie». Med slike monotone stemmer og triste blikk. For de vet jo hvordan det er.
Du er i avleggs-land, – og du kommer faen ikke ut.
Nå er ikke jeg noen bil-ekspert, men jeg husker nokså godt. Jeg husker da Ford og Honda var mainstream, for eksempel. Jeg husker da Peugeot, Renault og Opel, var det du så ute i gatene. Den gangen stasjonsvogn betydde at du hadde stakittgjerde og ting på stell. At det var litt stas, faktisk. Jeg husker tiden da alenemødre kjørte biler, på størrelse med ei nøtt. Når alle biler var like lange, like høye, -og det eneste som skilte dem, var fargene. Den gangen folk kjørte Toyota Carina, – og det var noe som het «konebil» (nei, ikke få noen ideer nå. Jeg sier ikke at alt var bedre før).
Poenget er, at det var annerledes. Veldig annerledes. Bilen var et fremkomstmiddel. Noe praktisk. For de fleste. Og noen brukte det som et statussymbol. Selvfølgelig! For slik vil det jo alltid være. Men nå! Nå skal alle ha det! Alle skal kjøre schwææære, schwarte biler. Høyere enn høyest. Bredere enn bredest. Og hvert fall lengre enn naboens sin.
Oi. Jeg sier «oi», jeg. Og så ler jeg mye. For jeg blir jo helt annerledes.
Jeg brukte jo sveivevindu inntil i forfjor, jeg! Jeg må faktisk rulle bilen i gang …! Neida, det må jeg ikke. Men det var sikkert noen som trodde det. For folk vet jo faktisk ikke lengre. Jeg tipper at vi avleggse folk snart kan ta betalt for å vise frem bilene våre (!). Til skoleklasser. Som har det nye valgfaget «Sosial dumping- på ulikt vis».
«Så, ja. Her ser dere da altså en dame som både må bruke girstang … « (hvor jeg retter litt på ham og sier at det, faktisk, heter «girspak»). «Ehm, nettopp ja! Girsssccpak … og CD-rom» (hvor jeg retter litt på ham og sier at det, strengt tatt, ikke heter CD-rom, men tar meg raskt i det, – og tenker at så lenge ordet «CD» blir nevnt, så får det antakelig duge).
«Ja, og dette lille rommet ble da brukt til å ha sigaretter i. Dere vet. Ehm. Røyk. Og de kulene i setet der … det var for å holde varmen, det da» (hvor jeg bare holder kjeft).
Ja. Det er klart. For enkelte kan det nok oppleves litt tøft. At det kommer folk og ser på oss og slikt. Du vet. Når du spiller CD, -og de andre spiller DAB. Når du har fått matt lakk, -mens de andre stråler og skinner. Når du må trå ned, -mens de andre klatrer opp. Når ungene dine må høre på Pulverheksa og Albert Åberg, fortsatt, – mens de andre, antakelig, s-e-r på TikTok. Når du må ty til Absolute Music 7-17, heeele veien til Rauland, -og det mest moderne du har er Katie Meluas Piece by Piece.
Da kan det være greit med en gruppe. Hvor man kan klage litt, – og le littegrann. Klage over at vi ikke kommer inn i sentrum, noe mer. Le av små, trente fruer, – som må klatre opp og ned. Få støtte på at Albert, absolutt (!), er en klassiker. At bensin, faktisk, ikke er så dumt. At det er noe søtt med å trykke på knapper. Vri litt rundt og trykke de inn. At det er smart med nøkler. At det er viktig å gjøre litt sjøl. Og da, når Katie sier at det er nine million bicycles i Beijing, så er det sikkert en grunn til det. Og, ikke minst, at det er et tegn! At når denne bilen streiker, så er det sykkel som skal bli ditt neste! Og da. At det er fint å trå, – og svette littegrann!!!